Shuggie Bain
Vi er i et arbeiderklassestrøk i Glasgow på 1980-tallet. Arbeidsledighet og fattigdom gjør at livet til Agnes Bain ikke akkurat har blitt slik hun så det for seg da hun var ung – der hun bor i huset hos foreldrene, sammen med sine tre barn og utro ektemann. Det eneste hun har som gir henne litt glede er den lille sønnen Shuggie, som
forguder henne, og den lindrende alkoholen.
FIRE
De hadde begge fuktig hud og satt på sengekanten da gatelyktene slo seg på utenfor. Agnes hadde tappet i et dypt bad til Shuggie, og så hadde hun følt seg ensom og krøpet oppi ved sida av veslegutten sin. Lizzie ville ha gått av skaftet om hun hadde sett det. Det måtte bli slutt på det snart, han var fremmelig til femåring å være. Det var første gangen han hadde sett på hennes edlere deler og så kikket på sine egne, som om det var en finn-feilen-oppgave.
Vannet hadde blitt kaldt mens de lekte seg med sjampoflaskene, fylte dem og sprutet hverandre ned. Hun lot ham skrape på den gamle neglelakken hun hadde på tærne, og oppmerksomheten og omsorgen fra ham føltes som en penny i et tomt myntapparat. På sengekanten gredde hun guttens blanke svarte hår mens han konsentrert senket hodet. Sengeteppet var en paisleylabyrint Matchbox-bilen hvinte gjennom, den kjørte lett oppover de nakne beina hennes som om det var Campsie-fjellene. Uten å skjønne hva han så på, fulgte han de hvite arrene, minnene om neglene til Shug langs innsida av låret. Så skjente bilen tilbake på senga. Det hvinte i hjulene, og gutten så opp på henne og smilte med farens selvtilfredse uttrykk.
Agnes tok fram en ny ølboks fra et skjulested og trakk forsiktig i ringen på toppen. Omhyggelig samlet hun de brusende dråpene med fingeren og stakk den inn i munnen. Hun ga gutten den tomme Tennent’s-boksen. Han hadde alltid likt de halvnakne skjønnhetene som var avbildet på sida. Shuggie var ekstra oppmerksom på denne dama, det var en han ikke hadde sett før, og han likte lyden av navnet hennes da han sakte stavet seg gjennom det, akkurat som bestefar Wullie hadde lært ham. Sj-i-na. Sheena.
Shuggie pleide å samle tomme bokser rundt omkring i huset og stille opp damene på kanten av badekaret. Han strøk på tinnhåret og fikk dem til å føre lange fantasisamtaler, bablende monologer, mest om å sortere nye sko fra katalogen og om horebukkene de var gift med. Shug hadde tatt ham i det en gang. Han hadde stolt sett på da vesle Shuggie stilte opp damene og stavet navnene med riktige lyder. Han skrøt av det seinere nede på holdeplassen. «Fem år, hæ!» sa han. «Gjett hvem han slekter på.» Agnes hadde trist sett på, hun visste godt hva som egentlig foregikk.
Senere den uka tok hun med Shuggie til lekebutikken og kjøpte en dokke til ham. Daphne var en lubben, liten jente med hår som en husmor fra femtitallet. Shuggie elsket den dokka. Alle øldamene havnet i søpla etter det.
Shuggie hadde fulgt med på moren i det stille. Han fulgte alltid med. Hun hadde smidd tre barn i den samme forma, og alle tre var like observante og årvåkne som fengselsvakter.
«Nei, nå må vi årne vårs noen lette toner, vettu,» sa han og hermet etter noe tull fra tv-en.
Agnes rykket til. Hun la hendene med de lakkede neglene om kinnene hans og formet munnen til de klare vokalene.
«Ordne oss,» rettet hun. «Veeet du.»
Han likte å kjenne hendene hennes på ansiktet, og han skakket litt på hodet og ertet henne. «Veee-tu.»
Agnes rynket panna. Hun klemte kinnene hans sammen til en trutmunn og holdt den sånn. «Det er ingen grunn til å synke ned på nivå med dem, Hugh. Duuuu. Prøv en gang til.»
Shuggie sa det en gang til med alle de pene lydene hun ville ha. Agnes nikket bifallende.
«Men det ække høl i huet å preike sånn her, vettu.» Han begynte å fnise selv før han var ferdig med det frekke tullet sitt. Agnes bøyde seg ned for å jage ham, og han hvinte i skrekkblandet fryd mens han pilte rundt senga.
Det var en stabel med kassetter ved sida av vekkerklokka. Han lette gjennom dem, spredde dem ut over gulvet til han fant den han ville ha. Shug hadde kjøpt vekkerklokka til henne. Han hadde samlet mengder av bensinkuponger, satt strikk rundt og gitt disse mursteinene til henne som om de var gullbarrer. Kassettholderen gled ut med et trykk på plastknappen. Shuggie satte i kassetten og spolte hvinende tilbake til begynnelsen. Lyden fra vekkerklokka var metallisk og hul, men det brydde hun seg ikke om. Rommet føltes mindre tomt med musikken. Shuggie stilte seg på senga og la armene på skuldrene hennes. De svaiet sånn en stund. Hun kysset ham på nesa. Han kysset henne på nesa.
Det kom en ny sang, og Shuggie så på moren, som holdt boksen mot brystet og snurret rundt i rommet. Agnes knep øynene igjen og vendte tilbake til et sted hvor hun hadde følt seg ung og ønsket og full av håp. Tilbake til dans på Barrowland, der fremmede menn lengselsfullt fulgte henne med øynene gjennom salen og andre kvinner misunnelig senket blikket. Med fingrene sprikende i en vakker vifte lot hun hånda gli over kroppen. Like over hoftene støtte hun på den gjenstridige bilringen hun hadde fått etter å ha født tre unger. Brått slo hun øynene opp og vendte tilbake fra
fortida, hun følte seg motbydelig, dum og klumpete.
«Jeg hater dette tapetet. Jeg hater de gardinene og den senga og den forbanna lampa.»
Shuggie reiste seg i strømpelesten på det myke sengeteppet. Han la armene om skuldrene hennes og prøvde å klamre seg til henne, men denne gangen skjøv hun ham unna.
Det var aldri stille i den lille leiligheten, veggene var for tynne. Alltid hørte hun duringa fra den store tv-en som var satt for høyt på for farens skyld. Og Catherines dempede klaging, med telefonen trukket inn på soverommet så ledninga gnagde den pene fineren fra bunnen av døra mens hun gikk fram og tilbake og stønnet over hvor fælt det var å være sytten. De hadde naboer på alle kanter, og oppe i syttende etasje var det vind, konstant dunkende vind, den ristet i vinduene som ikke satt ordentlig i ramma.
Agnes la hodet i hendene. Hun hørte foreldrene brøle av latter over en eller annen veik engelsk komiker. De to eldste barna var ute, hvor var ikke godt å si. De var liksom alltid ute nå, og de smøg seg unna kyssene hennes og himlet med øynene til alt hun sa. Hun ignorerte den lette pusten til Shuggie, og et øyeblikk var det som hun ikke var nærmere førti, ikke var en gift dame med tre barn. Hun var Agnes Campbell igjen og satt inne på rommet sitt og hørte foreldrene gjennom veggen.
«Dans for meg,» sa hun plutselig. «Nå tar vi oss en aldri så liten fest.» Hun trykket hardt på vekkerklokka, og kassetten hvinte framover, den rolige, triste musikken økte tempoet og ble litt muntrere.
NB! På grunn av rettigheter har vi slettet deler av utdraget og lydfila.