Canada

Richard Ford Oktober 2013 Oversetter: Christian Rugstad 2014

 

24

Vi kjørte bortover Smelter Avenue og Black Eagle. Fars øyne var som limt til speilet, som om han hadde sett noe han måtte flykte fra, hvilket antagelig var årsaken til at vi ikke dro til markedet likevel. Han dro fingrene gjennom håret og gned seg i nakken over skjortekragen. Han så på meg fordi jeg boret et hull i ham med raseriet mitt. Vi kjørte mot skorsteinen på smelteverket og oljeraffineriet, hvor lysene sto på dag og natt. Lange, gule flammer skjøt opp der gassen ble sluppet ut, og det stinket da vi nærmet oss. Rudy hadde sagt at faren hans luktet som raffineriet hele tiden, og at det var en av grunnene til at moren hans hadde flyttet til San Francisco.

«Betyr dette at vi ikke skal dit?» sa Berner.

«De fleste karusellene og huskene var allerede stengt,» svarte far.

«Nei, det var de ikke,» sa Berner. «Jeg kunne se inn. Du kjørte, eller prøvde å kjøre.»

«Jeg var ikke interessert i karusellene,» sa jeg. Varme dunster fra raffineriet fylte bilen.

«Æsj for en stank,» sa Berner og rullet opp vinduet da vi kjørte forbi klyngen av skorsteiner og gigantiske ventiler og tanker og menn med sølvblanke hjelmer som beveget seg rundt på rørbroer og stillaser, og de lange gassflammene som blafret i den urolige luften. Raffineringsanlegget lå mellom Smelter Avenue og elven. Vi var på vei mot Fifteenth Street-broen, som ville føre oss tilbake til sentrum av Great Falls.

«Jeg ville se bie-utstillingen,» sa jeg oppgitt og ulykkelig. Det var enda en ting jeg ikke ville få sjansen til å lære.

«Bier er smartere enn vi er,» sa Berner. Pengene jeg hadde funnet bulte i buksene mine. Berner snudde seg mot meg igjen og flirte. Hun lot alltid som om hun visste ting jeg ikke visste, og ville dukke meg.

«Bier er som menneskene her ute i Montana, spør du meg,» sa far igjen idet han svingte for å kjøre ut på broen. «Samme ulla hele banden. Arbeidsbier. Trauste og treige. En kompisgjeng av svensker og norsker og tyskere som klarte å unngå å bli bombet i filler. De holder sammen som jøder. Jeg har solgt biler til dem.» Han sa iblant at han hadde bombet japsene for at jødene skulle få drive pantesjappene sine i fred. Jeg var fristet til å fortelle ham at livet i kuben ikke dreide seg om den enkelte bie, og at vi mennesker kunne lære mye av dem. Men jeg ville ikke trekke oppmerksomheten mot meg så lengte jeg hadde pengene i buksene.

«Hvor skal vi?» spurte Berner.

Far så i speilet. «Vi skal ut til basen. Se jetflyene ta av.» Dette hadde vi gjort alle de stedene vi hadde bodd. Han mente at det var en slags adspredelse. Øynene hans fant meg. Han ville se hvordan jeg tok dette istedenfor besøket på markedet, som nå var gått fløyten. Han løftet og senket øyenbrynene som om dette var en spøk som Berner ikke var med på. Jeg smilte ikke tilbake.

«Mor holder på å pakke kofferten sin,» sa Berner. «Hvor skal hun?»

Vi var ute på den gamle broen. Far snufset, kløp seg i neseborene, snufset igjen. Han kikket opp i speilet, men så ikke på meg. «Vel, jeg er bare gift med moren deres. Jeg kan ikke lese alle tankene hennes eller vite absolutt alt om henne. Hun er veldig glad i dere. Akkurat som jeg.» Han virket nervøs og urolig. Han la til: «Jeg har mine egne problemer å stri med for tiden. Store nok til å skremme en bjørn på flatmark. Jeg vet godt at jeg ikke fikser alt perfekt hver gang.»

«Hvor dro dere da dere dro?» Berner så rett på ham. Det fregnete ansiktet hennes var blekt, som om hun begynte å bli bilsyk. Far kikket i speilet igjen. Jeg snudde meg for å se hva som var bak oss. En svart Ford med to dresskledde menn i forsetet. De pratet med hverandre. Den ene lo. Jeg kunne ikke huske om det var den samme bilen jeg hadde sett på markedet, men jeg trodde det.

