«Zero» fra Hvor lenge varer vi
zero
Jeg og Maja stod på busstoppet utenfor skolen.
Foreldrene og lærerne hennes hadde aldri sagt det var greit, at vi øvde på å ta buss, men holdeplassen var ikke synlig fra skolen, og ingen spurte hva vi gjorde disse dobbelttimene etter matfri, så jeg måtte bare satse på at de aldri fikk vite det, at det ble mellom oss.
Jeg stod med hendene i lomma på fleecen og så på henne, venta til jeg fikk øyekontakt.
– Er du klar?
– Ja, sa hun.
– Har du kortet?
Hun åpnet hånden og viste meg månedskortet mitt.
– Fint, sa jeg.
Jeg sjekka aldri busstidene, det var ikke vits for ei som ikke kunne klokka. Kanskje gikk det fem minutter, ti minutter, på det meste en halvtime før bussen kom. Hvis noen fra skolen skulle komme forbi, hadde jeg planlagt å si at vi gikk tur, det ville de tro på, jeg så for meg at det var helt vanlig, at assistenter og spesialelever gikk på tur i skoletiden.
Maja likte å vente på bussen, hun fulgte med på trafikken, nynnet på forskjellige sanger, og for hver buss som kom mot oss, rugga hun fram og tilbake mens hun stirra på tallet i frontruta. Bussene fikk veistøvet til å blåse opp framfor oss, hun gned seg i øynene med knokene mens hun prøvde å tyde om det stod tolv, vekslet mellom å se på tallet og meg, og så lenge jeg ikke gav henne klarsignal, forholdt hun seg i ro, venta videre.
Jeg oppdaga tolveren før henne. Hun skvatt da hun så den, ikke med et hikst, men inni seg, jeg så det på rykningen i munnviken hennes, øyne som sperret seg litt opp. Hun gikk et skritt mot veien, men rygget like fort tilbake, snudde seg og så på meg. Jeg hadde sagt tusen ganger at hun ikke trengte å være redd. Jeg nikket til henne, og hun gikk til fortauskanten og rakk hånden i været, akkurat som vi hadde øvd på. Bussen gled inn og slo opp dørene. Da hun gikk på, glemte hun seg og gav busskortet til sjåføren i stedet for å legge det på leseren. Han gjorde det for henne. Det lille pipet fra leseren fikk henne til å snu seg og smile til meg. Dørene gikk igjen, og bussen kjørte ut av holdeplassen. Jeg så henne vingle nedover midtgangen og sette seg på en vindusplass. Hun rakk akkurat å vinke til meg før hun var borte.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget