!les20: – Kan ikke forestille meg et liv uten å lese

Denne uka publiserer vi et bidrag fra forfatter Nina Lykke. Nina var nominert til Ungdommens kritikerpris i 2010/11, og vant i mars i år prisen for romanen «Nei og atter nei».

«Kjære Foreningen !les,

og gratulerer med 20-årsdagen!

Det morsomste jeg har opplevd med Foreningen !les er selvsagt da jeg vant Ungdommens Kritikerpris i mars. Det nest morsomste er da jeg ble nominert i 2010, for debutboka, og selv om jeg ikke vant den gangen, satt jeg likevel igjen med følelsen av å ha vunnet. Å bli nominert var en oppmuntring til å skrive videre, og slik bidro dere til at det i det hele tatt kom flere bøker fra meg.

Jeg kan ikke forestille meg et liv uten å lese. Jeg leser alt jeg kommer over, og det har jeg gjort siden jeg var seks år gammel. På den tiden var det Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, Frøken Detektiv, Bobsey-barna, Hardy-guttene, Astrid Lindgren. Etter at en dørselger hadde lurt moren min til å kjøpe hele den norske oversettelsen av Tusen og én natt, pløyde jeg meg gjennom hele dén samlingen også.

Ja, jeg slukte alt jeg fant, og drivkraften i lesingen den gangen var først og fremst nysgjerrighet, å finne ut hvordan det gikk, å få vite hva som skjedde – og så da?

Senere lette jeg etter svar på ting jeg grublet på, kanskje for å lindre en slags grunnleggende ensomhet, og lesingen utviklet seg til en jakt på en bekreftelse på at det fantes andre der ute.

Jeg vokste opp i en familie der friluftsliv var viktig. Foreldrene mine likte at jeg leste, det var ikke det, men de syntes det ble for mye lesing. I oppveksten var derfor lesingen noe som måtte begrenses og tøyles, og ofte skjules.

For meg er det derfor merkelig at noen må hjelpes og ledes inn i lesningen, ja at Foreningen !les i det hele tatt eksisterer. Men selvsagt vet jeg at det finnes mange, i alle aldre, som sjelden eller aldri leser en hel bok. Jeg vet om godt voksne mennesker som er det jeg kaller fungerende analfabeter, altså at de ikke greier å holde på konsentrasjonen i mer enn toppen et avsnitt, eller kanskje bare et par setninger, før de detter av. Og disse menneskene blir det – slik verden er nå, med internett og apper som blinker og lyser og påvirker hjernene våre på nøyaktig samme måte som avhengighetsskapende narkotika – flere og flere av. De samme undersøkelsene som slår dette med de avhengighetsskapende appene fast – for å holde oss til det kjemiske og biologiske – kan, på den andre siden, melde om at det å lese bøker og lengre tekster – med andre ord, lese på den gammeldagse måten, uten forstyrrelser – at dette uten tvil gjør oss klokere, roligere og lykkeligere.

Og selv om jeg rister på hodet av folk som lever et liv uten bøker, og tenker: Hvordan er det mulig, dere vet ikke hva dere går glipp av osv., og gjerne trekker på skuldrene og konkluderer med: Ja ja, verst for dere, og tenker at man ikke kan tvinge folk til å gjøre noe de ikke i utgangspunktet har lyst til, så innser jeg samtidig at det arbeidet som Foreningen !les gjør, er viktigere enn noen gang. Ikke bare overfor ungdommer, men overfor folk i alle aldre. Ikke for samfunnet eller BNP eller velferdsstaten og skatteinntektene, men fordi jeg unner alle som ikke nødvendigvis er født bokormer, å finne sin bok og sine bøker, og der oppdage noe av det som jeg har opplevd, men da i deres egen versjon, for dem selv.»