Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Alt skal brenne

Bestevennene Agnes og Minna bestemmer seg for å aksjonere mot alt kjøttet som skolens kantine serverer. De har hatt møte med rektoren, Lisen, uten resultat.

Sofia Nordin Mangschou Oversetter: Lene Stokseth 2020

5

Allerede dagen etter syntes Minna at vi skulle gå tilbake og spørre om hvordan det hadde gått. Jeg syntes at vi skulle gi Lisen litt mer tid.

Uken gikk. Ikke en lyd fra rektor. Til slutt var det fredag.

«Greit, nå har hun fått mer enn et par dager. Hun sa jo at hun skulle tenke i et par dager,» sa Minna.

Vi gikk opp til rektors kontor etter siste time, men da var det stengt.

«Ja vel, så rektor går hjem før elevene er ferdige med siste time. Rett og rimelig,» sa Minna.

«Mer rett og rimelig kan det ikke bli,» sa jeg. «Not.»

«Vi drar hjem til henne og demonstrerer,» sa Minna.

«Nei,» sa jeg.

«Vi bryter oss inn i huset hennes og legger råttent kjøtt bak radiatoren, sånn at hele huset begynner å stinke og hun skjønner hvor ekkelt det er med kjøtt.»

«God idé, men nei,» sa jeg.

«Vi ringer henne og spiller av grisehyl i telefonen,» sa Minna.

«Da kommer hun til å anmelde oss til politiet, skjønner du vel?» sa jeg.

«Hadde ikke det vært fint å ha på CV-en?» sa Minna. «Sittet i fengsel for Saken. Innrøm at det ville vært kult. Vi ville blitt sittende i et kvinnefengsel med heroinmisbrukende drapskvinner og folk som har kvalt barna sine og lagt dem i fryseren, og sånne som har svindlet flere millioner fra jobben.»

«Og det tenker du på som bra? Du ville føle deg trygg og sånn?»

«Første spørsmål: ja. Andre spørsmål: nei. Men hva er det som er så gøy med å føle seg trygg?»

«Jeg ser den,» sa jeg. «Men vil du at de skal begynne å servere vegetarmat på skolen, eller vil du kunne skryte av de nye barnemordervennene dine fra fengselet?»

«Både og?»

Vi lot Lisen være i fred, men bestemte oss for å ta saken i egne hender i stedet. Halve søndagen satt vi i putekroken på yndlingskafeen vår, Kokos, og planla en meny mens vi drakk enorme mengder te, siden det var et av de beste stedene i verden å drikke te. Vi helte mer varmt vann på te-eggene til det verken var smak eller farge igjen, men det var ingen som sa til oss at vi måtte kjøpe mer eller gå.

Om kvelden sto vi hjemme hos Minna og lagde indisk gryte i to kjempestore kjeler. Røde linser, kanel, chili, hvitløk, kokosmelk. Og så ris.

Da vi først var i gang, var Minna entusiastisk. Hun kastet moren og faren ut fra kjøkkenet og lovet at det skulle holde til middag for dem også, og så sto hun der og rørte og smakte som en ordentlig kokk. Hun hadde til og med forkle på seg.

Vi ville klare å mette halve skolen om så var. I tillegg hadde vi kjøpt åtte kilo bananer og femten sjokoladeplater. Og grillkull. Det ble ganske dyrt, særlig med økologiske bananer og fairtrade-sjokolade, men Minna skaffet et bidrag fra foreldrene sine. Eller – egentlig fikk hun penger fordi hun hadde kjøpt jeans uten hull, slik moren hadde mast om. Og så glemte hun liksom bare å si at hun fikk den til halv pris.

Jeg vet ikke engang om hun brukte jeansen noen gang. Hun var først og fremst ute etter mellomlegget på seks hundre kroner. Det blir selvfølgelig litt minus på miljøsamvittighetskontoen når man kjøper klær man ikke bruker, men vi mente at plussen for maten var større.

Neste dag lånte vi den gule trallen til foreldrene hennes – en slags lastevogn med to hjul som man skyver foran seg. Vi hadde med oss kulegrillen fra hagen deres, en gammel gasskokeplate fra 40-årene eller noe sånt som vi hadde funnet i garasjen, et lite, sammenleggbart bord, og kjelene med maten, posen med bananer og sjokolade og massevis av skjeer og fargerike plasttallerkener.

Vi hoppet over den siste timen før lunsj og satte opp bordet i skolegården, utenfor inngangen til kantinen.

Så begynte vi å varme linsegryta på campingovnen, helle tennvæske over grillkullet og stikke sjokoladebiter i bananene.

