Kronikk: Det finnes bare én Zlatan

En oppsummering av fotballsakprosaåret 2012 viser at forlagene har skjønt at det går an å tjene penger på fotballhistorier fra virkeligheten. I løpet av fjoråret ble det utgitt mange fotballbiografier og nye faktaserier for ungdom. Men hvorfor lar ikke forfattere seg inspirere av Jeg er Zlatan (Font 2011) når det er suksessen til denne boka de ønsker å kopiere?

Boka hvor den svenske stjernespilleren Zlatan Ibrahimovic forteller sin historie til forfatter David Lagercrantz, har engasjert utrolig mange lesere. I Sverige har boka solgt over 600 000 eksemplarer, og i Norge nesten 65 000. Fra bibliotekarer og lærere får Foreningen !les tilbakemeldinger på at boka når ungdom som leser lite i utgangspunktet, og gjerne gutter.

Zlatans unike fotballferdigheter, tøffe oppvekst og selvsikre personlighet er viktige grunner til bokas suksess. Den største styrken er imidlertid at hans egen stemme bærer historien. Leseren er i samme rom som spilleren og mennesket Zlatan. Det er som om det er laget plass til leseren i teksten. Forfatteren tilbrakte mye tid sammen med Zlatan, prøvde å kjenne på følelsene han fortalte om og lære seg rytmen i språket hans. Det merker man som leser. Lagercrantz sin prosa fenger både ungdom og voksne. Boken er heller ikke skrevet for en spesiell målgruppe. Den formidler bare en interessant historie.

Forlag har ofte en tydeligere målgruppetenkning når de sikter mot yngre lesere. Faktabøker er her det helt store, og siktet er stilt skarpt inn på gutter. I sin Alt om-serie utga Gyldendal i året som gikk oversatte bøker på løpende bånd, om blant annet Ronaldo, Messi – og Zlatan. Bøkene inkluderer faktabokser om spillerne og kamper, lønninger, om høyden til Barcelona-spillere og om Zlatans hestehale og tatoveringer. Vi kan se bilder av spillerne og av deres kjærester, og lese enkle tekster om oppvekst og karriere. Fra Cappelen Damm kom oversatte utgaver av Cristiano Ronaldo – Gullgutt og Messi – Verdens beste av Luca Caioli. Disse har riktignok en mer biografisk tilnærming, men for meg virker utgivelsene fra begge forlag som en lettvint måte å skape engasjement for lesing blant gutter på. Jeg ser at bøkene kan være en nyttig inngangsport til videre lesing, men mener samtidig at utgivelsene er uten dybde, mangler motstand og undervurderer leserne. Den gode historien, som Jeg er Zlatan er et eksempel på, har en annen kraft enn raskt sammensatte faktabokser og bilder. En god historie kan berøre leseren, skape entusiasme og gi leseren et eierforhold til teksten. Man ønsker boka alt godt i livet og begynner å misjonere: «Denne må du bare lese!» Det er tvilsomt om man oppnår en slik effekt med masseproduserte og enkle klipp og lim-bøker, og ofte av samme forfatter.

I 2012 kom det også bøker om de gamle landslagsheltene Steffen Iversen, Ståle Solbakken og Kjetil Rekdal. Disse spillerne er kanskje ikke særlig spennende for andre enn dem som husker 1990-tallets Drillo-epoke. Den svakeste av disse er Ståle (Schibsted 2012) av Dan Hammer. Som direktør har Hammer god kjennskap til Solbakken som person og trener, samt førstehåndsinfo til episoder bak kulissene i FC København. Men det hjelper svært lite når Ståles stemme mangler i boken. Det skaper stor avstand mellom den biograferte og leseren, og historien blir aldri noe mer enn en uengasjerende beretning om nordmannen. I Steffen – Født til fotball (Kagge 2012) bruker forfatter Anders Mølster Galaasen samtaler med Iversen og sentrale personer rundt ham for å skrive historien om fotballspilleren. Boken har tendenser når Iversen slipper til selv, spesielt fra tiden i Tottenham og enkelte landslagssamlinger. Der forfatteren tar over og styrer teksten med innledninger, anekdoter og analyser, blir det straks mindre interessant: personen blir for lite synlig. Det føles litt tamt å lese om Iversen og Solbakken. Den litterære kjemien mellom hovedpersonene og leseren er fraværende.

Da Olav Østrem skulle skrive historien om Kjetil Rekdal, hadde han tydelig lest sin Zlatan. I Mitt liv som I (Aschehoug 2012) bruker han lignende metoder som Lagercrantz, og får godt frem det særegne med Rekdal som spiller, trener og menneske. På samme måte som med Zlatans historie, er det Rekdals egen stemme som driver fortellingen fremover. Uten sammenligning for øvrig, Rekdal og Zlatan er prinsippfaste vinnertyper som ikke er redde for å si hva de mener. I likhet med Zlatan er Rekdal åpen og ærlig, og Østrem lykkes med å videreformidle Rekdals direkte stil. Sjansen for å bli underholdt og for at noe blir avslørt er absolutt til stede i teksten. Boken har en muntlig tone og rytmen i språket kan derfor minne om Jeg er Zlatan.

Men sjansen for at ungdom skal oppdage Mitt liv som I er dessverre liten. Boka kategoriseres som voksenlitteratur hos forlaget, i bokhandlerne og bibliotekene. Omslaget er heller ikke uten betydning. En Zlatan som står og myser med halvlangt hår og sort t-skjorte appellerer nok mer til ungdom enn en jublende Rekdal med høye viker, kledd i frakk og skjerf. Boka har imidlertid potensial til å treffe unge lesere, men da må forlaget gjøre en formidlingsjobb og kanskje lansere en ungdomsbokversjon med et friskere omslag.

Alle fotballbøker skal ikke være Jeg er Zlatan. Den boka er allerede skrevet. Men tekster som skaper nærhet til hovedpersonen fenger lett lesere, og jeg vil hevde at dette er et viktigere kriterium for å nå fotballungdom enn at bøkene handler om fotball. Zlatan-boka har lagt lista høyt for fotballbiografier, men flere bøker kan konkurrere i samme liga selv om hovedpersonen ikke er Zlatan.

Ole I.B. Storø
Prosjektleder Hat trick – litteratur, formidling og fotball
Foreningen !les
ole@foreningenles.no