Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Alm 1: Pustens bok

19-årige Alm har levd i den hermetisk lukkede Fjordbyen hele sitt liv. Glass og betong beskytter henne og resten av innbyggerne fra et aggressivt virus i utelufta. Den som puster det inn, mister all sin menneskelighet.

Øystein Stene Gyldendal 2020

 

Frokosten var dagens største utfordring, det gjaldt bare å komme seg gjennom den. Nærmere hundreogtjue småunger fra tre til fem år fordelt på seks mamaer og papaer.

Siden matsalen var skråhusets sikkerhetsrom, var den ikke tilkobla lufteanlegget. Hvis dørene ble lukket, var den en helt avlåst sone. Da ville uteluftsymbolet synes på døra, tre sirkler inne i tre større sirkler, som et måpende ansikt. Vi lærte at hvis vi noen gang ser de sirklene, skal vi ikke åpne døra, ikke nærme oss, ikke gå ut.

Vi spiste måltidene i sikkerhetsrommet så vi skulle bli ekstra godt kjent med det, sa de voksne. I tilfelle noe skjedde. Men det betød også at lufta var ekstra innestengt og sur, selv om dørene normalt sto åpne under måltidene. De tunge langbordene lot seg ikke rikke, ikke benkene heller. De var litt for store for oss aller minste, noen ble stående å spise. Foran oss var det fat med påsmurte brødskiver og et glass med melk.

Aller best husker jeg lyden av unger som pludret, bablet, snakket, ropte, skreik, hylte. Og den skremmende følelsen av at noe holdt på å gå galt hele tida.

Jeg innså at det beste var å prøve å spise brødskivene uten å se opp. Hver gang jeg likevel gjorde det, var et eller annet i ferd med å skje. Noen som tippa en tallerken ned i golvet, velta et melkeglass eller noe.

Når sånt skjedde, begynte andre unger i nærheten å rope på mamaene og papaene for at de skulle komme og hjelpe. Så maten på golvet ble rydda opp, og den uheldige ungen kunne få nye skiver.

Da begynte alltid en å grine, vanligvis ungen som hadde mistet maten. Enten fordi hun var redd for ikke å få mer eller redd for å få skjenn av de voksne. Eller kanskje bare på grunn av oppmerksomheten. Så kom gjerne en annen unge bort for å trøste den som grein. Hvis det ikke hjalp, kom flere unger til for å bidra med å ta opp maten og asjetten fra golvet og rydde opp. Det førte som regel til at noe annet velta, enten et melkeglass eller en ny asjett. Eller at noen ble trampa på tærne eller falt av benken.

På det tidspunktet var det blitt så mye kaos at enda flere ropte på de voksne, og det var først nå det ble ståket tilstrekkelig til at noen av dem faktisk kom. Og rydda opp, vaska golvet og fikk i stand nye skiver.

Sånn holdt vi på, morgen etter morgen, helt til flere og flere kom til at det beste var å se ned i asjetten og spise frokosten i stillhet. Men før den tid var det et helvetes kaos.

Det er alltid kjipt å være den første til å skjønne sånt, å sitte og vente på at resten også skal oppdage det.

Selv om matsalen var et sikkerhetsrom, føltes den mer som et kaosrom. Et rom der hver av oss egentlig var helt alene, selv om vi var stablet oppå hverandre hele tida.

 

Det er klamt inne i ox-drakta, klamt og trangt. Jeg vet ikke helt om verden er stengt ute eller jeg er stengt inne. Litt av begge deler. Drakta sitter stramt på fingrene, på føttene og rundt skuldrene, ellers er den ganske romslig.

Men jo, jeg føler meg beskytta, som jeg har et ekstra lag med hud.

Olle ser funny ut der inne, øynene hans er svære, kompenserer for at de andre sansene er begrensa. Som en månefarer høy på stjernestøv.

Det er tyngre å puste enn jeg trodde, og det lukter plast. Drakta tillater ikke noen overilte bevegelser. Jeg skjønner det nå, hvorfor alle utefolka har bevegd seg så langsomt. Det er stivheten i drakta. Stivhet og forsøk på å holde jevn pust.

Jeg kunne fått klausnoia, hadde det ikke vært for ørepluggene og miklyden av pusten fra de andre.

Papa Piotrek trykker koden til sluseåpninga. Så tar han tak i hjulet, begynner å sveive. Til slutt går døra opp, han åpner den helt. Snur seg og ser på oss.

Jeg lar Miri og Olle gå først. Leser teksten, «Kun autorisert personell», før jeg følger på. Papa Piotrek kommer etter, skrur igjen hjulet på den andre siden.

Papa Piotrek begynner å snakke, stemmen hans lyder som om den er inni hodet mitt. Han forklarer at sikkerhetskammeret holder tilnærmet åtti prosent oksygen. Han peker på et display på veggen, som viser prosenten. LR kan overleve i maksimum to minutter når det er over seksti prosent oksygen, forklarer han. Men når vi er på vei ut, spiller det ikke så stor rolle siden vi kommer fra et LR-fritt miljø.

