– Uprisen er den beste bokklubben!
– Nå som jeg selv jobber i skolen, skjønner jeg at lesing er viktig. For ALT. Det sier årets Upris-vinner, Neda Alaei, i et intervju på uprisen.no.
– Nå som jeg jobber i skolen, skjønner jeg hvor viktig lesing er. For ALT. For ungdommene er det viktigste å bli berørt, at boka fenger, sier Neda Alaei. Foto: Ilja C. Hendel.
– Velkommen! Neda Alaei møter oss i inngangspartiet til Vollebekk skole, der hun både er miljøterapeut og jobber med litteratur. Skolen ligger i bydelen Bjerke, øst i Oslo, og her går det 800 elever fra 1. til 10. trinn. Vollebekk har et nytt og flott skolebibliotek som Uprisvinneren er medansvarlig for. Hun viser oss inn mellom koselige sittegrupper og bokhyller, og forteller om hvor gøy det er å boksnakke med elevene. – Ungdommer er kjappe til å bestemme om ei bok er bra eller ikke. De leser ikke langt før de vet om boka er dritt eller verdt å gi en sjanse.
Lært av anmeldelsene på uprisen.no
Neda forteller at hun fulgte med på anmeldelsene på uprisen.no lenge før Dette er ikke oss var ferdig skrevet. – Mens jeg gikk på forfatterstudiet på Norsk barnebokinstitutt leste jeg ungdomsbøker som andre hadde skrevet og sjekket uprisen.no etterpå. Anmeldelsene der er ofte brutalt ærlige: Enten er det 1 på terningen eller så er det 6, og lite mellom. Når jeg hadde lest noe jeg likte, var jeg alltid nysgjerrig på hva ungdommene mente, forteller Neda. – Jeg tror det har gjort meg til en bedre ungdomsbokforfatter. Jeg har lært mye av å lese det elevene skriver. Hvor viktig det er med troverdige dialoger for eksempel. Leserne avslører fort om forfatteren ikke kjenner ungdomsspråket.
Det har selvfølgelig vært ekstra spennende å lese anmeldelsene av hennes egen bok. Dette er ikke oss, som handler om omsorgssvikt, og om hvordan hovedpersonen Sanna tar vare på faren sin, har fått både positive og negative anmeldelser. Neda husker særlig en anmelder som mente at boka hennes var latterlig kjedelig, men samtidig ikke kunne legge den fra seg. Nour fra Løkenåsen ungdomsskole skrev: «Når du leser boka så vil du bare legge den fra deg, fordi det ikke er så mye spenningstopper. Men det er ikke alltid du vil legge den fra deg, noen ganger så vil du bare lese videre.» – Det var fascinerende hvordan anmelderen beskrev at hun både ble berørt og kjedet seg samtidig, kommenterer Neda.
Uprisen-vinneren forteller også hvor rørt hun blir av de anmelderne som viser fram sine egne følelsesmessige reaksjoner. Det er sjelden elever kjenner seg igjen i hovedpersonens ekstreme situasjon, med de føler med henne og lever seg inn i henne. Den anmeldelsen som kanskje gjorde mest inntrykk var det Erling Dahl fra Smestad ungdomsskole som skrev. Han mente at familiehistorien til Sanna var lite troverdig: «Alt sammen rundt faren virker altfor urealistisk. Jeg vet at det er fordi moren er død og det fører til depresjon, men å lage middag osv, er noe du ikke trenger datteren din til å gjøre.» – Jeg husker jeg tenkte: «Wow, så fint du må ha det!», smiler Uprisen-vinneren. – Det er godt at de fleste norske ungdommer har det så godt at de ikke en gang kan forestille seg Sanna sin virkelighet, reflekterer hun videre. Neda Alaei er utdannet barnevernspedagog og kjenner mange historier som ligner på Sannas fra sin tidligere arbeidsplass.
Elever som heiagjeng
Vi skal være med Neda i norsktimen til klasse 10A. På vei opp trappa til klasserommet tikker det inn en melding på mobilen hennes. Neda leser høyt for oss: «Jeg hørte du vant Uprisen. Gratulerer!» Hun må innrømme at hun har snakket mye med elevene om prisen. – Det er så gøy at 10. trinn er anmelderklasser samtidig som jeg har vært nominert og til og med vunnet. Når norskteamet skulle presentere prosjektet for elevene, insisterte jeg på at jeg skulle ta den presentasjonen, ler Neda.
Hun er ofte inne i klassene og viser fram bøker i forbindelse med ulike prosjekter, men denne gangen ble det fort personlig. Når hun viste elevene de nominerte bøkene, var det mange som kjente igjen boka hennes blant de fem. – Én etter én rakk de opp hånda og spurte «Er du nominert?» og da kunne jeg fortelle dem hvor viktig den nominasjonen var for meg, og hvor viktig jobben med å anmelde bøker er, sier hun. – Jeg håper elevene skjønner hvilken betydning de kommer til å få for de forfatterne de selv anmelder.