Aller siste utvei
1 |
TED MCKAY SKULLE AKKURAT til å gi seg selv en kule i tinningen da dørklokka hans begynte å ringe innstendig.
Han ventet. Han kunne jo ikke skyte seg mens det sto noen utenfor.
Kom deg vekk, hvem du nå enn er.
Så ringte det på igjen, før han hørte en mannsstemme som sa:
– Åpne døra, jeg vet at du kan høre meg!
Stemmen nådde kontoret hans med en forbløffende klarhet, så klar at Ted et øyeblikk tvilte på om han faktisk hadde hørt den.
Han så seg rundt, som om han lette i det ensomme kontoret etter bevis for at stemmen var virkelig. Der var alle regnskapsbøkene hans, reproduksjonen av Monet-maleriet, skrivebordet … og brevet hvor han forklarte Holly alt.
– Vær så snill, slipp meg inn!
Ted holdt fremdeles Browning-pistolen bare centimeter fra hodet, og nå begynte den å bli tung. Planen hans kom ikke til å fungere hvis fyren der ute hørte skuddet og ringte politiet. Holly og jentene var i DisneyWorld, og han ville ikke la dem få en sånn beskjed så langt hjemmefra. Det kom ikke på tale.
Nå ble ringingen erstattet med en rekke dunk i døra.
– Kom igjen! Jeg går ikke før du åpner!
Pistolen begynte å skjelve i hånda hans. Ted la den ned på låret. Han lot fingrene på den venstre hånda gli gjennom håret og forbannet den fremmede på ny. Kunne det være en dørselger? De var ikke populære i det velstående boligstrøket hans, og særlig ikke hvis de oppførte seg så uforskammet som dette.
Så kom det verken rop eller dunk i noen sekunder, og Ted løftet våpenet sakte mot tinningen igjen.
Han antok at mannen hadde gått lei og fortsatt videre, da en ny salve med dunking og rop avkreftet at det var tilfellet. Men Ted nektet å åpne, aldri i livet … da ventet han heller. På et eller annet tidspunkt måtte jo den plageånden gi opp, måtte han ikke?
Plutselig la han merke til noe på skrivebordet: Et papirark som var brettet på midten, akkurat som lappen han hadde lagt på bordet til Holly, bare at det ikke sto konas navn på denne. Hadde han vært så dum at han hadde glemt å kaste de første utkastene i søpla? Mens fyren fortsatte å rope utenfor utgangsdøra, trøstet han seg med at nå kom det i hvert fall noe godt ut av denne uventede avbrytelsen. Han brettet ut arket og leste.
Da han så hva som sto der, frøs han til. Det var hans egen håndskrift. Han kunne imidlertid ikke huske å ha skrevet noe av det som sto der.
ÅPNE DØRA
DET ER DIN ALLER SISTE UTVEI
Hadde han skrevet dette i en sammenheng han ikke kunne huske? Var det noe han hadde lekt med Cindy eller Nadine, kanskje? Han kunne ikke forklare den lappen… i hvert fall ikke midt i dette kaoset, med en gærning utenfor som var i ferd med å slå inn døra hans. Det måtte finnes en forklaring, det var klart det gjorde det.
Bare fortsett å lure deg selv.
Nå veide pistolen et tonn i høyrehånda hans.
– Nå må du åpne, Ted!
Han rykket til. Hadde han ropt navnet hans? Ted hadde ikke noe nært forhold til naboene sine, men han trodde likevel han ville gjenkjent stemmene deres. Denne mannen hørtes ikke ut som noen av dem. Han reiste seg og la pistolen på skrivebordet. Han skjønte at han ikke hadde annet valg enn å gå og se hvem det var. Ved nærmere ettertanke var det ikke verdens undergang heller. Uansett hvem den uforskammede fyren var, så skulle han kvitte seg med ham så fort han kunne, og komme tilbake til kontoret for å avslutte livet en gang for alle; han hadde planlagt dette i flere uker allerede og nektet å la seg stanse av en selger med mangel på folkeskikk.
På hjørnet av skrivebordet sto det en liten pennekrukke med binderser, halvbrukte viskelær og all slags ubrukelig rask. Ted snudde seg og fikk øye på nøkkelen han hadde lagt i krukka for under to minutter siden. Han tok den mellom fingrene og betraktet den med det vantro blikket til den som ser noe han aldri mer trodde han skulle se. Han skulle ligget i den nedfellbare stolen sin nå, med kruttrester på hånda, drivende mot lyset.
Når du har bestemt deg for å ta livet ditt – uansett hvor sikker du har vært i din sak – så setter de siste minuttene enhver viljestyrke på prøve; Ted hadde akkurat lært denne leksen og hatet at han ble nødt til å gjennomgå det på ny.
