Hva om det hadde vært en bombe i den sekken?

Tekst: Omar Akhtar

–Når var det du bestemte deg for å skrive boken, og hvor lang tid tok det?
– Det var vel for to år siden, en dag da jeg som så mange andre dager satt på T-banen. Men denne dagen var litt annerledes, for jeg så en sekk som lå helt for seg selv, og det var litt ekkelt. Jeg begynte å tenke på hva den kunne inneholde, og et spørsmål som begynte å forme seg i hodet mitt var: ”Hva om den sekken inneholdt en bombe?”. Det var slik jeg kom på ideen til boken. Det tok om lag et år fra ideen til boken var skrevet ferdig.

–Hvor hentet du inspirasjon fra, eller hva ble du inspirert av?
– Jeg ble jo inspirert av bøker om apokalypser, som for eksempel The road av Cormac McCharty. Det er jo interessant med dystopi og katastrofer som kan inntreffe i fremtiden. Inspirasjonen kommer fra mine forestillinger om hva som kan skje i fremtiden. Det er min egen frykt, som er blåst opp til det ekstreme.

–Er det noen spesiell grunn til at islam har en sterk rolle i boken?
– Ja, det er en grunn til at jeg har skrevet om islam. Jeg hadde lyst til å skrive om fem helt ulike personer, og en av dem er en jente som har konvertert til islam. Hun har liksom funnet løsningen og meningen med livet i den nye religionen sin. Jeg selv synes det er veldig interessant at en del norske ungdommer konverterer til islam, og det valgte jeg da å skrive om. Også prøver jeg jo også å sette muslimer i positivt søkelys. For etter 9/11 så har jo en god del mennesker blitt helt paranoide, og det kommer også tydelig frem i boken.

–Mener du selv at boken er veldig troverdig, når det kommer til for eksempel muslimenes tro på skjebnenatten?
– Hehe, jeg håper da det! Jeg går jo ikke helt i dybden når det kommer til religion og tro. Hadde jeg for eksempel ville skrevet mer om det, ville jeg skrevet en roman hvor Anjo praktiserte sin nye religion i større skala. Men, jeg har jo intervjuet en del folk som har konvertert til islam, så jeg regner med at det skal være ganske korrekt.

–Er boken blitt påvirket av det som skjedde den 22. juli 2011?
– Altså, hele boken var skrevet ferdig en god stund før det. Den var faktisk på vei til trykkeriet da alt skjedde. Så boken er ikke blitt påvirket av terroranslaget, men jeg syntes jo det var veldig ubehagelig. Her skulle jo jeg skrive om en katastrofe som rammer ungdom, også skjer en enda verre katastrofe som rammer mange flere ungdommer enn den i boken. Men jeg tenker også at det er viktig å skrive om den reelle risikoen for terroranslag mot vårt samfunn i vår tid.

–Hvem er det du retter boken mot, eller hvem er det du anbefaler den til?
– Det er jo en ungdomsbok, så jeg vil nok anbefale den til ungdom, fra åttende klasse og oppover. Jeg har fått en del henvendelser fra voksne som også liker den, så jeg vil si fra ungdomsskolen og oppover, uten noe tak.

–Har du fulgt med på tilbakemeldingene du har fått om ”Gyldig Fravær”?
– Ja, jeg har fulgt godt med! Jeg får masse e-poster fra lesere som er veldig fornøyde med boken. Jeg er også i kontakt med leserne, for eksempel når jeg leser utdrag fra boken på ulike skoler.

–Tenkte du noen gang på at boken skulle bli skrevet som en serie, eller var du fast bestemt på at det bare skulle være en bok fra begynnelsen av?
– Jeg var fast bestemt på løsningen jeg tok, men det kunne jo vært naturlig at del to kom? For livene til de fem ungdommene har forandret seg mens de var under jorden, mens det ikke står noe om hvordan livet over bakken går. Jeg fikk fortalt det aller meste i boken, og tror ikke det kommer noen oppfølger.

–Tror du noe lignende kan skje i fremtiden? Altså at T-banen blir utsatt for et terroranslag?
– Jeg håper da ikke det. Jeg tror ikke det kommer til å skje, men samtidig tenker jeg på hva som skjedde den niende september 2001, terroranslaget mot undergrunnen i London og 22. juli 2011. Hvis jeg ville tro at noe lignende kunne skje i fremtiden, ville jeg ikke tatt T-banen lenger!

–Hvordan syns du det var å skrive boken?
– Jeg syns det var veldig gøy! En bok er litt som et eksperiment, du må liksom prøve deg frem med ulike setninger, miljøbeskrivelser også videre. Jeg har alltid en plan om hvordan jeg skal skrive, men den blir alltid annerledes enn hva jeg først tenkte meg. Det viktigste, dog, er å fortelle om de ulike personene.

–Språket ungdommene bruker i ”Gyldig fravær” virker veldig troverdig og overbevisende. Hva gjorde du for å lære deg å skrive som ungdom snakker?
– Jeg prøvde å tenke på språket til ungdommen, for eksempel at de bruker en god del slang og engelske låneord. For eksempel er det vanlig for ungdom å si: ”jeg feila”, når man taper i et spill. Mens jeg vokste opp, for mer enn tjue år siden, ville ingen forstått hva du mente med det. Jeg lytter jo også en god del til hvordan folk snakker, så jeg blir en slags antenne i språket!

–Hva syns du selv om ”Gyldig fravær”?
– Tja… Jeg er veldig glad for å ha skrevet den ferdig, det var en lettelse! Jeg synes den er kul og unik, og det er stilig å tenke på at akkurat den boken jeg har skrevet, finnes hos folk som liker den.

 

Omar Akhtar er 15 år og bor i Moss.

PS Harald Rosenløw Eeg kom med ny ungdomsbok i høst. Den heter Hunger.