«Mor må kanskje ta dere med på en tur,» sa han. «Men det trenger dere ikke å bekymre dere om.»

«Hørte du hva jeg spurte deg om?» sa Berner.

«Ja, jeg gjorde det.» Far slo på blinklyset da han skulle kjøre av broen og østover mot basen. Men så satte han plutselig farten opp og kjørte rett fram. Et kvartal lenger nede svingte han til høyre inn på Seventh Avenue, og deretter nedover en pen, skyggefull gate med hvite hus – finere enn vårt – og større eiker og almer og mer velstelte plener og en skole i rød murstein. Jeg visste ikke hvem det var som bodde her. Sannsynligvis de guttene i sjakklubben som hadde fedre som var advokater. Jeg hadde aldri vært i denne delen av byen før, selv om Great Falls ikke var spesielt stor. Det var en småby, ikke en by.

Jeg snudde meg. Den svarte Forden hadde svingt av og lå fortsatt bak oss. De to mennene pratet som før. Vi skulle heller ikke til basen for å se jetflyene ta av.

«Hva gjorde du med pistolen?» spurte jeg.

Fars øyne skjøt opp mot meg. Så fant blikket hans Forden på ny. «Hva vet du om det?»

«Jeg åpnet skuffen din.»

Han sukket oppgitt. «Det skulle du ikke ha gjort. Det er privat.» Han var ikke sint. Han ble aldri sint på oss. Vi hadde ikke gjort noe, uansett.

«Hvorfor er det privat? Hva gjør det privat?» spurte Berner.

«Vet dere unger hva logikk betyr?» Han kikket stadig opp i speilet. Vi hadde fulgt Seventh Avenue helt ned til elven igjen. Hvite skumtopper bredte seg over vannflaten. På den andre siden lå markedsplassen. Toppen av husken og pariserhjulet og berg- og dalbanen stakk opp under de drivende skyene. Ingenting var tatt ned. Vi kunne ha vært der.

Far vred seg brått rundt i førersetet, selv om han kjørte, og stirret på meg. Jeg presset hendene over pengene som bulte i buksene mine. Verden ville falle fra hverandre hvis han fikk se det – det var i alle fall det jeg tenkte. Øynene hans brente seg inn i meg. Det var som om alle delene av ansiktet hans (jeg kunne bare se den høyre siden) var i bevegelse – kinnet hans, haken hans, munnen hans, det ene øyenbrynet. Jeg ble redd. Han så ikke hvor han kjørte. Jeg hadde glemt det han hadde sagt.

«Jeg stilte dere et spørsmål. Vet dere hva logikk betyr?»

Vi hadde pratet om dette tidligere, da han pusset støvlene sine. Sjakkspillet var logisk. Man måtte bare vente og se hva logikken gikk ut på. Det ville han ikke være interessert i. «Ja,» sa jeg.

Han vendte blikket mot veien igjen. Vi kjørte forbi baksiden av Cascade County-fengselet. «Hva sa du?»

«Ja, sir,» sa jeg, høyere nå. «Jeg gjør det.»

Han snudde seg rundt og så på meg igjen, som om han fortsatt ikke hadde hørt meg. Ånden hans var ram. Han blunket til meg. Han virket forandret.

«Hvorfor spør du ikke meg?» sa Berner og løftet haken utfordrende. «Det der vet jeg alt om.»

«Flott!» Han stirret på henne som om hun yppet seg. «Men jeg vil fortelle dere det for sikkerhets skyld.» Han dro hånden over munnen og deretter gjennom håret. «Det betyr at du aksepterer ting. Hvis du forstår, så aksepterer du. Hvis du aksepterer, forstår du.» Han sendte Berner et sint blikk. Så kikket han opp i speilet igjen. Den svarte Forden lå bak oss. De to mennene i dress. Jeg syntes de så ut som overlærere, eller selgere.

Vi kjørte gjennom forretningsstrøket i byen på vei mot Central Avenue-broen. Barer. Rexall. Woolworth’s. Et høyt forretningsbygg. Jeg hadde kjøpt sjakkspillet i hobbybutikken som lå i første etasje. Byens forsamlingshus. Det var lite trafikk. Alle var på markedet til halv pris. Huset vårt lå like over elven i det lille, lurvete strøket sitt.

 

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 128-137.