Det som reddes kan
Esch er jeg-fortelleren i dette utdraget. Hun er 14 år og bor sammen med sin far og sine tre brødre i et fattig strøk i Mississippi. Hunden, China, er i gang med fødsel. Og orkanen Katrina er på vei mot USA.
Selv om trucken til pappa sto parkert like nedenfor inngangsdøra og Junior traff meg i leggen med en brennevinsflaske, så jeg først på Manny. Han holdt ballen som et egg, med fingertuppene, slik Randall sier at en god balltekniker gjør. Manny kunne drible på steiner. Jeg hadde sett ham i den steinete sanden i hjørnet av basketballbanen nede i parken, han og Randall, der de driblet og gikk i forsvar, driblet og gikk i forsvar. Steinene fikk ballen til å sprette mellom beina deres som en padelball, uforutsigbar og vill, men de var så gode at de tok den og driblet nesten hver gang. De gikk heller i bakken før de lot ballen glippe, stupte ned og skrubbet seg på skjell og små, grå steiner. Manny holdt ballen så ømt som om den var en pitbullvalp med stamtavle. Jeg ville at han skulle ta på meg på den måten.
«Hei, Manny.» Det var et astmatisk pip. Jeg var varm i nakken, varmere enn selve dagen. Manny nikket til meg og lot ballen spinne på pekefingeren.
«Skjer’a?»
«På tide,» sa pappa. «Hjelp broren din med de flaskene.»
«Jeg får ikke plass under huset.» Jeg svelget ordene.
«Jeg vil ikke at du skal hente dem. Jeg vil at du skal skylle dem.» Han tok en sag som var brun av mangel på bruk fra lasteplanet. «Jeg vet at vi har noen finerplater her et sted.»
Jeg grep to av de nærmeste flaskene og tok dem med bort til springen. Jeg vred på håndtaket, og vannet som sprutet ut av kranen var nesten kokende varmt. En av flaskene hadde en størknet skorpe av leire på innsida, så jeg lot vannet renne gjennom åpningen. Da vannet boblet opp på kanten, ristet jeg flaskene for å rense dem. Manny og Randall plystra til hverandre, spilte ball, og andre kom til: Store-Henry og Marquise. Jeg var forbauset over at alle kom fra forskjellig sted, at en eller to av dem ikke dukket fram fra skuret sammen med Skeetah, eller fra de sammenlappete restene av mor Lizbeths falleferdige hus, som er det eneste andre huset i lysningen og som opprinnelig tilhørte mormor. Guttene fant alltid steder å sove når de var for fulle, for steine eller for late til å gå hjem. Baksetene i bilvrak, den gamle bobilen pappa kjøpte billig av en eller annen fyr på bensinstasjonen i Germaine, som bare gikk til han fikk den inn i oppkjørselen, verandaen som mamma hadde fått pappa til å dekke inn da vi var små. Pappa ga blaffen, og etter en stund føltes Gropa merkelig når de ikke var der, like tom som akvariet, tørrlagt for vann og fisk, men fylt med steiner og falske koraller, slik jeg hadde sett i stua hos Store-Henry en gang.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget