Julia Kahrs: Mitt møte med de ukjente bokslukerne

Tittelen, Mitt møte med de ukjente bokslukerne, kan høres ut som en historie om fæle vesener fra en annen planet. En historie jeg for så vidt ville elsket å skrive, men vesenene jeg sikter til denne gangen, de såkalte bokslukerne, er verken fæle eller fra fremmede planeter. De går faktisk fritt omkring iblant oss, de var bare fullstendig ukjente for meg. Dette er en liten historie om mine første møter med ekte lesere, og hvordan det gikk til at jeg fikk treffe dem.

Da Familien Brattbakk ble utgitt i februar 2022, var det med en blanding av lave forventninger og svakt håp. De tidligere bøkene mine hadde ikke nådd særlig mange lesere, annet enn barna til bekjente, som egentlig var for små og derfor endte opp med mareritt. Jeg hadde to trofaste lesere: moren min og mormoren min. De var heller ikke i den umiddelbart tiltenkte målgruppen.

Februar kom og gikk, det ble ingen anmeldelser denne gangen heller. Jeg var i ferd med å miste troen på mine egne bøker. Jeg tenkte i alle fall, i fullt alvor, at bøkene jeg skriver er for sære. Hvem vil lese om en jente som tror at moren er kannibal og skal spise henne, men så viser seg å være et romvesen? Hvem vil lese om barn som blir innlagt på sanatorier og må sloss mot psykopatiske ekorn? Hvem vil lese om små, hårete «grimarer» som heter Niels Eva og som biter? Ingen, tenkte jeg, og hastet av gårde gjennom skogen til jobben som lærer på den lokale ungdomsskolen, mens jeg tenkte at jeg var nødt til å endre kurs. Skrive mer normalt. Skrive kortere bøker. Bøkene mine er altfor lange, tenkte jeg. Hvem i alle dager leser så lange bøker lenger? Til og med hvert enkelt kapittel er upedagogisk langt! Jeg var jo lærer! Jeg burde vite bedre.

Jeg burde vite at barn og unge sliter nok som det er med å holde konsentrasjonen oppe til å fullføre en hel bok, om jeg ikke skal forvanske prosessen ved å skrive altfor langt og komplisert i tillegg. Jeg hadde fryktelig lyst til å nå frem til disse ukjente barna. Eller kanskje barn ikke leste bøker i det hele tatt? Kanskje det var sånn det hang sammen. Jeg kjente jo ingen barn, utover mine egne, og de leste i alle fall ikke bøker, selv om det strengt tatt skyldtes at de ikke kunne lese. De ble riktignok lest høyt for. Hvem leste høyt for de større barna? For elleveåringen? De voksne har vel ikke tid til sånt, tenkte jeg.

Mens jeg balet med tanker om å endre kurs, ble februar til mai, og plutselig, helt ut av det blå, tikket det inn en epost fra redaktøren min. Familien Brattbakk var plukket ut til å være med i Bokslukerantologien. På dette tidspunktet var det mange priser og litteraturfestivaler jeg ennå ikke kjente til, av den enkle grunn at ingen av bøkene mine noensinne hadde vært utvalgt til noe som helst. Og med fulltidsjobb ved siden av, hadde jeg verken tid eller overskudd til å holde meg oppdatert i den såkalte litteraturbransjen. Det er også usynlighetens fordel: å få være i fred, i sin egen lille boble, uvitende om hva man går glipp av. Men akkurat Bokslukerprisen hadde jeg hørt om. Jeg var jo lærer! Den tilsvarende antologien for ungdomstrinnet, tXt, hadde jeg selv brukt flittig og i flere år betraktet som en gavepakke til alle norsklærere. Jeg skjønte umiddelbart verdien av dette: jeg skulle endelig få sneket boken min, om enn bare en ørliten flik, inn i mange av Norges større og mindre klasserom. Ved å være med i antologien når man ikke bare ut til mange barn i målgruppen, man bidrar forhåpentligvis også til prosjektets formål: at barna blir kjent med ny norsk litteratur, trenes i å fortelle om egne leseopplevelser, og utvikler engasjement for lesing.

