Kommentar: Aabrekk i offside

– De som skal bli A-lagsspillere i eliteserien bør finne en annen ordning enn toppidrettsgymnas, uttalte Aabrekk i et intervju med Aftenposten.no mandag 9. februar. I følge ham hører ikke kombinasjonen fotball og utdanning sammen. Den skaper et umulig skvis for de største talentene.

Tilrettelegging. Dette er en tåpelig uttalelse fra en profilert trenerskikkelse innen norsk toppfotball. Aabrekk overser, eventuelt har ikke kunnskaper om, det arbeidet som gjøres blant norske utdanningsinstitusjoner, og fra Olympiatoppens side, for å legge til rette for at utøvere skal kunne kombinere satsing på toppidrett og utdanning. Toppidrettsgymnas, høyskoler og universiteter, og norsk toppidrett, jobber kontinuerlig for at utøvere skal slippe å nedprioritere toppidrettssatsing til fordel for utdanning og vice versa. Selvsagt er det utfordringer og et mulig forbedringspotensial i denne kombinasjonen, men flesteparten av utdanningsinstitusjonene er fleksible og imøtekommer utøvernes krav så godt de kan. Dette er en enestående mulighet, ikke bare for utøverne, men også for samfunnet for øvrig. Den må ikke Aabrekk få lov til å undergrave. Skjønner talentspeideren hvilke ringvirkninger uttalelsene hans kan få?

Ingen motsetning. Det er i utgangspunktet mange nok unge fotballspillere som nedprioriterer utdanning til fordel for drømmen om en profftilværelse. Få får realisert denne drømmen. I ytterste konsekvens kan man ende opp med haugevis av fotballtalenter som verken kan lese, skrive eller regne godt nok til å opptre som selvstendige individer i samfunnet, eller som vil være forberedt til å ta fatt på høyere utdanning når fotballdrømmen brister. Fotball (toppidrett) og utdanning er ingen motsetning. Tvert i mot står de i et avhengighetsforhold til hverandre. Aabrekk, som forhåpentligvis selv er utdannet, burde vite dette. En rekke andre og større trenerpersonligheter enn Brann-speideren, gjør i hvert fall det. Heldigvis.

Beriker tilværelsen. Avtroppende trener for det norske kvinnelandslaget i håndball, Marit Breivik, sa for eksempel under en konferanse om toppidrett og utdanning på NTNU i Trondheim i fjor høst at topphåndball og utdanning er mulig å kombinere. I følge Breivik burde topptrenere motivere utøvere til å satse på utdanning i kombinasjon med toppidrett. Hun oppfordret sine spillere til å tenke både idrett og utdanning. Ikke utelukkende for å ha noe falle tilbake på etter at idrettskarrieren er over, men for å berike tilværelsen under karrieren, skaffe seg impulser, nettverk og lærdom. For henne var det viktig å se utøverne i et samfunnsperspektiv, altså i et større perspektiv enn treningsbag, garderobe og pasningsfinte. Fleksible løsninger har fungert svært godt blant de kvinnelige håndballspillerne, og fotballspillerne. Det er neppe tilfeldig. En slik virkelighetsoppfatning som Breivik viser til, ser imidlertid Aabrekk ut til å mangle. At han aldri har vært i nærheten av den suksessen som Breivik har hatt, kan kanskje forklare hans perspektiver.

Tid nok. Flere toppidrettsutøvere har klart, og klarer, denne kombinasjonen på en utmerket måte, til og med utøvere med større treningsmengde enn norske fotballtalenter. Fotballspillere har ikke mindre tid enn andre utøvere til å prioritere tilgjengelig tid til fornuftige formål, som for eksempel utdanning. Det bør Aabrekk som er så tett på spillerne forstå, ikke motarbeide. Treneren burde være takknemlig for å ha spillere som forstår mer av verden enn at to gule kort i samme kamp betyr rødt kort og utvisning. Utdanningsinstitusjoner og norsk toppidrett må ikke la Aabrekks utspill få andre konsekvenser enn at de fortsetter å utvikle kombinasjonen toppidrett og utdanning. Det positive får være at fotballtalentene helt sikkert ikke er i stand til å lese avisen og dermed få med seg hans mangel på spilleforståelse.

Av Ole I.B. Storø
Prosjektleder i Foreningen !les
ole@foreningenles.no

NB! Dette innlegget stod på trykk på sportsanalyse.no i 2009.