Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Sulten og skønnheten

Erland Kiøsterud Oktober 2016

 

 

DET SKYLDLØSE DYRET I MEG

JEG DELER LUFTEN MED elgene, hundene, kråkene, vi fyller lungene våre samtidig og puster rolig, dypt inn og ut, når vi sover, når vi er våkne og når vi elsker. Vi er en del av det samme, store åndedrettet. Luften jeg puster inn, har vært i deres lunger, luften de puster inn har vært i mine lunger, på samme måte som vi deler vannet vi drikker. Vi har det samme blodet i årene våre, med vår felles natur bygger og fornyer vi kroppen vår.

Jeg deler jorden med dem. Og jeg deler historien med dem. Slik som jeg deler jorden og historien med menneskene.

Vi kom hit på litt ulike tidspunkter. Det vil si, vi fikk formen vi har i dag på litt ulike tider. Selv kom jeg nest sist. Jeg er nest yngst. Elgen kom før meg, hunden, som jeg har vært med på å skape, kom etter meg. Men vi har de samme formødrene og forfedrene. Vi er blitt til på den samme måten, og maten vi spiser, er basert på den samme næringsrike, grønne planten. Kloden er vårt hjem, vårt hus. Den er vår historie og vår fremtid. Vi, elgen, hunden, kråka og jeg, deler grunnleggende de samme livsvilkårene: Vi bruker tiden vår til å skaffe oss mat, finne trygghet og unngå smerter. Når vi er trygge og fri for smerter, har vi det finest. Den grunnleggende stillheten i universet har vi felles. Lykken kommer kanskje for sjelden til at vi kan si vi har den felles, men de fleste av oss opplever den i enkelte øyeblikk.

Sansene våre vekkes til liv av andre veseners nærvær, av solen, maten vi kommer over, av fenomener i omgivelsene. Ved fødselen kan vi nesten ingenting. Av dem som har levd lenger enn oss, lærer vi hvordan vi skal fare frem og greie oss i livet. Vi elsker å leke og late som vi er redde eller farlige. Vi har ulike personligheter med ulike individuelle trekk. Vi har ulike språk. Men lytter vi godt, forstår vi om den andre kommer som venn eller fiende, er sint, engstelig eller bare nysgjerrig. Hjernen vår utvikles gjennom stimulans. Uten nærvær og stimulans blir vi dysfunksjonelle. Vi deler de samme grunnleggende egenskapene. Vi drives fremover av lyst, begjær og instinkter. Som barn liker vi aller best å leke og å være nær dem som gir oss trygghet. Som eldre erfarer vi forventning, sorg og glede. Vi kjenner det når døden nærmer seg. Når den kommer brått og uventet, sammen med smerter, får vi dødsangst. Alle som har hatt langvarig nærkontakt med dyr og mennesker vet dette, vet alt om kjærlighet, redslene, smerten, savnet og døden.

Vi har ikke valgt å komme hit. Vi er her. Vi prøver å greie oss så godt vi kan. Vi har ikke gjort noe galt. Vi er skyldløse.

Elgen og kråka gjør det ikke, hunden gjør det kun en sjelden gang, jeg gjør det oftere: Når jeg er veldig sulten og ikke har annen mat, dreper jeg et dyr for å spise det. Ingen har gitt meg noen rett til å gjøre det; jeg gjør det fordi jeg er vokst opp med det.

Den gangen, for flere hundre tusen år siden, før jeg hadde lært å se meg selv utenfra, gikk jeg akkurat som de andre dyrene over i en intens, hektisk tilstand fylt av adrenalin hver gang jeg drepte. Når jeg i dag med enkle våpen jakter på store dyr, kjenner jeg den samme blodfeberen, det samme blinde bruset i kroppen når jakten er på sitt mest intense, og jeg kjenner redselen, angsten for at dyret skal være sterkere enn meg og i sinne drepe meg i stedet.

