Goat Mountain

Familien er på sin årlige hjortejakt, men jakthelgen blir til en tragedie da den elleve år gamle sønnen ser en krypskytter gjennom siktet på farens rifle – og kommer borti avtrekkeren.

David Vann Gyldendal Oversetter: Hilde Stubhaug 2015

 

PICKUPEN SAKTNET FARTEN, og vi svingte inn i en grøft og ut på en strand med store, glatte steiner. Vi stoppet, og det kom ikke noe støv. Lavt vann i elven, langt under halvmeteren, men den var ganske bred, rundt ti meter. Steinene i sterke farger under vannet, blå og mørkt leverrøde, til avveksling fra det gule gresset, brun jord og bark, grønne nåler, blekblå himmel. Det var fyldigere farger. Glimt av narregull langs de smale breddene, i sanden.

Vi satte oss på kne på steinene og snuste på vannet først, usikre på hva som kunne ligge dødt lenger oppe, men så drakk vi, kaldt og klart og tungt. Jo kaldere det var, jo tyngre ble det, presset tett ned mot steinene så det rant lavt mot jordens midte som kvikksølv. Inni hver og en av oss nå, trakk oss nedover. Jeg renset meg for smaken av Bartlett og sitron.

Hver enkelt av oss en slags magnet. Det trodde jeg på. Vi følte alle en slags dragning. Ingen handling uten konsekvenser. Hvert skritt man tok var enda et skritt mot slutten. Det hadde jeg visst så lenge jeg kunne huske.

Vi fant plassene våre igjen og kjørte pickupen gjennom elven og opp på bredden på den andre siden, førerhuset og lasteplanet vred seg, og jeg klamret meg til en liten forhøyning over et sidevindu, kjente dragningen bakover. Tenkte på hester, på en tid da vi kunne ha reist til hest, lent oss forover i salen, lavt over manen, og jeg var bitter over at jeg ikke hadde sett den tiden. Den moderne verden, alt i den, var en feiltagelse. En tv istedenfor en hest, så forferdelig snytt.

Veien var smal og gikk lavt langs en åsside. Klynger av trær som vi kjørte gjennom før vi kom ut i sola igjen. Hvordan lufta føltes, tynnere når det var kjølig, tykkere oppe i lyset. Dagen beveget seg videre, og jeg ble stekt. Rifla på plass under det ene beinet, men ingen tegn til hjort noe sted. Steiner og gress og lavt kratt.

Krattskogen som en slags pest på landet, tykk og endeløs der det uten tvil måtte ha vært trær en gang. Bukkene lå lavt i krattet om dagen, holdt seg ute av syne. Tørre, brune stilker overalt, perfekte til å skjule gevirer.

Utsikten krympet, veien gikk fra lomme til lomme, dalene åpnet og lukket seg, men til slutt begynte vi på den gradvise stigningen langs de sammenhengende fjellkammene som ville føre oss til ranchen. Utsikt til andre fjellkammer, andre fjell i det fjerne, en følelse av at verden og mulighetene vokste.

Veien krummet seg langs høyder og skar så dypere inn i siden på brattere grunn. Bakken forsvant til høyre for meg, veien smalnet fra én fil til mindre enn det, små steiner spratt under dekkene, og far saktnet farten, trakk automatisk vekk fra kanten, kjørte dekkene på venstre side opp på høyere grunn så pickupen helte ned mot bunnen av en lang, dyp, kløft. Under ti kilometer i timen, sakte fram over steiner og humper.

En brå senkning foran oss, bakken hadde rast vekk og veien sto ødelagt igjen. Far saktnet farten og stoppet femten meter unna. Det var ikke plass til å snu. Vi måtte kanskje rygge ned. Jeg så meg tilbake, og veien var bratt og smal. Det var langt til greiere grunn.

Far gikk ut av bilen, Tom etter. Bestefar, på den lave siden, ble sittende. Vel, sa far. Det ser ikke bra ut.

Jeg merket godt høyden, så jeg hoppet ned på oppsiden av bilen med rifla i hånden. Løse steiner under føttene, skarpe og nye flintsteiner, mørke grå, ikke noe lav, de hadde løsnet fra jorden nylig, rullet ned fjellsiden. Ikke noe vegetasjon, bare ødeleggelse. Vi kjørte gjennom stein, krysset et rasområde, og det hadde vært marerittet mitt, akkurat dette, i årevis, å kjøre oppover et bratt fjell mens steiner raser ned, den ustoppelige bevegelsen i det, selv om det var mer som sand i drømmen, små steiner, og jeg satt i en skolebuss og ikke en pickup. Likevel var det for tett på drøm som blir til virkelighet. Jeg følte det jeg følte i drømmen, at vi ville bli feid av gårde, feid nedover i døden i kløften under oss.

Far la armen rundt meg. Bare slapp av, okay? Dette går bra. Det er ikke første gangen.

Det trøstet meg ikke, å få høre at det ikke bare var i drømmene det gjentok seg.

Tom kikket oppover skråningen. Alt kommer til å rase, sa han. Et par år, så er det ikke noen vei her lenger.

Far så opp og gransket den, han også. Du har kanskje rett, sa han. Det blir ikke billig å lage ny vei. Men dette er en offentlig atkomstvei. De er nødt til å gjøre det.

Ja. Hva syns du vi skal gjøre?

Far pustet ut og blåste opp kinnene litt. Vi går og tar en titt.

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 13-24.