Jeg opplevde ikke umiddelbart Familien Brattbakk som en egnet bok til dette formål, av tidligere nevnte årsaker. Lang, sær og utilgjengelig. Men dette var ikke lenger mitt problem, den var utvalgt. Likevel var overraskelsen desto større da boken endte opp som Superfinalist. Og verre: denne gangen var det de ukjente bokslukerne som selv hadde stemt frem boken! De ble vel lurt av utdraget, tenkte jeg, med voksende uro. Nå ble bokslukerne tvunget til å lese hele boken. Var de i det hele tatt klar over hva de hadde stemt frem? At boken var på over 200 sider? Hvordan i all verden skulle dette gå, tenkte jeg.

Det gikk heldigvis overraskende bra, det er derfor jeg står her i dag. Men jeg ble mildt sagt sjokkert da boken vant hele greia. Svært uforberedt og rørt til tårer tok jeg imot prisen på scenen av ekte bokslukere, som styrte showet med knusende ro, i kontrast til mitt eget, indre kaos. Jeg kalte Bokslukerprisen Norges vakreste pris fordi det nettopp er det den er. Det er den største prisen i Norge som kåres av leserne selv. Hvem var egentlig disse ukjente bokslukerne?

I løpet av mitt år som deltager i Bokslukerprisen fikk jeg for første gang i min 14 år lange forfatterkarriere endelig møte noen av dem. Jeg fikk prate med dem. Flere fortalte at forsiden var utrolig stygg – de ville aldri valgt boken selv. Andre bekreftet det jeg hadde fryktet – dette var en kjempetjukk bok uten tegninger – nei, de ville aldri lest den frivillig. Så hva hadde skjedd? Læreren hadde skjedd. Bokslukerprisen hadde skjedd. De ansvarlige for å velge utdrag til antologien hadde tydelig sett etter eller annet under den lite tiltalende innpakningen. Og læreren hadde ikke annet valg, da boken ble Superfinalist, enn å gjete alle barna sine tålmodig gjennom disse 255 sidene. Læreren leste høyt. Og det verste av alt: bokslukerne kunne fortelle meg at de ved flere anledninger hadde bønnfalt – bønnfalt – læreren om å lese videre. Læreren hadde lokket dem inn i boken, og så var det gjort.

Noen bokslukere fortalte meg at de skulle være litt mer forsiktige med å dømme en bok ut ifra utseende neste gang, andre gikk så langt som å ymte frempå at de ville gi tjukke bøker som så kjedelige ut en sjanse i fremtiden. For disse bokslukerne, viser det seg, leser haugevis av bøker i alle mulige sjangre. De leser om dinosaurer og detektiver, de leser tegneserieromaner og fantasy, alt dette mangfoldet Bokslukerantologien representerer, hiver de seg over med en nådeløs appetitt. Og da jeg i etterkant av prisutdelingen fikk være med på en podkastepisode av unge !leser, uttrykte de to programlederne som intervjuet meg, to oppegående bokslukere i sin beste alder, sin bekymring for voksnes lesevaner. Vi som er barn er bekymret for at voksne leser for lite. De var i grunnen lei av maset om at barn måtte lese flere bøker. De voksne burde i stedet gå mer i seg selv, være gode forbilder.Etter at Familien Brattbakk ble plukket ut til å være med i Bokslukerantologien, ble jeg invitert til mine første skolebesøk. Dette var en indirekte konsekvens av å være nominert. Og det skulle vise seg at barna, så vidt jeg kunne se, på ingen måte har sluttet å lese bøker, snarere tvert imot. Jeg synes nesten det er flere som leser nå enn da jeg var liten. Det ser i alle fall ut til å være sosialt akseptert. I hver klasse jeg besøkte var det minst fire som hadde planer om å bli forfatter. Da jeg var liten var ikke det sånt du gikk rundt og skrøt av. Men disse hadde, i en alder av ni, allerede skrevet lange historier og ville vite hvordan man kom i kontakt med forlag.

