Charlotte

Charlotte er basert på den jødiske kunstneren Charlotte Salomons korte, dramatiske liv. Charlotte vokser opp på 1930-tallet i Tyskland. Moren begår selvmord. Nazistene tar over makten og jødeforfølgelsen begynner. 26 år gammel dør Charlotte i Auschwitzt. Charlotte har et usedvanlig kunstnerisk talent. Drømmen er å komme inn på Kunstakademiet, men naziflagget vaier fra taket og det er så og si umulig for jøder å få studere der. Dette utdraget begynner mens Charlotte tar privattimer hos en kunstlærer. Jeg-fortelleren er David Foenkinos, forfatteren av Charlotte.

David Foenkinos Solum Oversetter: Agnete Øye Illustratør: Charlotte Salomon 2018

 

6 |

[/right]
Timene viser seg å være elendige.

Lærerinnen mener visst at malerkunsten stanset opp i 1650.

Det er en kvinne som evig og alltid er snørt inn i en beige drakt.

De tykke brilleglassene får henne til å se ut som en frosk.

Charlotte prøver lydig å gjøre som hun får beskjed om.

Det er tross alt et økonomisk offer for faren hennes.

Men det er ulidelig kjedelig.

Frosken ber henne om å tegne en kaktus.

Hun visker bryskt ut Charlottes tegning flere ganger.

Det er ikke riktig antall nåler!

Dette er ikke maleri, det er fotografi.

I flere uker produserer Charlotte det ene stillebenet etter det andre.

Stilleben: stille liv.

Stille liv, et uttrykk som passer så godt til Charlotte.

Charlotte makter ikke å gi uttrykk for det hun føler.

Likevel blir tegningene hennes stadig bedre.

Hun finner en vei mellom det utstuderte akademiske og modernismen.

Hun nærer en dyp beundring for Van Gogh, og oppdager Chagall.

Hun har stor respekt for Emil Nolde, som hun nettopp har lest denne setningen av:

«Jeg liker at et bilde ser ut som om det har malt seg selv.»

Og Munch, så klart, og Kokoschka og Beckmann.

Nå er det bare maleri som gjelder, det er blitt en lidenskap.

Hun er helt nødt til å melde seg til opptaksprøven på Kunstakademiet.

Hun forbereder seg iherdig.

Demonen tar stadig større plass i henne.

Albert og Paula synes at lidenskapen er i ferd med å øke foruroligende.

Men det er, tvert imot, en fryd.

Charlotte, som har følt seg så bortkommen, har funnet sin vei.

 

Endelig kan hun legge fram søknaden til Kunstakademiet.

Professor Ludwig Bartning er fascinert av stilen hennes.

Han ser at denne søkeren har et stort potensial.

Han vil svært gjerne at hun opptas ved akademiet.

Men det er så få jøder som får plass.

Det eneste som taler til hennes fordel: Charlottes far har gjort krigstjeneste.

Av og til gis det et pusterom i fornedrelsen.

Det er tross alt ingenting som er endelig avgjort.

Søknaden hennes må legges fram for opptakskomiteen.

Ludwig vil gjerne møte den unge kunstneren.

Han er en velvillig mann som kjemper mot raselovene.

Charlotte blir hans protesjé.

Ser han kanskje noe hos henne som han selv mangler?

Selv maler han blomster.

Elegante blomster.

Men de ånder av det rasjonelle.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På komitémøtet er spenningen merkbar.

Charlottes talent er opplagt.

Men det er utelukket å gi henne plass på skolen.

Det er altfor risikabelt.

Hvorfor er det risikabelt? utbryter Bartning opprørt.

Hun kan bli en trussel for de unge arierne.

 

Jødinnen er forførerisk og fordervet.

Bartning sier at han har møtt Charlotte.

Han garanterer at hun overhodet ikke er noen fare for elevene.

Og han insisterer: Hun er faktisk svært reservert.

Slik analyseres den potensielle trusselen Charlotte utgjør.

Talentet hennes nevnes ikke i det hele tatt.

Til slutt får Ludwig Bartning lønn for strevet.

Det er et enestående tilfelle.

Charlotte Salomon, utstøtt overalt, er tatt opp.

Hun skal studere på Kunstakademiet i Berlin.

7 |

Med grådig fryd kaster hun seg over arbeidet.

Lærerne verdsetter hennes arbeidsomhet og kreativitet.

Det hender de bebreider henne for å være for taus.

Hva vil de egentlig.

Hun er blitt bedt om å være diskret og unngå å snakke med andre.

Likevel får hun en venninne.

Barbara, en vakker blondine, det ariske ideal per definisjon.

Så pen jeg er, heil Hitler! sier Barbara.

De tar gjerne følge hjem om kvelden.

Charlotte hører på venninnens betroelser.