Det tok ikke lang tid før rektor kom gående over skolegården med raske skritt.

«Og hva holder dere på med nå, da?» spurte hun.

«Vi tenkte at vi skulle servere et vegetarisk alternativ,»

sa Minna. «Bare midlertidig. Til dere har ordnet med at man kan få det i kantinen. Det ser jo ut til å ta litt tid.»

«Veldig næringsrikt,» sa jeg og løftet på lokket til linsegryta for å vise.

«Men dere kan jo ikke stå her med åpen ild, skjønner dere vel?» sa Lisen.

«Vi har til og med dessert,» sa Minna og viftet med en banan, litt for nær ansiktet hennes.

«Jeg ser det,» sa hun.

«Og hvis du ikke liker åpen ild i skolegården, kan du jo se på det som en anledning til å få fart på vegetaralternativet

i kantinen,» sa Minna.

Jeg så ned i linsegryta og rørte rundt. Sa ingenting.

«Det handler ikke om at jeg ikke liker åpen ild i skolegården. Det handler om at det strider imot skolens regler. Og de reglene har vi for at dere skal være trygge. Vi har ikke funnet på dem for å være vanskelige eller fordi vi liker begrensninger. Vi har dem fordi vi ikke vil risikere brannskader. Dere vet selv hvor mye trengsel det kan bli på vei inn i kantinen. Alle guttene som alltid må konkurrere og skal komme først.»

«Kjønnsdiskriminerende,» mumlet Minna.

«Hva sa du?»

«Tror du virkelig at noen blir så idiotiske at de løper rett inn i åpen ild bare fordi de har kuk? Skolematen er faktisk ikke innmari god. Og det er ganske nedsettende mot gutter å si noe sånt. Det var kanskje sant på ungdomsskolen, men dette er tross alt videregående,» sa Minna.

Rektor så på meg. Som om hun håpet at jeg kunne hjelpe henne. Jeg trakk på skuldrene. Minna hadde jo rett. Selv om rektor også hadde rett. Minna og jeg hadde jo selv sukket milliarder av ganger over at gutter i flokk kunne bli idioter. Men det kunne jeg ikke si akkurat da.

«For denne gangen?» forsøkte jeg. «Kan vi stå her i dag? Se på det som noe morsomt. Et helseprosjekt. Kan du late som om du har godkjent det, hvis noen spør?»

Rektor sukket. Hun så på oss i flere tause sekunder. Så sa hun:

«Vet dere hva? På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde flere elever som dere, selv om det ville blitt fryktelig slitsomt. Det kan ikke være for mye fri tenkning hvis det skal være mulig å drive en skole. Men lykke til.»

Og så gikk hun.

Jeg stirret etter henne.

«Skjedde virkelig det der på ordentlig?» sa Minna.

«Jeg tror det,» sa jeg.

«Sa hun at hun skulle ønske …»

«Ja,» sa jeg.

Minna smilte ned mot bananen hun var i ferd med å trykke sjokolade ned i.

«Jeg tror at jeg nettopp ble litt forelsket,» sa hun.

Samtidig var det som om rektor etterlot seg et snev av sorg og knuste drømmer. Jeg vet ikke om Minna merket det.

«Hvordan i helvete skal vi varme risen uten at den blir svidd?» sa hun.

«Aner ikke,» sa jeg.

Vi prøvde oss frem med å helle i litt vann, og risen ble både litt svidd og litt som klissen grøt, men den var i det minste passe lunken til lunsj, og vi rakk akkurat å gjøre ferdig skiltet:

Velg vegetarisk! GRATIS!

Ingen bilder av søte dyreunger eller ekle dyrelik. Det var litt tamt, men vi følte oss milde og vennlige som gylne engler med stjernestøv i håret.

Da den første klassen kom myldrende, skiftet vi nervøst vekten fra fot til fot. Det luktet herlig av indisk gryte og smeltet sjokolade.

Noen saktnet farten og leste på skiltet. Vera, en jente med blått hår og mange sikkerhetsnåler i klærne, smilte og satte tommelen opp. Men henne trengte vi ikke å overbevise, hun var allerede på vår side.

Noen begynte å fnise, først bare litt, men så mer og mer hysterisk. Jeg skjønte virkelig ikke hva som var så innmari morsomt.

Ingen stoppet. Ikke én eneste.

Det sved i magen.

«Vi trenger reklame,» erklærte Minna.

