Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Ting vi mistet i brannen: Slutten av skoleåret

Mariana Enriquez Gyldendal Oversetter: Kristina Solum 2018

 

SLUTTEN AV SKOLEÅRET

Vi hadde aldri festet oss så mye ved henne. Hun var en sånn jente som ikke sa stort, som ikke virket altfor intelligent, med et ansikt av den forglemmelige typen man ser dag etter dag på samme sted, men kanskje ikke ville kjenne igjen hvis man så det i andre omgivelser, og langt mindre vært i stand til å sette navn på. Det eneste som gjorde henne annerledes, var at hun gikk i dårlige, stygge klær, og en ting til: Klærne så ut som om de var valgt ut for å skjule kroppen hennes. To eller tre størrelser for store, skjorter kneppet helt opp til halsen, bukser som gjorde det umulig å gjette formene hennes. Det var bare klærne hennes vi festet oss ved, lenge nok til å konkludere med at hun hadde dårlig stil og kledde seg som en gammel dame. Hun het Marcela. Hun kunne like gjerne ha hett Mónica, Laura, María José, Patricia, et hvilket som helst utskiftbart navn av den typen jenter ingen fester seg ved, pleier å ha. Hun var dårlig på skolen, men lærerne kommenterte det nesten aldri. Hun var mye borte, men ingen nevnte fraværet. Vi visste ikke om hun hadde penger, hva foreldrene hennes jobbet med, hvilken bydel hun bodde i.

Vi brydde oss ikke om det.

Helt til den dagen i historietimen, da noen kom med et lite skrik av vemmelse. Var det Guada? Det hørtes ut som Guadas stemme, dessuten satt hun like ved henne. Mens læreren fortalte om Slaget ved Caseros, beit Marcela av seg neglene på venstre hånd. Med tennene. Som om det var falske negler. Hun blødde fra fingrene, men tilkjennega ingen smerte. Noen av jentene kastet opp. Historielæreren fikk tak i inspektøren, som kom og hentet Marcela. Hun ble borte fra skolen i en uke, og vi fikk ingen forklaringer. Da hun kom tilbake, hadde hun gått fra å være en ingen brydde seg om, til å bli den alle snakket om. Noen var redd henne, andre ville bli venninne med henne. Det hun hadde gjort, var det merkeligste vi hadde sett. Noen av foreldrene ville innkalle til et møte for å snakke om det inntrufne, for de var ikke sikre på om det var lurt at vi andre fortsatte å omgås en jente som «ikke var helt god». Men de fikset det på en annen måte. Det var ikke lenge igjen til slutten av skoleåret, til vi var ferdige med videregående. Foreldrene til Marcela forsikret om at hun snart ville bli frisk, at hun tok medisinene sine, gikk i terapi, at hun var under kontroll. De andre foreldrene trodde på dem. Mine foreldre var helt uinteresserte, det eneste de brydde seg om, var karakterene mine, og at jeg fortsatte å være best i klassen, som hvert år.

Marcela var frisk en stund. Hun kom tilbake med bandasjer på fingrene, av hvitt gasbind i begynnelsen, før hun gikk over til plaster. Hun så ikke ut til å huske episoden med de avbitte neglene. Hun ble ikke venninne med jentene som prøvde å få kontakt. De som prøvde å bli venninne med Marcela, fortalte oss på toalettet etterpå at det ikke gikk an, at hun hørte på dem når de snakket, men ikke svarte, bare ble stående og stirre så lenge at de til slutt ble redde.

Det var på toalettet at det begynte for alvor. Marcela sto og så seg i speilet, på det eneste stedet hvor det var mulig å gjøre det, for resten av speilet var skrelt av, skittent, eller dekket av påskrifter, kjærlighetserklæringer eller fornærmelser skrevet i harnisk etter en eller annen krangel, med tusj eller lipliner. Jeg sto sammen med min venninne Agustina, sammen prøvde vi å komme til bunns i en diskusjon vi hadde hatt tidligere. Det kjentes som en viktig samtale, inntil Marcela tok et barberblad opp av et eller annet sted (lommen, sannsynligvis). Lynraskt og svært presist skar hun et dypt kutt i kinnet sitt. Det tok en stund før blodet kom, men da det skjedde, kom det som en strøm, det rant ned over halsen hennes og trakk seg inn i den kneppede skjortesnippen som kunne ha tilhørt en nonne eller en pertentlig gutt.

Ingen av oss gjorde noe. Marcela så seg fortsatt i speilet, studerte såret, uten å tilkjennegi at det gjorde vondt. Det var det som gjorde størst inntrykk på oss: Hun hadde ikke kjent noen smerte, det var helt åpenbart, hun hadde ikke engang rynket brynene eller lukket øynene. Vi reagerte ikke før en jente som hadde sittet på do og tisset, åpnet døren og ropte «Hva har skjedd med henne!» og forsøkte å stanse blødningen med et lommetørkle. Venninnen min så ut som om hun skulle begynne å gråte. Jeg var skjelven i beina. Smilet til Marcela, som fortsatte å speile seg mens hun trykket lommetørkleet mot ansiktet, var vakkert. Ansiktet henne var vakkert. Jeg tilbød meg å følge henne hjem eller til legevakten så de kunne sy og desinfisere såret. Hun så ikke ut til å reagere før da, men ristet på hodet, hun skulle ta en taxi. Vi spurte henne om hun hadde penger. Hun sa ja og smilte igjen. Et smil som kunne ha fått hvem som helst til å forelske seg i henne. Nok en gang ble hun borte i en uke. Hele skolen visste om hendelsen, det var det eneste man snakket om. Da hun kom tilbake, forsøkte alle ikke å se på bandasjen som dekket halve ansiktet hennes, men ingen klarte det.

Nå forsøkte jeg å sitte i nærheten av henne i timene. Det eneste jeg ønsket, var at hun skulle snakke til meg, forklare. Jeg ville besøke henne hjemme. Jeg ville vite alt. Noen hadde sagt at det var snakk om å få henne innlagt. Jeg forestilte meg et sykehus med en fontene av grå marmor i patioen, og fiolette og brune planter, begonia, kaprifol, sjasmin, jeg så ikke for meg et trist og uhumsk sykehus for mentalt syke, jeg så for meg en vakker klinikk full av kvinner med sløret blikk. Fra plassen min ved siden av henne så jeg, som alle andre, men på nært hold, hva det var som skjedde. Vi så det alle, vettskremte, fascinerte. Det begynte med skjelvingen, som i grunnen ikke var skjelving, men et anfall av angst. Hun ristet hendene i luften som om hun prøvde å drive bort noe usynlig, som om hun forsøkte å få noe til å la være å slå henne. Så begynte hun å dekke for øynene mens hun ristet på hodet. Lærerne så det, men forsøkte å ignorere det. Vi også. Det var fascinerende. Hun brøt sammen for åpen scene og uten blygsel, og vi andre syntes det var flaut.

Hun begynte å rive av seg håret like etterpå, fra forsiden av hodet. Det hopet seg opp foran henne på pulten, små lokker av lyst, glatt hår. Etter en uke kunne man skimte hodebunnen hennes, rødlig og skinnende.

Jeg satt ved siden av henne den dagen hun løp ut av klasserommet. Alle så henne løpe ut, jeg fulgte etter henne. Etter en stund hørte jeg at venninnen min, Agustina, kom etter, sammen med jenta som hadde hjulpet henne den dagen på toalettet, Tere, fra parallellklassen. Vi følte oss ansvarlige. Eller vi ville se hva hun hadde tenkt å gjøre, hvordan dette endte.

Vi fant henne på toalettet igjen. Det var tomt. Hun skrek og gråt som en liten unge. Bandasjen hadde løsnet, og vi kunne se stingene i såret. Hun pekte på en av doene og ropte «gå la meg være gå det er nok». Det var noe i luften, for mye lys, en sterkere lukt enn vanlig, av blod, av piss, av desinfiseringsmiddel. Jeg snakket til henne:

– Hva er det, Marcela?

– Ser du ham ikke?

– Hvem da?

– Han. Han! Der på doen! Ser du ham ikke?

Hun stirret på meg, vettskremt og oppspilt, men ikke forvirret: Hun så et eller annet. Men det var ingenting på doen, bortsett fra det skjeve dolokket og snoren, som hang stille, altfor stille.

– Nei, jeg ser ingenting, det er ingenting der, sa jeg.

Hun ble usikker et øyeblikk, grep meg i armen. Hun hadde aldri tatt på meg før. Jeg så på hånden hennes: Neglene hennes hadde ikke vokst ut ennå, eller kanskje hun beit av det lille som kom. Man så bare neglebåndene hennes, som var blodige.