Da jeg fikk denne merkelige evnen til å se meg selv og mine handlinger også utenfra, og jeg ble klar over at jeg i min sult tok livet av et vesen som i alt og ett sto meg helt nær, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Dyret jeg drepte, var som meg selv og søkte, som meg, trygghet og fravær av smerter. Vi levde side om side. Jeg kjente dyrets verden, på samme måte som jeg kjente verdenen til menneskene som sto meg nær. Mine følelser, utviklet gjennom tusener av år, tilfalt dyrene jeg hadde tatt til meg like mye som menneskene. Vi levde i symbiose. Vi var av samme slag.

Etter å ha drept kjente jeg nå en merkelig blanding av ærefrykt, sorg og redsel. Jeg hadde overskredet en grense som jeg tidligere ikke så. Å gjøre dyret hellig, skille det fra meg selv ved å gjøre det til et enkeltstående offer gitt av gud (som jeg kanskje fant opp på samme tid), var én måte å løse denne vanskelige erfaringen på, denne følelsen av kannibalisme, av å drepe og spise noen som var lik meg selv. Jeg lagde strenge regler for når og hvordan jeg kunne jakte. Og hver gang jeg drepte et dyr for å spise det, hadde jeg ritualer for å forvalte overskridelsen ved å drepe og spise noen lik meg selv. Slik overkom jeg redselen, skammen. Jeg ba om nåde.

Følsomhet, omsorg og empati er egenskaper det som lever har utviklet for å opprettholde livet. Vi deler dette med dyrene. Empati kommer til uttrykk i nærhetsrelasjoner, når vi ser noen lide, da iler vi til for å hjelpe. Det vi ikke ser, kan vi hverken ile til for å avhjelpe eller bevitne. Tap av følsomhet er alltid et tap av verden. Hver gang vi lukker øynene, blir verden fattigere. Mange lever fremdeles i tett samkvem med dyrene og går gjennom alle de kompliserte følelsene som settes i spill hver gang de må drepe for å få mat. (Noen, som jainerne, har derfor valgt helt å avstå fra drap.)

På syttenhundretallet skjedde det i Europa en dyptgående endring i vårt forhold til dyrene: Plutselig ville vi ikke lenger vedkjenne oss vårt slektskap, vi bestemte oss for at de var noe helt annet enn oss. Vi lot andre foreta slaktingen for oss. Det er ikke lenge siden vi fjernet drapene fra synsfeltet vårt. Slaktehuset er, historisk sett, nytt. Ved hjelp av industriell teknologi gjemte vi bort drapet på våre medskapninger og sluttet å tenke på det, slik alle som kriger prøver å skjule drapene sine, så ingen skal tenke på det.

Det var etter besøk i et av de store slakteriene i Chicago at Henry Ford fikk ideen til samlebåndet, hvor bilen raskt og effektivt ble satt sammen i en arbeidsprosess hvor ingen hadde ansvar for noe annet enn sin begrensede oppgave. Og det var med forbilde i bilfabrikkene, med sine effektive samlebånd, at nazistene bygget anleggene hvor de utryddet jøder, homofile, sigøynere, drepte alt liv som falt utenfor kategorien for hva de aksepterte som verdig liv. Skjult langt inne i bjørkeskogen skjedde det.

Kategorier er en vanskelig sak. De endrer seg hele tiden med omstendighetene. Visse dyr i vår kultur, som høner, kuer og griser, skyldløse dyr, som oss, velger vi å tvangsfôre i trange fabrikklokaler uten lys og muligheter til livsutfoldelse, for så å drepe dem etter kort tid, mens andre dyr, som marsvin, hunder og katter og noen hester, får all den omsorg, stell, kjærlighet og mulighet til livsutfoldelse som et levende vesen kan drømme om.

