En bønn mot Istanbul

Kaffe, vafler, muffins og is. Jeg åpnet muligheten for konjakk også. Plasserte den på et sidebord uten å gjøre noe mer med det. Den sto liksom der, i tilfelle. Jeg burde vel heller vært i Istanbul. Hadde tilbudet. Hadde til og med to tilbud, men det sa jeg ikke til de nære vennene mine, som ringer kun når de vil ha billetter til Liverpool-kamper, og som har glemt at det er fem år siden jeg sluttet i klubben.

Jeg orket ikke å reise. Jeg tenkte på alt oppstyret, og ikke minst køen ut av stadion etterpå. Jeg vurderte tyrkisk logistikk og frustrasjonen den bringer med seg, samt antall kamper jeg reiser rundt og ser i året, opp mot gleden det eventuelt ville være å se Liverpool vinne dette oppgjøret live i stedet for på TV. Jeg var på Anfield under semifinalen. Det var en fin opplevelse, men samtidig veldig slitsomt og i sum på minussiden i vurderingen av en mulig Istanbultur. Mange inntrykk, mange minner, mange mennesker. Kjente og ukjente. Noen nikk, flere håndtrykk og enda flere klemmer. Og en veldig støy da gitt! Men hyggelig også.

Etter hvert som kampen i Istanbul utviklet seg til å bli det mest følelsesladde øyeblikket for klubben siden Hillsborough-tragedien, angret jeg litt på at jeg ikke dro. Ja, jeg ble nesten litt forbanna på meg selv og ydmyk overfor alle som hadde reist. 35 000 fra Liverpool! Nesten hele Anfield.

Jeg fikk 41 tekstmeldinger under kampen. Et par hånlige i løpet av første omgang, om hvor dårlige Liverpool var og skadefrodige spørsmål om hvor mye bonus de tapte. De 39 andre kom fra 3-1-reduseringen og utover i andre omgang. Det startet for så vidt klokka 04.00 natta før. Trolig noen kamerater som var på vei til Istanbul. De sang «You’ll Never Walk Alone» inn på mobilsvareren. Det har du nok rett i dit du skal, tenkte jeg og la meg igjen. Jeg sov dårlig. Landskampen fra kvelden før kvernet i stykker søvnen. Jeg fikk noen meldinger før finalen også, blant annet fra min tidligere Liverpool-kollega, Vegard Heggem. Han fortalte at stadion kokte, og at Liverpool-fansen dominerte totalt! Dæven han hadde tatt turen. Han var kulturbærer nok til å nyte det jeg vernet meg for, nemlig alt tjaset og maset. Han la merke til, og verdsatte det faktum at Liverpool-fansen dominerte stadion. Det er jo det det alltid har handlet om for Liverpools supportere: Kultur, tradisjon og kjærlighet.

Ved 3-2-reduseringen tok det litt av. Inntrykkene begynte å bli mange for en hver. Jeg gjorde meg så usynlig jeg kunne i stolen og latet som jeg hadde fokus på de italienske landslagsspillerne på banen og hvordan vi skal stoppe dem neste lørdag. Bevares, jeg var revet med, nærmest litt lamslått. Broren min hadde kommet i Liverpool-drakt. Han hadde sittet dannet og drukket kaffe og en liten trøstekonjakk i pausen, men ved 3-2-reduseringen gikk han ned i muslimsk bønnestilling og skrek så vi måtte ha ut bikkja. Den var vettskremt. Jeg tok det som søskenkjærlighet og fikk tårer i øynene. Broren min kom hjem til meg, for første gang i Liverpool-drakt, og vi kunne se Liverpool sammen fordi jeg ikke gadd å ta turen til Istanbul. Han hadde tatt turen mange ganger, han. Til Liverpool, for å besøke meg og min familie, og litt for å se på fotball, trodde jeg. Men først nå forsto jeg omfanget av følelsene. Så flott det var å se!

For en idrett fotball er! Den engasjerer og frustrerer, gir oss gleder og sorger. Den skaper konflikter og bygger broer. Og den forsterker kjærligheten.

Mens broren min ber mot Istanbul.

Av Stig Inge Bjørnebye

Her kan du se høydepunkter fra kampen:

http://www.youtube.com/watch?v=tPEmC3vN-bQ