Hun forteller om alle som er forelsket i henne.

Det virker som om hun har et vidunderlig liv.

Hvis bare Charlotte kunne være litt som Barbara.

 

På Kunstakademiet strammes den kunstneriske friheten inn.

Lærerne får snevrere rammer.

Nazistene har bestemt at også penslene skal knebles.

Det hender militsen dukker opp i vestibylen.

Der står de og trekker inn duften av dekadanse.

Moderne kunst må simpelthen utryddes.

Hvordan våger man å male annet enn lyshårete bønder?

Atletene skal opphøyes, kraft og manndom skal framheves.

Og slett ikke Beckmanns hallusinasjoner av forvridde og opprevne kropper.

For en skrekkelig kunstner, selve innbegrepet av degenerert kunst.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Beckmann, dette tyske geniet, bestemmer seg for å forlate Tyskland i 1937.

Like etter at han har hørt Hitlers tale i München.

Talen til åpningen av Huset for tysk kunst:

«Før nasjonalsosialismen kommer til makten … Fantes det ikke annet i Tyskland enn såkalt Moderne kunst.

Hvert år kom det en ny moderne kunst!

Men vi, vi vil ha en tysk kunst som varer evig!

Kunsten er ikke grunnlagt i en bestemt tid, en epoke, en stil eller et år.

Men utelukkende i et folk!

Og hva skaper dere?

Forvridde, vanskapte krøplinger.

Kvinner som ikke kan inngi annet enn vemmelse.

Menn som ligner mer på dyr enn på mennesker.

Barn som, hvis det fantes noe slikt i virkeligheten …

Umiddelbart ville ha blitt betraktet som en Guds straffedom!»

 

Slik blir den degenererte kunsten gjenstand for en stor utstilling.

Det dreier seg om å vise at det er forbudt å elske.

Blikket må oppdras, smakens hær skal formes.

Og først og fremst: De skyldige bak dekadansen skal utpekes.

Æresplassen gis til Marc Chagall, Max Ernst og Otto Dix.

Folk stimler sammen for å brekke seg over det kunstneriske jødesvineriet.

Etter at bøkene er brent, dekkes bildene av spyttklyser.

Innimellom bildene henges det opp barnetegninger. Eller bilder malt av åndssvake. Slik iscenesettes henrettelsen av moderne kunst.

8 |

 

Charlotte tar de forhånte kunstnernes side.

Hun er interessert i billedkunstens utvikling, i de nyeste teoriene.

Hun har bøker av kunsthistorikeren Aby Warburg.

Da jeg oppdaget dette, ble alt tydelig for meg.

 

Jeg hadde lenge vært intenst opptatt av Aby Warburg.

Også lenge før jeg ble kjent med Charlotte.

I 1998 leste jeg en artikkel i Libération med tittelen:

«Redningsoperasjon Warburg …»

Journalisten Robert Maggiori nevnte et mytisk bibliotek.

Ordet bibliotek fikk meg til å stanse opp.

Jeg leter etter et som har hjemsøkt meg bestandig.

 

 

Det er en besettende barndomsvisjon.

Har det opphav i et tidligere liv?

Det var noe med navnet Aby Warburg.

Noe som tiltrakk seg oppmerksomheten min.

Jeg leste alt jeg kom over om denne merkelige skikkelsen.

Aby er en rik arving og eldst i søskenflokken.

Han testamenterer formuen sin til brødrene.

På den ene betingelsen at de kjøper alle bøkene han vil ha til ham.

Aby Warburg blir slik opphavet til et fantastisk bibliotek.

Han har teorier om hvordan bøker skal kategoriseres.

Spesielt teorien om det gode naboskap.

Boken man leter etter er ikke nødvendigvis den man bør lese.

Man må ta en titt på den ved siden av.

 

Han vandrer i timevis blant bøkene, overstadig lykkelig.

På randen av galskap snakker han til og med med sommerfugler.

Han skal for øvrig komme til å bli innlagt flere ganger.

Da tilkaller han alle legene.

Og prøver å overbevise dem om at han ikke er gal.

Kan jeg bare få bevist det for dere, slipper dere meg vel ut!

Etter hans død i 1929, sørger tilhengerne hans for at verket overlever.

I første rekke Ernst Cassirer.

Når de aner faren, bestemmer de seg for å redde biblioteket.

De flytter det til London i 1933 (bøkene flykter fra nazismen).

Der er det fortsatt, på Woburn Square.

Jeg har besøkt det flere ganger.

 

I juli 2004 fikk jeg et stipend til en litterær studietur.

Det kalles une mission Stendhal – et stendhalsk oppdrag.

Jeg skulle til Hamburg for å besøke huset der Warburg ble født.

Jeg ville selvsagt skrive en bok om ham.

Men også konfrontere min egen fascinasjon med virkeligheten.