Her, i vår kategorisering av hvem som skal få leve og hvem som skal dø, som vi også gjenfinner i debatten om skjebnen til de mest sårbare blant oss, åpner døren for vår kollektive schizofreni seg på vidt gap. For å holde oss til ett enkelt land med oversiktlige tall: I USA utgjør produksjonen av mat og tjenester til kjæledyrene over 270 milliarder kroner årlig. Bare i helseforsikring, som sikrer de små dyrene omsorg og pleie om de skulle bli syke, betales tre milliarder kroner årlig. På samme tid, vegg i vegg ute i verden, blir over ni milliarder like sansende, følsomme dyr hvert år fôret opp i brutalt fangenskap og deretter sendt rett i døden. Av disse dør ni hundre millioner forsvarsløse vesener av stress, sykdom og skader før de er kommet frem til slakteriet.

Da vi, europeerne, erobret Sør- og Nord-Amerika, var det de innfødte, indianerne, som falt utenfor kategorien «verdifullt liv», vi drepte dem for fote. På 1700-tallet falt de svarte i Afrika ut av kategorien, igjen mishandlet og drepte vi etter eget forgodtbefinnende. Ikke lenge etterpå falt dyrene ut. For sytti år siden var det jødene og sigøynerne vi ga oss til å utelukke og drepe.

Før vi vet ordet av det, kan en økonomisk eller klimatisk krise føre til at vi selv faller utenfor kategorien og ikke lenger regnes med, før vi vet ordet av det kan du eller jeg bli ført ut av syne for resten, som ikke vil se, for å ofres for fellesskapets beste. Vår kapitaldrevne klode med sine kriger, diktaturer og folkevandringer har vist oss at vi alle er utsatte. En egen logikk har tatt over verden. Livet er langt fra det viktigste. Sterke økonomiske interesser tar verden fra meg.

Det som burde holdes for hellig og ukrenkelig, livet selv, er blitt en biomasse, for de grådige mindre verdt enn skrap. Dyr og mennesker sendes hver dag inn i industridøden, i krigsdøden, i massedøden. Det skjer i mitt navn, for å bevare min livsform. Akkurat som tyskerne nøt sin frokost mens massemordet pågikk utenfor, nyter jeg skogens ro mens myrderiene pågår ved siden av. Jeg vet ikke om jeg tåler så mye vold. Jeg kjenner et ekstremt ubehag. Jeg vet ikke lenger hva dette gjør med meg.

Da jeg ble i stand til å se meg selv utenfra, og det skyldløse dyret i meg så hva jeg var med på, ble jeg samtidig klar over at det like gjerne kunne skje med meg. Jeg er, som alle skyldløse dyr, sårbar, helt forsvarsløs.

Jeg ser meg selv i speilet. Det skyldløse dyret, som også er en del av meg, den aller vesentligste delen av meg, det som lever, ser ut på meg, og jeg har ikke svar på hva det spør om.

Ville det hjelpe hvis jeg gjorde dyret hellig igjen, og forble i dyptfølt relasjon også når jeg var tvunget til å drepe det, ville det på sikt kunne redde meg som menneske?

Vil de ødelagte emosjonelle båndene inne i meg kunne restitueres hvis jeg gjenopprettet de emosjonelle båndene til mine brødre og søstre dyrene?

Ville det skyldløse dyret, livet i meg, kunne reddes hvis jeg tok opp – tok ansvar for – og bar det som en del av meg? Hva innebærer det?

Genre: Essay

Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. Ordet essay kommer fra det franske «essai» (forsøk) eller «essayer» (forsøke).  Det norske essayet prøver ut en original tanke eller en spesiell synsvinkel på en sak, men behandler temaet saklig. I motsetning til artikkelen trenger imidlertid ikke essayet å se saken fra så mange sider, men man kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig.

Les mer om Essay.