Irritert gikk han til kontordøra, satte i nøkkelen og åpnet. Han kjente hvor sint han ble da han så lappen som hang på utsiden, like over ansiktet hans. Det var en advarsel til Holly. «Min elskede, jeg har lagt en kopi av nøkkelen på kjøleskapet. Ikke kom inn sammen med jentene. Jeg elsker deg.» Det var kanskje litt slemt, men Ted hadde tenkt nøye gjennom alt. Han ville ikke at det skulle være en av døtrene som fant ham der, liggende bak skrivebordet med åpen skalle. På den annen side ga det perfekt mening å dø på kontoret. Han hadde i fullt alvor overveid muligheten for å kaste seg i elva, eller reise langt vekk og legge seg foran et tog. Men han visste at uvissheten det medførte, ville bli enda verre for jentene. Særlig for Holly. Hun ville ha behov for å se ham med egne øyne, være sikker. Hun ville ha behov for … å få det midt i trynet. Hun var ung og vakker, og kunne starte på ny. Hun ville sikkert komme seg videre.
En ny salve med dunk i døra.
– Jeg kommer! ropte Ted.
Da sluttet dunkingen.
Åpne døra. Det er din aller siste utvei.
Han kunne se silhuetten av den besøkende gjennom det lille vinduet langs siden av døra. Med langsomme, nesten trassige skritt gikk han gjennom rommet. Igjen observerte han alt slik han betraktet nøkkelen på kontoret for litt siden. Han så den enorme TV-en, bordet med plass til femten, porselensvasene. Han hadde liksom tatt avskjed med hver og en av disse jordiske gjenstandene. Og der var de altså igjen, og den gode, gamle Teddy, vandrende rundt i sin egen stue som et spøkelse.
Han stanset. Kunne det være dette som var hans «lys i tunnelen»?
Et øyeblikk fikk han et avsindig behov for å gå tilbake til kontoret og sjekke om liket av ham lå bak skrivebordet. Han strakte ut armen og lot fingrene gli over sofaryggen. Han kjente den kjølige følelsen av skinnet; for virkelig til å være et produkt av fantasien, tenkte han. Men hvordan kunne han være sikker?
Han åpnet døra, og da han fikk se den unge mannen som sto på trammen, forsto han hvordan vedkommende hadde overlevd som selger, selv med en slik oppførsel. Han var kanskje tjuefem år, kledd i en kritthvit bukse holdt oppe med et slangeskinnsbelte og en genser med horisontale, fargerike striper. Han så mer ut som en golfspiller enn som en dørselger, på tross av den medtatte stresskofferten i skinn han holdt i høyre hånd, et klart brudd med resten av habitten. Han hadde en blond hårmanke ned til skuldrene, blå øyne og et slibrig glis som selv Joe Black ville misunt ham. Ted så for seg Holly, eller hvilken som helst av de andre damene i nabolaget, kjøpe hver eneste lille nipsgjenstand den mannen prøvde å selge dem.
– Uansett hva du selger, så er jeg ikke interessert, sa Ted.
Smilet ble enda bredere.
– Å, men jeg er redd jeg ikke er her for å selge deg noe, sa han, som om det var det dummeste han hadde hørt.
Ted kastet et blikk over den fremmedes skulder. Det sto ingen biler parkert på fortauet, og heller ikke nedover Sullivan Boulevard. Det var ikke så intenst varmt den ettermiddagen, men å ha gått såpass langt til fots burde likevel ha satt noen spor i den uforskammet kjekke mannen. Og hvorfor hadde han parkert så langt unna?
– Ikke vær redd, sa den unge mannen, som om han kunne lese tankene hans. – Kollegaen min slapp meg av utenfor døra, så vi ikke skulle vekke mistanke i nabolaget.
Ted lot seg ikke bry med den medsammensvorne som nettopp var blitt nevnt. Å bli drept i et ran ville faktisk kunne se mer pyntelig ut enn å gi seg selv en kule i panna.
– Jeg er opptatt. Jeg må be deg om å gå.
Ted skulle til å lukke døra, men mannen strakte ut armen og gjorde det umulig. Det var ikke nødvendigvis ment som en fiendtlig gest; øynene hans strålte.
– Mitt navn er Justin Lynch, herr McKay. Dersom du …
– Hvordan vet du hva jeg heter?
– Dersom du lar meg komme inn og snakke med deg i ti minutter, skal jeg forklare.
Et øyeblikk ble lufta fylt av forventning. Ted ville ikke slippe ham inn i huset sitt, det var mer enn sikkert. Samtidig måtte han innrømme at mannen vekket en viss nysgjerrighet i ham. Men så var det likevel fornuften som vant.
– Jeg beklager. Det passer veldig dårlig akkurat nå.
– Du tar feil, det passer hel…
Ted lukket døra. Lynchs siste ord trengte seg gjennom fra den andre siden, og han hørte dem tydelig. «Det passer helt perfekt.» Ted ble stående ved døra og lytte, som om han visste at det kom noe mer.
Og det gjorde nettopp det. Lynch snakket litt høyere nå, for å være sikker på at han ble hørt.
– Jeg vet hva du er i ferd med å gjøre med den ni-millimeteren du la igjen på kontoret. Jeg kan love deg en ting: Jeg skal ikke prøve å snakke deg ut av det.
Da åpnet Ted døra igjen.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.