Si ingenting: En sann historie om mord og terror i Nord-Irland
Si ingenting handler om The Troubles, den over 30 år lange borgerkrigen i Nord-Irland mellom IRA og britiske myndigheter. Mesteparten av konflikten pågikk i Belfast, men etter hvert bestemte IRA seg for å bringe krigen over på engelsk jord. I dette utdraget planlegger de en større aksjon i London.
11
STENG ENGLAND!
Krokusene blomstret allerede i parkene og rundt monumentene i London den 8. mars 1973. Det var torsdag, en krystallklar og kjølig morgen tidlig på våren. Lokket av solen dristet folk seg ut etter en fuktig engelsk vinter. Dronningen beundret de første blomstene i hagen utenfor Buckingham Palace. Det var streik i kollektivtransporten den dagen, og siden togene var innstilt, måtte pendlerne kjøre inn til byen. Dermed var London sentrum oversvømt med biler. For å tilrettelegge for det store inntoget hadde myndighetene opphevet de vanlige parkeringsrestriksjonene. Det sto biler overalt – i lastesoner og andre områder der det vanligvis var forbudt å parkere, og ved parkometre der tiden for lengst var gått ut.
Kort tid etter lunsj, i totiden, ringte telefonen på hovedkontoret til The Times i London. En ung kvinne ved navn Elizabeth Curtis, som var nyansatt i nyhetsredaksjonen, svarte. Hun hørte en mannsstemme som snakket svært fort med tykk irsk aksent. Først skjønte hun ikke hva han sa, men så gikk det opp for henne at han ramset opp en rekke biler med beskrivelser av hvordan de så ut, og hvor de sto parkert. Han snakket bare i litt over et minutt, og selv om hun fremdeles var forfjamset, skrev hun ned så mye hun rakk. Før mannen la på, sa han: «Bombene går av om en time.»
Journalisten Martin Huckerby var på jobb i nyhetsredaksjonen den dagen. Han overhørte Curtis da hun leste opp detaljene om bombene for en kollega. Det nærmeste av stedene hun nevnte, var Old Bailey, den viktigste straffedomstolen i London, bare en liten spasertur unna The Times. Huckerby pilte ut av kontoret. Han så etter en grønn Ford Cortina stasjonsvogn med registreringsnummer YNS 649K, gitt at Curtis hadde skrevet det ned riktig. Huckerby forlot kontoret klokken 14.00 og var fremme ved det monumentale domstolsbygget noen minutter senere. Old Bailey var oppført rundt århundreskiftet og hadde vært skueplass for mange berømte rettssaker. Øverst i den tunge steinbygningen tronet en kuppel med en bronsestatue av fru Justitia som holdt et sverd og en vekt i de utstrakte armene.
Det sto flere titalls biler rundt bygningen, og Huckerby begynte å lete gjennom dem for å se om han kunne finne Cortinaen. Det varte ikke lenge før han fikk øye på den: en grønn Cortin stasjonsvogn med registreringsnummer 120 YFN 469K – nær nok nummeret han så etter, til at han følte seg sikker på at han hadde funnet riktig bil. Da han tittet inn gjennom vinduet, så han et par svarte hansker på gulvet og en sprayboks. Huckerby ventet på at politiet skulle komme, og til slutt, klokken 14.33, etter det som føltes som en evighet, kom to politibetjenter i uniform og undersøkte Cortinaen. De begynte å evakuere folk i området og sperre av veien med bånd. Huckerby søkte dekning i en døråpning, rundt 20 meter unna Cortinaen, og ventet.
*
Planen om å bringe bombeangrepene til England hadde i hvert fall delvis vært Dolours Prices idé. IRA hadde sprengt hundrevis av bomber i næringsområder over hele Nord-Irland. Hvis målet var å vingestekke økonomien, hadde prosjektet vært en suksess. Men de sivile tapene var betydelige.
De regelmessige eksplosjonene kunne gjøre livet umulig for både katolske og protestantiske sivile borgere i Nord-Irland: Brått risikerte man livet når man gikk i butikken for å kjøpe en kartong med egg. IRA hadde kanskje ikke til hensikt å drepe sivile, men sivile ble drept, i hopetall, og det rammet både katolikker og protestanter. Bloody Friday var en særlig stygg episode, men den var på ingen måte unik – utallige mindre bombeangrep hadde kostet liv og lemmer og sakte, men sikkert svekket støtten til bruk av voldelige virkemidler blant moderate irske nasjonalister. Men det verste var at siden all denne bombingen stort sett foregikk i Nord-Irland, virket det ikke som om de som var målet – britene – brydde seg noe særlig om det som skjedde. Der de satt trygt på den andre siden av Irskesjøen, hadde engelskmennene øyensynlig bare en vag bevissthet om katastrofen som oppslukte Nord-Irland. Det var en eksempelstudie i strategisk galskap: Irene sprengte sitt eget folk i luften i et håpløst forsøk på å ramme britene, og britene la knapt merke til det. Det plaget Price. «Dette er halvt på vei deres krig», sa hun gjerne til Wee Pat McClure, lederen for De ukjente, mens de lå lavt i besøkshus mellom operasjoner. «Bare halvparten av krigen er vår. Den andre halvparten er deres krig, og en del av den burde bli utkjempet på deres territorium.» Hun ble overbevist om at «et hardt og brått slag – et angrep i imperiets hjerte – ville være mer effektivt enn 20 bilbomber noe sted i Nord-Irland.»
Etter å ha lagt frem ideen for Seán Mac Stíofáin, som sa seg enig, samarbeidet Price med McClure og Gerry Adams om en første plan om å angripe London med brannbomber. Brannbombene ble fremstilt og smuglet inn i London, og tanken var at et team med jenter skulle dra dit med fly og plante dem i varemagasiner i Oxford Street. Men før de fikk plassert bombene, oppdaget de at syren de inneholdt, hadde lekket ut, og at de var ødelagt. Så Price, som allerede var i London, avbrøt operasjonen og gikk ned til bredden av Themsen, der hun stille og rolig slapp hver og én av de defekte bombene ned i elven.
Da brannbombene sviktet, bestemte de seg for å plante bilbomber isteden. Ideen tok form i Belfast-brigaden. Da tiden var inne for å rekruttere folk til å gjennomføre oppdraget, samlet frivillige fra forskjellige enheter seg i et besøkshus i Lower Falls. Gerry Adams forklarte at det de planla, var en svært farlig jobb. De som meldte seg frivillig, måtte regne med å være bortreist en stund. Mens Adams snakket, satt Price og balanserte på armlenet på stolen hans. Av hensyn til operasjonens sikkerhet var Adams vag da han snakket om oppdraget til en større gruppe, og oppga få detaljer, men han understreket at deltagerne måtte være forberedt på å møte statens fulle vrede. «Dere kan bli hengt for dette», sa han. «De som ikke vil være med, kan gå med det samme.» Han ba dem gå ut gjennom bakdøren med ti minutters mellomrom for ikke å vekke oppmerksomhet.
Price syntes Adams var melodramatisk. Hun mistenkte ham for å ha lært knepet med å sende folk ut med ti minutters mellomrom i en bok om Michael Collins. Men ganske visst begynte folk å reise seg og gå. «Ikke velt meg når dere stormer ut, da, gutter», sa Price tørt.
Da den vesle folkevandringen var avsluttet, satt rundt ti mennesker igjen: Blant dem var Hugh Feeney, en venn av Price og en kollega i De ukjente. Han var belest, bebrillet og tidlig i tjueårene. Feeney skulle være kvartermester og økonomiansvarlig for operasjonen; han var bevæpnet med en tykk rull med fempundssedler. En annen var Gerry Kelly, en kjekk ung mann fra Lower Falls som Price ikke hadde møtt før. Kelly hadde vært på flukt etter å ha rømt fra fengsel, der han sonet en dom for bankran. Price syntes han var en flott fyr. Og selvfølgelig var Marian med. Marian var alltid med.
Alle var veldig unge, nærmest barn. Det eldste medlemmet av gruppen, William Armstrong, en vindusvasker med tilbakestrøket hår, var 29. Den yngste var Roisin McNearney, en storøyd attenåring. Hun hadde jobbet som maskinskriver før hun sluttet seg til provoene seks måneder tidligere. Hun bodde fortsatt hjemme hos foreldrene sine.
Som leder for De ukjente ville Wee Pat ha oppvakte mennesker til å gjennomføre operasjonen. Dermed valgte han Dolours til leder. Hun ble, med egne ord, utpekt til «øverstkommanderende for hele sulamitten». Hun skulle ha to løytnanter under seg – Hugh Feeney og Marian Price. Ingen av rekruttene hadde erfaring med å jobbe i fiendens territorium, så Wee Pat sendte dem over grensen for å motta intensiv trening i bruk av sprengstoff og tidsbrytere.
Som tante Bridie kunne skrive under på, var bombefremstilling i IRA en farlig upresis vitenskap. Brendan Hughes fortalte gjerne om bestefaren sin, som under uavhengighetskrigen forsøkte å kaste en granat på et armert kjøretøy da den gikk av og rev av ham armen. Provoene var blitt dramatisk flinkere til å lage bomber de siste årene, for de hadde utnyttet enhver anledning til å øve. Ikke slik å forstå at frivillige i IRA hadde sluttet å sprenge seg selv i luften med sine egne bomber, for det gjorde de fortsatt. Snarere fungerte disse ulykkene, som en skribent bemerket, som «en grotesk form for naturlig utvalg», slik at de mest udugelige bombemakerne ble luket ut. De mest påpasselige overlevde, og etter hvert utviklet provoene noen sagnomsuste bombemakere. De skrev en femti sider lang illustrert veiledning som vordende sprengstoffeksperter kunne studere. Der sto det instruksjoner om hvordan man gikk frem for å lage minefeller med et mangfold av husholdningsartikler – stearin, klesklyper – og spikerbomber av ølbokser med sugerør som lunte.
Bilbombene ble først tatt i bruk i konflikten tidlig i 1972 og utgjorde en skremmende nyutvikling, for inntil da hadde størrelsen på de fleste bomber begrenset seg til det noen få paramilitære fotfolk klarte å bære med seg. Når de gjemte bombene i en bil, kunne de klargjøre en enorm sprengladning for så å kjøre bilen til målet og gå sin vei. Mens en koffert eller en plastpose som ble satt igjen i en travel butikk, kunne vekke oppmerksomhet, var biler et perfekt skjulested i og med at de fantes overalt. «Bilbomben ga oss en effektiv beholder og et effektivt leveringssystem», skrev Seán Mac Stíofáin i 1975. «Den sørget for at den enkelte operasjon gjorde større administrativ, industriell og økonomisk skade. Og det måtte færre frivillige til for å plassere den ved målet.» I Belfasts gater ble en tom bil uten tilsyn i seg selv en kilde til redsel som kunne få folk til å flykte fra et område og myndighetene til å reagere, enten bilen faktisk inneholdt en bombe eller ikke.
I februar ble seks biler kapret i væpnede angrep i Belfast og kjørt til republikken. Da bilene kjørte ut på gaten igjen i Dublin tidlig i mars, var de omlakkert og hadde fått falske registreringsskilter. Det var bare fire av bilene som slutt endte i England: en Ford Corsair, en Hillman Hunter, en Vauxhall Viva – og den grønne Ford Cortina-en. Alle sammen hadde fått montert en diger tennmekanisme, over femti kilo sprengstoff i pulverform gjemt i plastposer, og en pølse med sprenggelatin. Alle sprengladningene var skjult under baksetet og koblet med sprengledning til en kasse under passasjersetet der det lå en utløsermekanisme som var lagd av en vanlig vekkerklokke.
En måneds tid før operasjonen hadde Dolours Price dratt til London for å rekognosere sammen med Martin Brady, et medlem av gruppen og en muskuløs mann med bustete øyenbryn. Han hadde jobbet i en restaurant i West End og var kjent i byen. De ukjente hadde selv valgt ut målene før de hadde presentert dem for ledelsen i Belfast for godkjenning. Målene var nøye utvalgt for å «fremprovosere bestemte politiske spørsmål», forklarte Gerry Kelly senere. Britene hadde blitt forherdet mot katastrofeoverskrifter fra Nord-Irland, men en rekke bomber i London sentrum skulle endre på det. De valgte en dag da det ble avholdt en folkeavstemning i Nord-Irland om hvorvidt området skulle forbli en del av Storbritannia. Slik Kelly så det, var hensikten med oppdraget å bringe «kolonialismens realiteter» hjem til England.
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.