Vi er fem
Tormod bor i bygda Råset sammen med kona Siv og barna Alf og Helene. Ekteskapet halter, og Tormod bruker mer og mer tid ute i verkstedet sitt. Her eksperimenterer han med leire og kunstgjødsel. En dag tar Espen, en kompis fra ungdomstiden, kontakt. Han har tilgang på stoffet knet, som de blander inn i leira. Eksperimentet får overraskende følger.
kapittel 11
Det er vrient å formidle hvilken seismisk bevegelse lp-en Kill ‘Em All – Metallicas debut – utgjorde da den ble lansert. Den som ikke fikk med seg dette albumet i første runde, som barn eller ungdom, vil kanskje ha problemer med å forstå det som skal beskrives i det følgende, det kan til og med virke sjofelt. Metallica? Ja, nettopp, Metallica. Espen hadde et riktig imponerende stereoanlegg i bilen, og satte Metallicas første plate på så det sang. (Det er nesten så man må be leseren ta på seg øreklokkene og spille introlåten Hit the Lights mens hun eller han leser neste passasje, det vil enkelt forklare energien og holdningen som kom til å gjennomsyre Tormods verksted denne natten. Helt til neste morgen. Og gjennom lørdagen. Og til kvelden igjen. Og videre …)
Det man må ha klart for seg, er følgende: Da Kill ‘Em All ble sluppet i juli 1983, fantes ikke noe «fenomen» eller noen institusjon som het Metallica. Men her kom altså et band bestående av fire skabbete 20-åringer, og de kalte seg Metallica. Slik så bandlogoen ut, den hadde vokalisten tegnet selv, der var lp-en, Kill ‘Em All sto det på omslaget, under et bilde av ei hånd, en hammer og noe blodsøl. Metalheadsene rundt omkring i usa og Europa, og sikkert også Japan og Sør-Amerika, som førte stiften ned i rillen og lyttet, hadde aldri hørt maken. Konsolideringen av en hardcore punk-kjerne på trommer, med riffing fra britisk nybølge-metall – i denne farten – skulle bli en revolusjon. Et slikt forslag hadde ingen kommet med tidligere. En rivende, shreddende, arg heavy metal. Dette var thrash med en klype speed.
Både Tormod og Espen hadde fått dette albumet intravenøst, for å si det slik. Kill ‘Em All fant veien til Råset sent på 80-tallet, en smule forsinket kanskje, men tidsnok uansett, med uavkortet kraft, den snurret og gikk på yrkesskolen, plata satte på alle måter dagsorden. Nå, spilt på full spiker fra Espens bilstereo, så mange år senere, var det som om de ble tatt rett tilbake og inn i den opprinnelige energien Metallica hadde budt på i første runde. Viljen, den uforutsette kjemien mellom de unge, rå talentene – som hadde snublet over hverandre i en annonse i The Recycler – oppsto igjen i ren form. På Tormods verksted var det nå 1983, og hva enn tiden hadde lagt ut som en tåke av nyheter og rutiner mellom 1983 og i dag, forduftet, fordampet, det ble blåst bort. Slik kan det være noen ganger, gjerne med musikk, men også i vennskap: Brått er noe slik det en gang var, den gang alt var nytt og uhørt, som det heter. Ut av Espens stereo kom lyden av uraffinert begavelse på sitt beste; fire guttunger hadde orkestrert sitt agg, sin misnøye og sin ampre, men energiske tilnærming til verden, og trykket det ut i form av en vinylplate som verken de eller andre kunne spå at kom til å bli en kulturell kraft uten like – en juggernaut.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget