Redd barna

Det er tilsynelatende en helt vanlig mandag i desember, snøen laver ned og mørket slipper ikke helt taket. Tanja har levert ungene på skolen og i barnehagen, og mannen Paul har dratt til Brussel på en legekonferanse. Hun skal jobbe hjemme med en forelesning hun skal holde om Sisyfosmyten. Men alt er ikke helt vanlig. Det er et halvt år siden den 17-årige datteren, Ida, døde og Tanjas tanker blir hele tiden forstyrret.

Tiril Broch Aakre Flamme 2015

Jeg sjekker værvarselet for Brussel. Det skal være overskyet frem til åtte om morgenen, men så klarner det opp og blir sol bak en hvit sky. Jeg er i ferd med å sjekke værvarselet for Paris, men gjør det ikke.

I stedet går jeg inn i kjøkkenet og stiller meg ved vinduet. Og da ser jeg det endelig: et lilla bånd i horisonten. Lysning.

Jeg er villig til å akseptere det. At lyset kom sent, at det ble slik i dag, at alt ble slik som det ble.

Jeg skrur på radioen og setter på vannkokeren. Justisministeren kan ha ført Stortinget bak lyset i oktober, da han forsikret om at regjeringen hadde gjennomført en mildere linje overfor lengeværende asylbarn. Men det var ikke sant. Det var bare prat. Når det kom til stykket, lot de barna gli mellom fingrene på seg.

Det er så skammelig. Jeg kjenner en stor hjelpeløshet vokse i brystet, og skrur av radioen igjen.

Jeg brygger kaffe i den lille kannen som jeg kjøpte etter at jeg møtte Paul. Jeg ser opp på kalenderen, på lørdag, den store festen. Alt er bestilt, alle skal komme. Jeg burde bidra mer til forberedelsene. Men det er så kort mellom tanken «jeg trenger så lite» og «alt er meningsløst». Det er bare et ørlite skritt til siden.

For stoikerne var «apati» en idealtilstand. Det var en betegnelse for sinnsro. Men når det blir helt, helt stille og ubevegelig. Da er det jo ikke noe liv lenger. Hvis Sisyfos hadde stoppet opp midt i bakken og blitt stående. Hva hadde gudene gjort da? Han hadde jo allerede fått den verste straffen. Det kunne ikke bli verre. Jeg må smile litt for meg selv når jeg tenker på det, at Sisyfos bare kan stoppe. Stoppe opp og se på utsikten. Virkelig fordype seg i den, tenker jeg, for evig og alltid. Ikke bry seg om gudenes straff, ikke bry seg om steinen. Bare bli stående. Det er alltid noe nytt å se på i utsikten. Jeg setter meg ved kjøkkenbordet og blir sittende helt stille en god stund, finner glede i det. Jeg kvitter meg med uroen som har satt seg i kroppen, men noe sitter igjen, som om gleden er kledd i noe; etter at den har kledd av seg, så sitter det fremdeles noe igjen på gleden.

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 55-63.