Gode bibliotek er lik fornøyde innbyggere

Kulturutredningen 2014 mener folkebibliotekene er tapere i kulturløftet de siste årene, mens kulturredaktør i Minerva, Kristian Meisingset, mener bibliotekene er håpløst akterutseilte i den digitale tidsalderen. Der Kulturutredningen etterlyser større satsing på folkebibliotekene, vil Meisingset kaste dem på skraphaugen. Da er det betryggende å registrere at folkebibliotekene, tross manglende ressurser og digitalt handikap, blir godt mottatt av folket, av brukerne. Innbyggerundersøkelsen som Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) nylig publiserte viser nemlig at folk er mest fornøyd med folkebibliotekene. Dermed kommer bibliotekene foran andre offentlige tjenester som blant annet barnehager, høgskoler og fastleger.

Det er ikke alle som bare kan klikke seg til litteratur og informasjon. For mange er folkebibliotekene rett og slett en forutsetning for tilgang til informasjon, opplysning, litteratur og formidling med mer. En undersøkelse som Sentio gjorde for Nationen i fjor viste at 52 prosent benytter seg av bibliotekene. Nesten 430 000 besøker folkebibliotekene hver uke og daglig lånes det ut over 50 000 bøker. Med sin kunnskap og tilgjengelighet er bibliotekene for innbyggere en viktig arena for informasjon, opplysning og underholdning, og en sentral formidler av litteratur og ulike kulturarrangement. Bibliotekene er en demokratisk muskel i samfunnet. Å la være å satse på bibliotekene eller sende dem på skraphaugen, vil frata et flertall av innbyggerne tilgang til slike muligheter og fjerne en tjeneste de er svært tilfreds med. I ytterste konsekvens også lamme den demokratiske ryggraden.

Difi-undersøkelsen viser også at de ansattes faglige kompetanse i bibliotekene blir verdsatt. Fornøyde brukere er en etterlengtet klapp på skuldra til de som jobber der. I undersøkelser om bibliotekbruk, analyser av bibliotekenes rolle og funksjon, og diskusjoner om nybygg og bibliotekenes levetid, har man lett for å overse disse drivkreftene. I Foreningen !les samarbeider vi tett med bibliotekarer rundt omkring i Norge. Vi møter ansatte fra små og store folke- og skolebibliotek, fra rurale og urbane strøk. Felles for dem alle er at de er modige og dedikerte formidlere. De er omstillingsdyktige, nysgjerrige og oppdaterte. De elsker jobben sin, men ser også et utviklingspotensial i sin egen og bibliotekets rolle og hverdag. Mange jobber under få ressurser, men ingen ser ut til å være klare for verken skraphaugen eller makuleringsmaskinen.

Tvert imot. Med begrensede ressurser gir de alt. Byr på seg selv og legger til rette for at ulike målgrupper blir ivaretatt. Som for eksempel Balestrand bibliotek i Sogn og Fjordane som med én ansatt i 50 prosent stilling møter folket, står for innkjøp, utlån, registrering og rydding. Som drar på besøk til skoler og barnehager, og som gjennomfører ulike arrangement for å gjøre biblioteket ekstra synlig i lokalsamfunnet. Eller som Deichmanske bibliotek i Oslo, filial Holmlia, som er et sentralt møtested og en viktig formidler av språk, kunnskap, kultur og litteratur for bydelens innbyggere. Filialen vektlegger toleranse- og integreringsarbeid for ulike grupper, og ser stadig etter nye arenaer å formidle litteratur på, deriblant idrettsbaner, arbeidsplasser og foreldremøter.

Rapporten «Program for skulebibliotekutvikling», som i juni ble lansert av Universitetet i Agder, viser også hvilken betydning skolebibliotekene og dyktige skolebibliotekarer har for elever rundt omkring i norske kommuner. Gjennom våre tiltak i skolen ser vi det samme. Slik som bibliotekarene ved Hamar Katedralskole for eksempel, som i samarbeid med lærere motiverer elever til å lese åtte bøker i løpet av fire måneder som en del av Ungdommens kritikerpris. Som sier de lærer mye av elevenes boksamtaler og at det er utviklende å høre hvordan unge lesere tenker og analyserer. Det gir dem som formidlere nyttig kunnskap når de skal vurdere innkjøp av bøker og innspill til hva slags litterære preferanser ungdom har. Eller Bok- og kulturbussen i Sør-Troms som gjennom Uprisen – årets ungdomsbok inviterer elever med på bussruta for å formidle bøker til yngre lesere, og som velfortjent ble kåret til årets kampanje (”La ungdommen bestemme”) under Gullboka, bokbransjens svar på Oscar-utdelinga, i juni.

Eksemplene er mange og understreker hvilken kompetanse som finnes over hele landet. Bibliotekene og bibliotekarene har en kunnskap man ikke kan klikke seg til. I stedet for å angripe dette, bygge ned bibliotekene eller la de forfalle, bør man ta vare på og styrke den utrolige institusjonen vi har. Den som det norske folk er mest fornøyd med. Målet må være å inkludere enda flere grupper av befolkningen og få enda mer fornøyde brukere, istedenfor å mase om at gratis papirbøker er noe som hører fortiden til. Det interessante med undersøkelsen til Difi, og dette bør man legge merke til i forlengelsen av Kulturutredningen, er at tilfredsheten med bibliotekene er større i kommuner og byer der man har satset på bibliotekutvikling. Her er nye bibliotek bygd og gamle pusset opp. Bibliotekarstillingene er mange, og de ansatte har trygge rammer.

Bibliotekene har betydning for innbyggere og er kanskje den mest veldrevne og vellykka institusjonen vi har i Norge. Derfor bør myndighetene trygge det vi har, og bygge videre på det. Bibliotek og bibliotekarer er klare for å møte fremtidens utfordringer. Spørsmålet er om de får støtte til å møte dem?

Ole I.B. Storø
Foreningen !les
ole@foreningenles.no
NB! Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen onsdag 3. juli 2013 under overskriften Demokratisk muskelbunt.