For jeg greide ikke slutte å tenke på ham.

Personligheten hans, tidsepoken, historien om det landflyktige biblioteket.

Jeg reiste av sted, overbevist om at jeg ville få ny innsikt.

Men det skjedde ingenting.

Hva hadde jeg egentlig ventet meg?

Jeg visste ikke engang lenger hva jeg hadde reist dit for å finne.

 

Jeg ble stadig mer tiltrukket av Tyskland.

Og besatt av språket.

Jeg lyttet til lieder sunget av Kathleen Ferrier.

Flere av personene i romanene mine snakker tysk.

Noen av dem er tysklærere eller -oversettere.

Det var denne vage intuisjonen jeg navigerte etter. Alle kunstnere jeg likte var tyskspråklige.

Til og med formgivere, og det ville ikke si så lite.

Ingenting interesserer meg mindre enn innbo.

Jeg begynte å elske skrivebord fra Bauhaus-perioden.

Jeg dro til Conran Shop bare for å se på dem.

Jeg trakk ut skuffer slik andre prøver sko.

Og Berlin, jeg begynte å elske Berlin.

Jeg kunne sitte i timevis på uteserveringen til en kafé på Savignyplatz.

Eller bla i bøker i bokhandlene i strøket.

Jeg fikk høre at fascinasjonen min var på moten.

Og sant nok, alle elsker Berlin.

Jeg er omgitt av folk som gjerne vil bo der.

Men jeg følte meg ikke på moten.

Jeg var, tvert imot, gammel og avleggs.

 

Og så oppdaget jeg Charlottes verk.

Ved en kjempestor tilfeldighet.

 

Jeg ante ikke hva jeg skulle få se.

Jeg skulle spise lunsj med en venninne som jobbet på et museum.

Du burde gå og se utstillingen, sa hun. Mer sa hun ikke.

Kanskje hun tilføyde: Du kommer sikkert til å like den.

Men jeg er ikke sikker.

Det var på ingen måte planlagt.

Hun fulgte meg til salen.

Og dermed skjedde det momentant.

Følelsen av endelig å ha funnet det jeg lette etter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den uventede forklaringen på tiltrekningen.

Vandringen hit og dit hadde ført meg til det rette stedet.

Jeg visste det med én gang jeg oppdaget Liv? eller Teater?

Alt det jeg elsket.

Alt som hadde opptatt meg slik i årevis.

Warburg og malerkunsten.

Tyske forfattere.

Musikken og fantasien.

Fortvilelsen og galskapen.

Alt var der.

I en eksplosjon av sterke farger.

Den umiddelbare samforstanden med et annet menneske.

Den forunderlige følelsen av å ha vært på et sted tidligere.

Alt dette opplevde jeg da jeg så Charlottes verk.

Jeg kjente igjen det jeg oppdaget.

 

 

Venninnen som sto ved siden av meg, spurte: Nå, liker du det?

Jeg greide ikke å svare.

Sinnsbevegelsen hindret meg.

Hun trodde vel at det ikke interesserte meg stort.

Selv om.

Jeg vet ikke.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gi uttrykk for det jeg følte.

 

For ikke så lenge siden kom jeg over en tekst av Jonathan Safran Foer.

Jeg kjenner egentlig ikke stort til denne forfatteren.

Men jeg har en litt fjollete sympati med ham.

Det hender nemlig at vi plasseres ved siden av hverandre i reolene.

Man skaper seg relasjoner som best man kan.

En annen variant av teorien om det gode naboskap.

Han forteller om hvilket sjokk det var for ham å oppdage Charlotte.

Det var i Amsterdam.

Ramlet borti henne ved en tilfeldighet, han også.

Som bokstavelig talt dukket opp fra hans egen erindring.

Jeg gikk fra utstillingen i den samme sinnsstemningen.

Ingenting annet betydde noe lenger.

Det er så sjelden man opplever følelsen av å være fullstendig invadert.

Jeg var et okkupert land.

Dagene gikk uten at noe rokket ved denne følelsen.

 

Jeg tok notater i flere år.

Jeg så på bildene hennes støtt og stadig.

Jeg siterte eller hintet til Charlotte i flere av romanene mine.

Jeg prøvde å skrive denne romanen mange ganger.

Men hvordan?

Skulle jeg selv være med?

Burde jeg forvandle historien hennes til fiksjon?

Hvilken form burde besettelsen min ta?

Jeg begynte, jeg prøvde, og så ga jeg opp.

Jeg greide ikke å skrive to sammenhengende setninger.

Jeg følte at jeg gikk i stå ved hvert punktum.

Umulig å komme videre.

Det var en kroppslig sansning, en kvelningsfornemmelse.

Jeg følte at jeg måtte skifte linje for å få puste.

 

Da skjønte jeg at det var slik jeg måtte skrive.