Mine aller beste minner fra disse bokslukerne er såkalte barnebokbad. Under disse barnebokbadene kom jeg tettest på denne hittil ukjente arten. I Valdres fikk jeg en boks med snegler, siden moren i Familien Brattbakk spiser snegler. En gutt som bokbadet meg ble så oppslukt av å fortelle en spøkelseshistorie fra gården han kom fra at vi la alle spørsmålene om Familien Brattbakk til side. Sånne ting elsker jeg! I Lillehammer under litteraturfestivalen diskuterte bokslukerne og jeg foreldres overvåking av barn, og hva overvåking egentlig er. Er det overvåking å bli med på alle treninger? Eller er det overvåking å ikke bli med på treninger, og i stedet utstyre barna sine med Apple Watch? Og er det egentlig lov å sende med barna sine vond mat i matpakken?

Alle disse interessante samtalene på grunn av en bok! Fordi lærerne hadde satt i gang samtaler! Fordi Bokslukerprisen finnes, og lager, etter mine øyne, fantastiske opplegg. Jeg har sagt at Bokslukerprisen er en gavepakke til alle lærere, og det mener jeg virkelig. Man trenger ikke finne opp hjulet selv. Men det er klart, det ekstra lille engasjementet hver enkelt lærer viser, det dere som er samlet her i dag bærer på, det er en avgjørende faktor. Det er avgjørende for barna, som får vist frem bokslukeren i seg, og det er avgjørende for oss voksne, fordi bokslukeri er smittsomt. Disse barnas engasjement er utrolig motiverende for leselysten, og det er avgjørende for forfattere som meg, som endelig får en mulighet til å bli lest av disse bokslukerne. Ikke ante jeg at det fantes bokslukere der ute som slukte så sært stoff som Familien Brattbakk på høykant. Jeg har lovet flere av dem at jeg skal fortsette å skrive sprø og ko-ko historier. Kursen blir derfor ikke endret, den vil holde stand!

Å bli plukket ut til å være med i Bokslukerantologien ble også et springbrett ut i den bransjen jeg tidligere bare hadde betraktet fra avstand, om i det hele tatt. Bokslukerprisen er ikke bare viktig for forfatteren med tanke på å komme i kontakt med leserne, den har også større ringvirkninger for den enkelte forfatter. Etter at jeg ble plukket ut til Bokslukerantologien ble boken min anmeldt for første gang, over et halvt år etter utgivelsen. Men det stoppet ikke der. Familien Brattbakk ble nominert til Arks barnebokpris og vant både Brageprisen og Kritikerprisen. Alt dette er jeg overbevist om at startet med den synligheten Foreningen !les ga meg. Det er en tøff bransje, og hvis ingen vet at du eksisterer, er det heller ingen som leser og vurderer bøkene dine. Derfor er jeg veldig takknemlig for de som turte å inkludere en ukjent forfatter i Bokslukerantologien. Det har hatt uvurderlig betydning for mitt forfatterskap, og Familien Brattbakk er siden blitt omtalt som mitt såkalte gjennombrudd. Familien Brattbakk ville aldri blitt mitt gjennombrudd om den ikke først var blitt oppdaget av Foreningen !les.

Det arbeidet Foreningen !les gjør er derfor verdifullt ikke bare for leserne og lærerne, men også for de ikke fullt så kjente forfatterne som ønsker å nå ut med sine bøker. Å lese bøker er kanskje viktigere enn noen gang. Å lese utvikler empati og forståelse for andre mennesker og kulturer. Det gjør en i stand til å sette seg inn i. Det utvikler fantasien, forestillingsevnen, og attpåtil er lesing bedre enn yoga når det kommer til å finne hvilepulsen. Selv om enkelte av mine bøker kanskje ikke først og fremst egner seg til å gi en boksluker hvilepuls, til det er de muligens litt for skumle.