På neste dør står symbolet for uteluft, sirklene er svart på skrikende gul bakgrunn, det som forteller hvor menneskenes verden slutter, og mapenes begynner. Han skrur opp hjulet på denne døra også, åpner den. Jeg ser på displayet som måler oksygen, det faller raskt. Papa Piotrek vinker på meg at jeg skal kjappe meg, jeg følger på, han lukker døra og skrur igjen.

– Vi vil ikke slippe ut for mye oksygen i slusene ved inn og utgang, det er ressurskrevende nok å produsere det.

For første gang noensinne er jeg på utsiden av Fjordbyen. Eller utside og utside, det er en mørk og diger betonghall, opplyst med lysstoffrør i taket og lyskastere her og der.

En hall på utsiden av inneluftsonen. Den ser heller ikke ut som noe i Fjordbyen. Det er rot og skitt overalt.

En del av hallen ser ut til å være et verksted, det står flere kjøretøyer der, redskaper, maskiner, verktøy. Langs veggen er det stablet alle slags ting som jeg antar uteteamene har tatt med, og som sikkert skal inn i Fjordbyen: et par sykehussenger, en bunke med klær, noen uåpnede esker med datautstyr, ei kasse bøker, lamper i forskjellige størrelser, en eske lyspærer.

De andre folka i hallen går i drakter av samme type som våre, men de er ikke oransje, de er helt hvite.

– Verkstedsfolka er våre viktigste samarbeidspartnerne, og de er alltid her når et uteteam skal på oppdrag, sier papa Piotrek.

– Ja, for ellers ligger vi bare og drar oss, sier en svær mann som passerer oss.

Papa Piotrek sier at det er papa Oscar, leder for utgangshallen. Han organiserer avgangs- og mottaksteam som hjelper oss før vi skal ut, og når vi kommer tilbake. Hans øreplugger er innstilt til å ta imot alle draktmikrofoner innafor hundre meter.

– Hører mer enn jeg har lyst til, sier papa Oscar.

Han går mot en av portene i hallen, drar i et tau somhenger fra taket. Porten ruller opp, sollyset velter inn i garasjen. Da porten er helt oppe, kjører en jeep langsomt inn og stopper rett foran oss.

Tre fyrer i oransje ox-drakter som våre hopper ut, noen hvitkledde kommer og løfter ut esker.

Teamet er et par år eldre enn oss, de stopper opp foran papa Piotrek.

– Noen drektige? spør papa Piotrek.

– Sorry, det er tidlig i sesongen, men vi fant mange fete computerdeler, sier en av dem, en fyr med svær bart.

Han blir stående og stirre på Miri, Olle og meg, som om det er helt vanlig for uteteam å stirre på hverandre når vi går med ox-drakter. Jeg stirrer tilbake, prøver å skjønne greia. Men jeg er ikke sikker på om det er en greie, eller om han bare er dust.

– Velkommen ut, et tips bare: Ikke nys!

De to andre ler, teamet går til slusa og forsvinner inn.

– Det er team åtte, de er gode, bare litt høye på seg selv, sier papa Piotrek.

Papa Oscar kommer tilbake, han legger hånda på skuldra til papa Piotrek.

– Ta nummer tre, den er fullt opplada.

Papa Piotrek nikker, peker mot enden av hallen, der det står en tom jeep.

Jeg skjønner at alle kan se det på oss, på Olle og Miri og sikkert også på meg, at vi er nye her. At vi ikke helt har funnet ut hvordan vi skal bevege oss i drakta. Vi går bort til jeepen som småunger som har bæsja på seg, men som prøver å late som ingenting.

På taket, panseret og langs sidene er det skrudd fast flere solcellepaneler. Jeepen har to seter foran, to bak og et lasterom med oksygenflasker og utstyr.

Det er ekstra tungt å ta steget opp på stigtrinnet for å komme seg inn, gummien gir etter, men ikke mye. Papa Piotrek setter seg bak rattet, jeg ved siden av ham, Olle og Miri bak.

– Klare? spør han, snur seg og ser på oss.

– Oh yeah! nesten roper Olle av begeistring.

Papa Oscar vinker oss ut, papa Piotrek kjører inn i det hvite lyset, ut av Fjordbyen, dit jeg aldri har vært.

Jeg snur meg og ser porten lukke seg bak oss, slutten av Fjordbyen er fem meter unna, så ti, snart femten, tjue. Vi kjører på en asfaltvei, bilen går stille, sola står rett mot oss. Papa Piotrek skjærer en grimase, smiler mot meg. Jeg prøver å smile tilbake, uten helt å skjønne hvordan jeg skal føle meg nå.

Utafor, men likevel inne. Som om vi har tatt med oss en bit av innelufta og Fjordbyen ut hit. Vi er her, men ikke helt.

