Dette livet eller det neste
Dette livet eller det neste er en roman basert på den virkelige historien til en fremmedkriger som soner i et norsk fengsel for sin reise til Syria. Norskpakistanske Tariq reiser fra Halden til Aleppo for å kjempe med de muslimske opprørsgruppene mot Assads regime. Han ønsker så sterkt å gjøre noe som er riktig og godt for første gang i sitt liv.
VI HADDE INGEN KLAR plan, visste ikke når vi skulle reise. Vi hadde ikke satt noen dato. Hele greia var litt i blinde, vi bare gjorde tinga vi måtte gjøre og hadde tillit til at Gud kom til å lede oss, at han kom til å åpne dørene.
Du vet han Paulo Coelho, jeg lånte nettopp en av bøkene hans i fengselsbiblioteket, og der er det litt på samme måte. Når man virkelig vil noe, åpner hele universet seg for å få ditt ønske oppfylt. Noe sånt tenkte jeg. At det kommer til å ordne seg, bare jeg har tillit til Gud. På en måte var det ikke et valg engang. Vi bare fulgte skjebnen dit den tok oss.
En dag tok vi ut alt vi hadde på konto. Lånte det vi kunne låne. Jeg solgte båten. Fikk tak i mobiltelefoner til én krone med nedbetalingsplan, så slengte vi nedbetalingsplanen i søpla og solgte mobilen videre. Jeg skrev meg opp som privatist for påbygning til generell studiekompetanse på nettgymnas så jeg kunne cashe ut et studielån.
Arbi fikk tak i en liten varebil.
Vi var innom Burim i Oslo også. Vi sa det som det var. At vi var på vei. Han drev og samla klær til flyktningene, så vi fylte opp hele varebilen med klær som lokalbefolkninga kunne ha bruk for der nede og fikk med ti dunker bensin, så vi skulle slippe å stoppe på bensinstasjoner underveis og legge igjen spor. Jeg husker at han klappa oss på skuldra. «Pass på dere selv», sa han, «ikke rot dere inn i noe dere ikke kan stå for.»
SÅ VAR DET IKKE mer å forberede. Vi var klare. Dagen hadde kommet. Vi kjørte forbi huset mitt. Jeg så Lillebror i vinduet med nettbrettet. Arbi spurte om vi kunne kjøre forbi huset hans også. Helt stille. Og så, til slutt, dro vi innom garasjen til Carlos. Han var som vanlig opptatt med å spille. «Vent litt, gutta, skal bare gjøre ferdig den runden her.» Satt og svetta over kontrollen sin. Vi sa vi var på vei til Trondheim og at vi kom tilbake om tre dager. Sa vi skulle hjelpe til i en moské der oppe. Det er merkelig å ta farvel med noen uten at de vet at du tar farvel med dem. Jeg husker Arbi sa til han, «vi sees inshallah, i dette livet eller det neste». Carlos stussa litt, men han stilte ingen spørsmål. Bare ønska oss god tur til Trondheim.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.
Genre: Virkelighetslitteratur
De siste årene har vi fått en ny sjanger som kalles virkelighetslitteratur. Det er ikke nytt at forfattere bruker selvbiografisk materiale eller virkelige mennesker som modeller for sin litteratur. Men det har de siste 10 årene utkommet en bølge av slike bøker, både i Norge og ellers i verden. Denne litteraturen skaper mye debatt, nettopp fordi mennesker som har stått forfatterne nær opplever det som et overtramp å bli utlevert i det litterære verket.
I romanen I dette livet eller det neste av Demian Vitanza baserer forfatteren hele fortellingen på intervjuer og samtaler han har hatt med en ikke navngitt ung mann som sitter i fengsel i Halden, for sin reise til Aleppo. Likevel velger han å kalle boka si for en roman.
Lena Lindgren som er samfunnsredaktør i ukeavisen Morgenbladet er en forsvarer for at forfattere kan skrive det de ønsker å skrive, hun skriver:
«Romanbetegnelsen er en kappe forfatterne kan trekke opp når de trenger den. Noen ganger er kappen gjennomsiktig, og i mange tilfeller mener vi at den ikke finnes en gang – det var bare virkeligheten vi så. Da føler vi oss redusert til kikkere. Men alle lesere har et valg, og makt over sin egen lesning. Vi kan lese virkelighetslitteraturen som virkelighet, eller lese den som litteratur. Meningen er at vi skal velge det siste.» (sitat fra Lena Lindgrens kommentar Kunstens frihet må forsvares uansett i Morgenbladet 18. november 2016)
En av de bøkene som har skapt størst debatt det siste året er Vigdis Hjorths roman Arv og miljø 
(2016). Arv og miljø starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien. (fra forlagets omtale)
Ingunn Økland er litteraturkritiker og kommentator i Aftenposten og hun har vært en av de skarpeste kritikerne av hvordan forfattere blander virkelighet og fiksjon. hun skriver i en kommentar om denne tendensen:
«Vi har lært at fiksjonen alltid tar sine egne, uransakelige veier, uansett hvor biografisk utgangspunktet er. Sluttresultatet er et kunstprodukt. Jeg opplever stadig sterkere at det er en romantisk, enkel og bekvem posisjon.