Satt i et helhetlig perspektiv, går bøkene jeg har skrevet, og holder på å skrive, inn for å underliggjøre den verden vi lever i, eller åpne opp verden fremfor å snevre den inn. Denne egenskapen tror jeg mange barnebøker deler. Litteratur og skrift har stor makt, den kan kategorisere og skape fastlagte rammer og forventninger, og samtidig det motsatte, snu det kjente på hodet, oppløse kategorier og underliggjøre. Jeg liker alt som er rart og annerledes, det som bryter med forventningene og får en til å stille spørsmål fremfor å lete etter svar. Og jeg tror det er lettere å åpne opp for det rare i en verden som ikke er ferdig definert. Å slippe fantasien løs kan skape en slags raushet. Når man slipper kontrollen kan jo hva som helst skje. I både positiv og negativ forstand. Samtidig bruker jeg, kanskje noe utradisjonelt, uhygge og skrekk som trøstemiddel. Da snakker vi trøst på to plan: både gleden over å være i live, samt troen på at ting ikke er like svarthvitt som vi blir fortalt. Jeg liker å lage sprekker i det vi kaller virkeligheten.

En rød tråd i forfatterskapet mitt er det magiske som trer inn i det virkelige, slik at virkeligheten på den ene siden kan sies å bli litt unheimlich, eller på den andre siden: tryggere og rausere. Nå er jeg muligens en av få som ville blitt trøstet av å møte en «grimare» (i en slik verden er jo mulighetene uendelige!), men jeg tror i alle fall flere enn meg blir trøstet av en mangfoldig verden som rommer enarmede barn, homofile foreldre og haltende hovedpersoner. For meg finnes tryggheten gjerne i det ukjente, fordi det ukjente åpner verden ytterligere, fremfor å snevre den inn til en slags klaustrofobisk boks der det fort blir tungt å puste om en ikke passer inn. Jeg er generelt opptatt av å vise mangfold, gjerne uten å problematisere. En karakter må kunne bryte med stereotypiske forventninger til kjønnsroller, hete Niels Eva, mangle en arm eller ha to mammaer uten at det blir problematisert. I alle fall i min verden. I min verden vil jeg skrive frem alternative fortellinger for å se om det lar seg gjøre å underliggjøre den såkalte virkeligheten, for slik å skape håp og fjerne redsel for det ukjente. Jeg ønsker med andre ord å bruke fantasien.

I beste fall kan bøkene mine bidra til at noen barn blir litt mindre redde for det ukjente. Jeg liker å betrakte dem som trøstebøker i alle fall, selv om jeg vet om i hvert fall én leser som fremdeles får mareritt av en bok jeg har skrevet. Noen lesere blir skremt av bøkene mine, andre blir beroliget.

Min motivasjon for å bli værende i barneboksjangeren, er på den ene siden at det særlig for barn er viktig å møte både seg selv og andre enn seg selv før de blir fastlåst, og på den andre siden at historiene mine viser seg å være godt egnet til nettopp dette formål. Samtidig har mitt møte med de tidligere ukjente bokslukerne gitt meg en ny drivkraft: bokslukerne selv. Jeg pleier å si at jeg i skrivingen blir drevet av min egen dødsangst – og et sterkt ønske om at verden skal vise seg å bestå av noe mer enn det vi ser. Som sikkert kunne bidratt til å dempe dødsangsten. I en verden fylt av miniatyrer, eller romvesen for den saks skyld, tror jeg ikke verken livet eller døden ville fremstått like bastant. Jeg forsøker vel å gjøre verden holdbar ved å bruke fantasien. Men nå blir jeg også drevet av bokslukerne. For det er faktisk først og fremst de som gjør verden holdbar i disse dager.

Så tusen takk til dere lærere – som tar vare på fremtiden og viser dem vei inn i litteraturen. Og tusen takk til Foreningen !les og Bokslukerprisen – Norges vakreste pris. Men den største takken må likevel rettes til bokslukerne, som i kraft av sin nysgjerrighet og åpenhet viser at det fremdeles finnes håp om en bedre verden. Bokslukerne er de vakreste vesenene som går iblant oss, og nå er det dem jeg skriver for.

Julia Kahrs, forfatter.
23. november 2023