Vi kjører på den store, hvite broa som går over jernbanestasjonen, broa jeg har sett så mange tusen ganger fra vinduene. Den ser helt annerledes ut på nært hold, den hvite emaljen er ikke så hvit, den sprekker, deler av malinga har forsvunnet helt, noen steder er det bare rust tilbake.

Fra den andre siden snur jeg meg og ser mot Fjordbyen. Jeg har jo sett bilder herfra, noen videoer også, jeg vet hva jeg kan forvente meg, men likevel, nå er det helt annerledes.

Blokkene ser både større og mindre ut enn jeg hadde trodd. Som om de kan inneholde alt mulig, som om de kan inneholde en hel verden. Og de gjør jo det, jeg vet det, de inneholder en hel verden. Men nå, herfra, ser de også begrensa ut. Stive, kantete, metalliske. Fulle av stein, stål og glass. Som om de nekter å flytte seg uansett hva som skjer.

Men vi kan flytte oss. Vi er ikke hus. Jeg får lyst til å si det, men det gir ikke mening, så jeg stirrer bare på skylinen mot den lyseblå himmelen uten å si noe.

Papa Piotrek gjør en brå høyresving, og Fjordbyen blir borte. Han begynner å fortelle om husene vi passerer, hva de har inneholdt. Det lange bygget på høyre side, dekket med beige plater fulle av grønske, er den gamle bussterminalen. Deretter kommer togstasjonen på venstre side, med et klokketårn som ser ut som det er halvferdig, en konstruksjon av metallrør og stenger. Klokka har stoppa på halv tre. På den andre siden er det et kjøpesenter i glass, bak der igjen et rundt murhus, en konserthall som tok seks ganger så mange mennesker som de som bor i Fjordbyen i dag, forklarer papa Piotrek.

– Det meste her nede er tømt for ressurser, ingenting å se etter.

Mange vinduer er knust, et og annet bilvrak står langs fortauet. Vi kommer til ei kirke i rød murstein, de svære, svarte metalldørene er åpne. Rundt kirka vokser det en tett liten skog.

Det ligger fremdeles litt sludd igjen i gatene, snøfonner klamrer seg til fortau der sola ennå ikke har funnet fram.

Vi kommer til det gamle regjeringsbygget, her stopper papa Piotrek jeepen. Foran bygget står det ei svær, hvit flaggstang, i toppen henger det noen røde filler, rester av et flagg eller en vimpel. Ei due sitter på kula på toppen av
stanga.

– Se der, hvisker han.

Bak noen trær, tett inntil bygget, er det et eller annet som beveger seg. Et par fugler letter, så kommer det noe ut mellom trærne. Eller noen. En unge, en mapeunge. Han er skitten i ansiktet og på knærne, han har tøyfiller knyttet rundt livet og brystet. Det er vanskelig å gjette alderen, kanskje åtte–ni år. Tynn.

Papa Piotrek forteller at bestanden krymper for hvert år. Det er trolig begrensa hvor lenge de kan klare seg.

Mapeungen blir stående halvt gjemt mellom trærne, ser på oss. Vi blir sittende i jeepen og ser tilbake.

– Er det noe vi kan gjøre? hvisker Olle.

– Når de først er født her ute, er det allerede for seint, sier
papa Piotrek.

 

 

Lu er hjemme før meg, hun sitter i en lenestol foran vinduet med øynene lukket og hører på musikk. Jeg tar med meg en kjøkkenstol og setter meg ved siden av henne.

Jeg lytter til musikken som glipper ut av ørene hennes.

Det høres ut som Chaka Khan, hun har en greie med veldig gammel musikk om dagen. Helst musikk med høystemt lyrikk om kjærlighet som varer evig.

Lu skvetter plutselig til, river av seg øretelefonene.

– Føkk, som du skremte meg!

– Jeg ville ikke forstyrre, sier jeg.

Lu stopper musikken og rister i meg.

– Men hvordan var det? Fortell, da!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal fortelle, så jeg forteller at det ser nedslitt ut, skittent, forlatt. Litt som bildene vi har sett, men enda tommere, på en måte. Bortsett fra mose i alle mulige fargenyanser.

Og så forteller jeg om mapa, den utmagra mapeungen.

– Stakkars, sier Lu.

Lu blir stille, jeg blir stille, vi sitter og ser ned på jernbanesporene.

Det ligger litt snø mellom svillene og langs perrongene.

– Jeg lurer på hvordan det er, sier jeg til slutt.

– Hva da? sier Lu.

– Å ha foreldre.

Lu ler, litt usikkert. Hun forteller at hun hadde den drømmen igjen i natt. Om det stedet. Et sted der alle hører hjemme. Der alle kan være trygge, der det ikke finnes inne eller uteluft. Hun ser det helt klart i drømmen, det er varmt og godt, de sitter i ring i et gammelt steinbygg av noe slag.

– Du skifter tema, sier jeg.

– Jeg vet, men det kan hende det finnes et sted der alle er
hjemme, sier hun.

Til toppen