Jeg tror også det er en myte at den kunstneriske bearbeidelsen uansett skaper en forvandling som overskrider virkeligheten. For i virkelighetslitteraturens tidsalder er det stadig flere forfattere som gir blaffen i å fiksjonalisere eller kamuflere levende modeller. I stedet peker de rett mot identifiserbare familier og mennesker.
I slike tilfeller er det særlig to komponenter som blir ekstra problematiske: Anklager om kriminelle handlinger og utlevering av andre menneskers psykiske lidelser.»
Høsten 2017 kom søsteren til Vigdis Hjorth, Helga Hjorth, ut med romanen Fri vilje, som en direkte reaksjon på Vigdis Hjorts roman. I Arv og miljø forteller Vigdis Hjorth om en søster i en søskenflokk på fire som blir utsatt for overgrep av sin far da hun er 5 år gammel. Helga Hjorth har sagt at hun skrev boken som et svar på hvordan hun opplevde å kjenne seg igjen i en bok med så alvorlige anklageleser, samtidig som hun ønsket å forsvare sin døde far:
«Jeg kjente igjen alt som ble beskrevet i anmeldelsene. Hyttene på Toffelsø og kranglingen om testamentet og om takstene, sykehusinnleggelsen til mamma, pappas fall i trappen, Veras tale på revisorkontoret; hver eneste episode anmelderne hentet ut av romanen for å ramme inn beskrivelsen av Veras litterære verk, var hentet fra vårt liv, mitt liv. Men jeg kjente ikke igjen pappa som hatet alle kvinner – alle unntatt Vera, som han syntes var uimotståelig. Eller mamma som hadde visst om overgrepene, men bare snudde ryggen til fordi hun var mer opptatt av fasade. Jeg kjente ikke igjen Even som et såret barn heller, Ingvill som spilte offentlig godhetsperson, meg selv som hatet storesøsteren min, eller Vera som bare var et offer.» ( fra forlagets omtale)
Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009) innebar en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstand
: Min kamp ble utgitt som seks romaner. Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bok utforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens.
I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningsbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter. (Fra forlagets omtale)
Geir Gulliksen: historie om et ekteskap (2016)
Dette er en kjærlighetshistorie av i dag, en fortelling om et moderne samliv. Den handler o
m Hun og Han og livet de har sammen. Alt går bra, inntil det plutselig ikke går lenger, hva var det som hendte? Romanen undersøker om det er mulig å forstå hva som skjer når noen slutter å elske hverandre. Om det er mulig å forstå kjærligheten ¿ og hva den gjør med oss. En mann forsøker å skjønne hvordan ekteskapet hans kunne gå i stykker, når han og konen elsket hverandre så sterkt og ville hverandre så vel. Han prøver å finne ut hva som gikk galt, ved å granske alle årene de har hatt sammen som om han var henne.
Wencke Mühleisen: Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden (2015)
Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex 
og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer.
Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden – i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås? Hun må vite mer, og begynner å grave i farens fortid. Samtidig må hun konfrontere seg selv med de typiske 70-talls-overskridelsene som fant sted i kollektivet, og sin egen rolle og ansvar i dette. (Forlagets omtale)
Chris Kraus: I Love Dick (utkom første gang i 1997, på norsk i 2017) 
I LOVE DICK er et feministisk geriljaskrift. Det er rett og slett en av de viktigste bøkene skrevet om menn og kvinner i det forrige århundret.
«Jeg vet at det fantes en tid før jeg leste Chris Kraus I LOVE DICK (Det er faktisk bare fem år siden), men det er vanskelig å forestille seg; noen kunstverk har en sånn innvirkning på deg.» skrev anmelderen Sheila Heti om I love Dick. Det er noe eget ved denne boka som ser ut til å merke enkelte lesere for livet.
I LOVE DICK har som de fleste andre et skjelett. Den handler om den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus som er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter.
En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick og Chris blir hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham, mannens hennes er behjelpelig med brevskrivingen og er vel tilbøyelig til å se på det som et kunstprosjekt. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem. (Forlagets omtale)
Men romanen er også så mye mer. Den kan også leses som et konseptuelt kunstobjekt, hyperbevisst metaroman, kjønnsfilosofisk manifest, kunstpolitisk kritikk eller skandaløs bekjennelseslitteratur.