Her er noen gode essaysamlinger:

Sjelens Amerika (2013) av Karl Ove Knausgård

Hvorfor skrive, hvorfor male, hvorfor fotografere? Hvorfor lese, hvorfor se på malerier, hvorfor gå i gallerier? Kan det være for noe annet enn å søke seg inn mot de store spørsmålene? Og hva handler de om, annet enn det lille livet?

Sjelens Amerika er en samling tekster som spenner fra ensomheten i Francesca Woodmans fotografier til hva det egentlig vil si å drite, fra bildet av Jesus Kristus i en brent toast til massakren på Utøya, fra Knut Hamsuns mislykkede mesterverk Mysterier til nåden det kan være å se en død far bli begravet.

Da Karl Ove Knausgård debuterte med romanen Ute av verden i 1998, hadde han allerede publisert artikler, essays og anmeldelser. Det essayistiske har vært en drivende kraft i alt Knausgård skriver: originale tankesprang og inspirerte spekulasjoner om sammenhenger mellom det individuelle og det for alle like, vår egen tid og historisk tid, kunst og ikke-kunst, idioten og det guddommelige.
(Forlagets omtale)

Pulphead (2014) av John Jeremiah Sullivan

Et skarpt, men menneskelig blikk på det kulturelle landskapet i USA. Fra det høye til det lave og det laveste av det lave, av den prisvinnende unge stjernen innen fortellende dokumentarlitteratur.  I Pulphead tar John Jeremiah Sullivan oss med på en fantastisk reise i den amerikansk populære, upopulære og noen ganger helt bortglemte kulturen. Dette er fortellingene om USA fortalt på en ny måte.

 

 

 

Samtidsruinar (2007) av Marit Eikemo

Marit Eikemo reiste i 2007 rundt i Noreg for å finne moderne ruinar og nytt forfall. Samtidsruinar fekk strålande mottaking då ho kom ut i 2008, og er ein moderne klassikar innan essay-sjangeren. Kva typar forfall finst i Noreg, kva definerer vi som forfall – og kva seier dette om oss? Ruinane spenner frå Stamsund i nord til den norske solkysten i Spania i sør. Ruinar er ikkje berre gamle steinar. Vi har ruinar rundt oss på alle kantar, og fleire av dei er ikkje ein gong ferdigbygde. Marit Eikemo har eit temperamentsfylt blikk for rikdomen i spor og detaljar, og for alle samantreff i livet. Dette er skarpe, vittige og utålmodige essay, men også ei bok om det å leve og elske og miste. (Forlagets omtale)

 

Språk og oppmerksomhet (2013) av Toril Moi

Toril Moi diskuterer hvordan vår tenkning om moral i for stor grad er preget av et uoppmerksomt språk. Med diskusjoner av Iris Murdoch, Lille Eyolf og med et blikk på rettsaken mot Anders Behring Breivik, stiller Moi spørsmål om hvordan vi skal snakke om det vi ser for virkelig å forstå hverandre.
Til grunn for våre moralske vurderinger og vår forståelse av verden må vi anlegge det Moi kaller «et rettferdig og kjærlig blikk». Hva som ligger i det – og hvor vanskelig det er – blir den lille boken en diskusjon av.
(Forlagets omtale)

 

 

Folkelesnad (2011) av Agnes Ravatn

Agnes Ravatn har tråla Narvesens bladhyller, og sett seg godt til rette i godstolen.

Ho tar oss med til ei insisterande og til tider skremmande verd, der urealistiske ideal og massiv behovsskaping regjerer. Ein monotoni, i nummer etter nummer, som får oss til å stille spørsmål som: Kva er det eigentleg dei vil med oss, desse blada? Er det rein underhaldning og eskapisme, eller skildrar dei noko som for mange er ei verkelegheit?

Agnes Ravatn tar jaktblada på kornet og pornoblada på dei mest erogene soner, ho lar blada tale for seg sjølv, men ho tar også bladet frå munnen. Les, lær og le.
(Forlagets omtale)

Til toppen