!les20: Lærte å lese gjennom Donald
Foreningen !les feirer 20 år i 2017. I forbindelse med jubileet vil vi publisere tekster og hilsninger fra ulike aktører som har bidratt i foreningens arbeid med å fremme leselyst blant barn, ungdom og voksne.
Foreningen !les er en medlemsorganisasjon som ble etablert i 1997 som Aksjon Leselyst. Det var bokbransjen som tok initiativ til aksjonen på bakgrunn av manglende leselyst og dårlige lesevaner spesielt blant ungdom. Siden starten har Foreningen !les utviklet seg til å bli blant Norges fremste formidler av litteratur for ulike målgrupper. Mange forskjellige aktører har vært viktige i utviklingen av foreningens arbeid. Vi takker alle sammen for det gode samarbeidet så langt og håper på mange fine øyeblikk i fremtiden.
Ukens tekst er fra Dag Larsen. Dag har vært styreleder i Foreningen !les og er i dag utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutt (NBI).
«Jeg kom for alvor med lesekampanjearbeidet da jeg i 1998 ble leder i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Først i arbeidsgrupper, etterpå i styret før jeg ble styreleder noen år. Siden har jeg fulgt arbeidet til Foreningen !les og i jobben som utdanningsleder i Norsk barnebokinstitutt fra 2006 har jeg samarbeidet med !les om ulike prosjekter.
Det eneste jeg ikke leser er manualer. Jeg lærte å lese gjennom Donald, men begynte vel å lese for alvor da jeg var elleve. Da hadde jeg lest Hardy-guttene et års tid og skotta en dag opp på bokhylla hjemme. Der sto en bokserie med skinnrygg og jeg spurte mor hvem som hadde skrevet dem. Hun sa Alexander Kielland og at han spiste seg i hjel. Det var et underlig svar, og derfor bestemte jeg meg for å lese ham. Det var en måte å fortelle på og se på hos Kielland som fascinerte. Den lesningen åpnet for alt mulig etterpå. Bøker for barn, ungdom og voksne, fag, skjønn, hva som helst. Og fordi jeg vokste opp i en familie som sang støtt og stadig, og fordi jeg tidlig begynte å spille i band der vi syntes det ble mer og mer teit å synge på engelsk som vi egentlig ikke kunne, bestemte de andre i bandet at jeg skulle skrive tekster på norsk. Men da måtte jeg jo lese meg opp! Så jeg leste alt som var av poesi i Son folkebibliotek, bøker utgitt med støtte av Norsk Kulturråd, og ennå finner jeg diktsamlinger der som bare er utlånt én gang, og da vet jeg altså hvem låneren er. Men da jeg hadde lest alt som var der av dikt, ble bandet oppløst og jeg begynte i stedet å skrive dikt. I dag skiller jeg vel mellom yrkeslesning – som tar veldig mye av tida mi, det er manuskripter, faglitteratur og bøker jeg må orienteringslese – og dybdelesning for min egen skyld. Og tilhørende det siste er de fleste sjangre, de fleste er vel romaner og sakprosa, og nylig er det to ferske norske romaner jeg nettopp har lest: Kyrre Andreassens For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges og Mørket kommer innenfra av Tyra Teodora Tronstad, den siste en ungdomsroman. De er begge svært gode.
Jeg har ikke så mange sperrer på hva jeg leser, og leser ofte 4-5 bøker samtidig, selv om poesi er det jeg liker aller best. Det er så greit med poesi, det kan leses hvor som helst og når som helst. Ingen sjanger er bedre til å formidle livsfølelse, og den gode poesien er et våpen mot tankens og språkets vaner. Akkurat nå gjenleser jeg Harald Sverdrup og den rumenske poeten Nichita Stanescu. Jeg synes det er problematisk at samtidig med at Bob Dylan får Nobelprisen, er så mye av poesien plassert – eller har plassert seg selv – på det magreste beite i litteraturens innhegning. Jeg holder meg til Baudelaire: Man kan leve tre dager uten brød. Uten poesi? Aldri.
Jeg får litt utslett når noen hevder at man blir et bedre menneske av å lese. Det gjør man ikke. Det er nok av drittsekker som leser. Men lesing åpner for verden, rett og slett. Det er en tanke- og bildeskapende aktivitet som utvider det som er særegent for mennesker, at vi har menneskers språk. Barn – og altså ikke så mye ungdom – leser på en annen måte enn voksne. For mange av dem er lesingen en aktivitet, og barneperspektivet er det som avgjør om bøkene blir for barn eller ikke. Lesingen kan være tidtrøyte og tyggegummi for øynene, og det er mulig at det har en egenverdi som jeg ikke har sett så mye til, men det at lesingen er en aktivitet i seg selv som åpner for sanser, fornemmelser, tanker, kunnskap og oppøvelse av empati, gjør lesingen unik. Det er sikkert veldig nyttig å lese. Men det fantastiske med lesingen er at den aller helst er komplett unyttig, og at det er gjennom denne unytten at det blir skapt ny nytte.
Det morsomste og viktigste jeg har gjort sammen med Foreningen !les, er at jeg fikk gi et bidrag til å bygge opp en organisasjon med et formål jeg kunne stå helt inne for. Og: At tXt-aksjonen fikk et så markant gjennomslag.
Det har gått bedre med lesingen her til lands enn vi fryktet. Jeg mener at !les har gitt viktige bidrag for at det er sånn. Mengdelesingen øker, men det er grunn til å være bekymret for dybdelesingen. Foreningen !les har derfor sin berettigelse, samtidig er det også for denne foreningen nødvendig å finne nye veier og måter og ikke holde fast ved gamle former og måter. Organisasjonene som har som primærfunksjon å nå fram til barn og ungdom, og der bør !les holde sin plass, bør også finne fram til nye måter å samarbeide med andre for å sikre at et ganske utsatt område ikke blir svekket.»