Så forsvant hun inn i kantinen før jeg rakk å protestere. Jeg ville ikke stå der alene. Jeg kunne selvfølgelig stå for matserveringen og skiltet og alt sammen, men det ble automatisk tusen ganger mer pinlig uten Minna.

Da jeg så neste klasse nærme seg, ville jeg gå og gjemme meg bak kantinen, men jeg hadde jo i prinsippet lovet rektor at ingen skulle begynne å brenne, så jeg stoppet. Heldigvis kom Minna tilbake like før klassen nådde frem. Hun hadde med seg Vera med det blå håret og en snill nerdegutt som het Esmet.

«Dere står her og er reklame, OK?» sa hun og rakte dem hver sin tallerken. Vera fikk en turkis som sto til håret hennes.

«Jeg vet ikke om det er meg dere vil ha som reklame,» sa Esmet.

«Klart det er,» sa Minna og øste opp en stor porsjon linsegryte til ham.

Esmet smilte og så ned i linseklisset. Jeg tror han skjønte at Minna egentlig hadde grepet tak i ham fordi det hastet og fordi han var snill. Likevel ble han glad for den lille løgnen.

Nå som vi allerede hadde noen kunder, var det flere som stoppet. Først var det bare de andre misfitsene, men etter en stund stoppet Sunita også – det helt motsatte av en misfit. Hun var en av de jentene som alltid gjorde nøyaktig som man skulle – hadde akkurat passe mye sminke og akkurat passe dyre klær og var flink på skolen, men ikke pugget for mye eller smisket for mye med lærerne. Den gylne middelvei i egen høye person. Hun ville egentlig bare sjekke om vi faktisk kunne lage indisk mat, siden foreldrene hennes var fra India. Hun var selvsagt selvutnevnt ekspert på alt som hadde med India å gjøre.

«Sånn passe,» konkluderte hun. «Bedre med kylling.»

Det var egentlig en god attest til å komme fra henne.

«Jeg pleide også å spise mye kylling før,» sa Minna. «Ikke sant at det er godt? Men så fikk jeg vite hvordan kyllingene har det på kyllingfabrikken. Har du lyst til å vite litt mer om det? Jeg kan sende deg en film, hvis du vil.»

«Eh, takk, men nei takk,» sa Sunita.

«Du har vel aldri likt kylling?» sa jeg da Sunita var utenfor hørevidde.

Minna trakk på skuldrene.

«Psykologi,» erklærte hun og banket seg i hodet med pekefingeren. «Få kontakt med folk. Ikke gi dem skyldfølelse.»

«Når ble du så diplomatisk?» spurte jeg. «Du hørtes nesten ut som et Jehovas vitne. Vil du at jeg skal fortelle litt mer om min venn Jesus?»

«Hallo! Som du maser! Slutt med hersketeknikker. Det der var dobbel straff!»

«Det var det vel ikke. Det var kjærlighet,» sa jeg.

«Dette er også kjærlighet!» sa hun og dasket til meg med linsesleiva så jeg fikk en oransje flekk på genserermet.

Jeg svarte med å tørke smeltet sjokolade fra hånden på gen­seren hennes, men hun hadde jo fortsatt sleiva, så hun hadde en klar fordel. Hun dasket til meg på den andre armen også.

«Jenteslagsmål! Sexy!» ropte en gutt som het Nino, og plystret høyt.

Minna sluttet å jakte på meg med sleiva, rundet bordet, gikk bort til ham og slo ham hardt i hodet med sleiva.

«Hva faen!» skrek han. «Er du helt syk?»

«Nei, er du?» spurte Minna.

«Eh, nei. Det er du som slåss.»

«Det er du som gjør meg til et sexobjekt.»

«Tror du virkelig at jeg synes at du er sexy? Er du helt syk?» sa Nino igjen.

«Det var du som nettopp ropte ‘sexy’. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg lever ikke livet mitt for at du skal ha noe å runke til.»

«As if. Det er ingen som ville tenke på deg når de runker. Da ville den bli slapp med en gang.»

«Uff da, det var trist å høre,» sa Minna og la hodet på skakke. «Men det der må du nok ta opp med helsesøster. Jeg er ikke interessert i potensproblemene dine. Ha det.»

«Jeg har ikke potensproblemer!» ropte Nino så høyt at alle rundt ham hørte det.

Minna bare så på ham. Overlot til ham å ta jobben med å drite seg ut.

«Hvem er det som bruker hersketeknikker nå?» spurte jeg da Nino hadde gått inn i kantinen. «Latterliggjøring, anyone?»

«Det er vel noe annet når folk fortjener det,» sa Minna.

Til toppen