– Ikke? Ikke? Og med blikket rettet mot doen igjen: – Jo, han er der. Han er der. Snakk til ham, si noe til ham.

Jeg ble redd for at snoren skulle begynne å svinge fra side til side, men den holdt seg i ro. Marcela så ut til å lytte, hun stirret oppmerksomt mot doen. Jeg la merke til at hun nesten ikke hadde øyenvipper igjen heller. Hun hadde revet dem ut. Snart er det øyenbrynenes tur, tenkte jeg.

– Hører du ham ikke?

– Nei.

– Men han sa noe til deg!

– Hva sa han, si det til meg.

På dette punktet blandet Agustina seg inn i samtalen og ba meg la Marcela være i fred, hun spurte om jeg var gal, ser du ikke at det ikke er noe der, ikke jatt med henne, jeg blir redd, kan vi ikke hente noen. Hun ble avbrutt av Marcela, som skrek HOLD KJEFT, FOR FAEN. Tere, som var ganske sossete, mumlet at det ble too much og gikk for å hente noen. Jeg forsøkte å kontrollere situasjonen.

– Ikke bry deg om de dummingene, Marcela, hva sier han?

– At han ikke har tenkt seg noe sted. At det er sant. At han skal fortsette å tvinge meg til å gjøre ting og at jeg ikke kan si nei.

– Hvordan er han?

– Han er mann, men han har på seg førstekommunionskjole. Han har armene bakover. Han ler hele tiden. Han ser ut som en kineser, men han er dverg. Han har gelé i håret. Og han tvinger meg.

– Hva tvinger han deg til?

Da Tere kom med en lærer som hun hadde overtalt til å bli med inn på toalettet (etterpå fortalte hun oss at kanskje ti jenter hadde stimlet sammen og sto og hysjet på hverandre og lyttet ved døren), var Marcela i ferd med å vise oss hva han med gelésleiken tvang henne til. Men da læreren dukket opp, ble hun forvirret. Hun satte seg på gulvet med de stirrende vippeløse øynene som ikke blunket, og sa nei flere ganger.

Marcela kom aldri tilbake til skolen.

Jeg bestemte meg for å besøke henne. Det ble ikke vanskelig å få tak i adressen hennes. Selv om huset hennes lå i en bydel jeg aldri hadde vært i, gikk det lett å finne veien. Jeg ringte på med skjelvende hånd. På bussen hadde jeg tenkt ut unnskyldningen for besøket som jeg skulle gi foreldrene hennes, men nå syntes jeg den var latterlig, søkt, idiotisk.

Jeg ble helt stum da Marcela åpnet døren, ikke bare av overraskelse over at det var hun som åpnet døren – jeg hadde sett henne for meg sengeliggende, tungt medisinert –, men også fordi hun så veldig annerledes ut, med en lue av ull som dekket hele hodet, som sikkert hadde rukket å bli skallet, jeans og en genser i vanlig størrelse. Bortsett fra øyenvippene, som ikke hadde vokst ut igjen, så hun ut som en normal, frisk jente.

Hun bød meg ikke inn. Hun kom ut, lukket døren, og vi ble stående på gata. Det var kaldt. Hun holdt om kroppen sin med begge armer, jeg kjente hvordan det brant i ørene.

– Du skulle ikke ha kommet, sa hun.

– Jeg vil vite.

– Hva vil du vite? Jeg kommer aldri tilbake på skolen, det er slutt, glem alt sammen.

– Jeg vil vite hva det var han tvang deg til å gjøre.

Marcela så på meg og pustet inn luften rundt oss. Så lot hun blikket gli opp mot vinduet. Gardinene hadde leet litt på seg. Hun gikk inn i huset igjen, men innen hun smelte døren igjen, sa hun:

– Det skal du få vite etter hvert. Han kommer selv til å fortelle deg det en dag. Han vil be deg gjøre det samme, tror jeg. Om ikke lenge.

På bussen på vei hjem kjente jeg hvordan det dunket i såret jeg hadde lagd i låret med en papirkniv, kvelden før under dynen. Det gjorde ikke vondt. Jeg gned beinet forsiktig, men hardt nok til at blodet, da det brøt fram, avtegnet en smal, fuktig linje på de lyseblå jeansene mine.

Til toppen