Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Nei og atter nei

Nina Lykke Oktober 2016

1 |

– HVA ER VITSEN MED å slite og streve på skolen bare for å få seg en jobb og et hus og noen barn og så fortsette å slite helt til man dør, spurte Jonas da han var tretten. – Hvorfor ikke bare bo i en campingvogn og leve på trygd, fortsatte han, og Ingrid greide ikke å finne et svar. For hvorfor ikke bo i en campingvogn, tenkte hun, hvorfor ikke leve på trygd, hvorfor ikke bare legge seg ned, hvorfor ikke bare gi opp. Dette var arven, her kom sykdommen hun hadde brakt med seg, dette ikkelivskraftige som hun kanskje hadde greid å bekjempe i seg selv, men se her, nå hadde det dukket opp i Jonas, og snart kom det til å dukke opp i Martin også, og de kom til å bli deprimerte og overvektige og spille dataspill døgnet rundt.

Heldigvis kom det ikke mer av dette slaget, men omtrent ett år senere sluttet begge sønnene å snakke. Fra den ene dagen til den andre gikk de fra å kvitre som småfugler til å stirre stumt ned i hver sin tallerken, og når foreldrene forsøkte å få dem med i praten rundt middagsbordet, kom det bare et og annet grynt ut av dem. Ingrid og Jan prøvde å holde en samtale gående seg imellom, men i nærvær av
de tause, tyggende ansiktene var det vanskelig, og i tillegg var det som om de hadde mistet evnen til å snakke med hverandre, etter alle årene med avbrytelser.

Etter hvert kom det lyd i de to sønnene, men det ble aldri som da de var små. Og det ville da også vært både merkelig og unormalt, tenkte Ingrid. Hun var tross alt fornøyd. Det kunne vært verre. Så lenge hun kunne huske, hadde hun fantasert om katastrofer, eller rettere sagt: Hvordan avverge dem. Da Ingrid var tre år gammel, tok moren hennes livet av seg. Ingrid kunne både gå og snakke på den tiden, det gikk opp for henne da faren fire år senere omsider greide å drikke seg ihjel. Hun var stor nok til at hun hadde kunnet åpne ytterdøren, banke på hos naboen og få dem til å ringe ambulansen, slik hun som syvåring kunne ha tatt trikken ned til Frognerparken og fått snudd den døddrukne faren over på ryggen, vekk fra den sølepytten han druknet i.

I stedet hadde hun ligget i sengen sin og sovet. Først neste morgen, lenge etter at de noenogtredve sovepillene hadde strømmet gjennom moren og på veien ødelagt alle organer og stoppet alle livsfunksjoner, hadde naboene hørt Ingrid skrike. Hun ble flyttet til besteforeldrene på Hovseter, og nå og da fikk de besøk av faren, som la seg på gjesterommet for å bli edru. Der lå han og ropte om små grå menn som skulle trekke ham ned til helvete og steke ham på spidd. Så ble han borte igjen. Han kom tilbake, han ble borte, og en morgen ble han funnet i Frognerparken, med ansiktet ned i en sølepytt. De få dagene han ennå levde, før han døde av kjemisk lungebetennelse etter å ha pustet inn sølevann, besøkte Ingrid og besteforeldrene ham på sykehuset. Da hun så ham ligge der, koblet til ledninger og slanger, gikk det opp for Ingrid at hun kunne ha reddet ham. Denne lille tanken ble plantet i henne på Ullevål sykehus høsten 1972 mens den syv år gamle hjernen hennes befant seg på et stadium i utviklingen da den må ha vært spesielt klar for nye instrukser, for tanken vokste og grodde. Snart innså Ingrid at hun kunne ha reddet moren også, og gjennom årene strakte det seg utover tid og rom og fikk henne til å kjenne seg vagt ansvarlig for noe som hadde hendt på den andre siden av jordkloden, eller for den saks skyld under annen verdenskrig, i 1941, altså lenge før hun selv ble født, da morfaren ble sendt til Sachsenhausen. Hvis samtalen kom inn på annen verdenskrig eller noe som kunne tenkes å bevege seg videre til annen verdenskrig, forlot morfaren rommet. At morfaren reiste seg og gikk midt i en samtale, var for Ingrid like naturlig som at man ble våt når det regnet. Ingen stilte spørsmål ved denne oppførselen, men resten av familien mente at det gikk en rett linje fra bestefarens taushet til morens selvmord. Annen verdenskrig fortsatte innad i familiene, nedover slektsleddene, og Ingrid skulle fått advart morfaren før Gestapo fikk tak i ham, da ville ikke moren tatt livet av seg, og faren ville ikke ha trappet opp drikkingen.

Det gjaldt å være forberedt på det verste. Dette hadde festet seg i henne på et sted som ikke var mottagelig for hverken fornuft eller logikk, og heller ikke for hypnose eller psykoterapi, som hun også hadde forsøkt. Og slik foreldrene hadde omkommet mens hun lå i sengen sin, slik fortsatte mennesker å omkomme mens hun lå i sengen sin, og hver morgen kunne hun lese om katastrofer og ulykker som hadde hendt i nattens løp og som hun ikke hadde løftet en finger for å forhindre.

Hvis hun gikk forbi et tomt galleri eller en tom restaurant, måtte Ingrid bekjempe trangen til å gå inn på galleriet og late som hun var interessert i det som hang på veggene, eller inn på restauranten og sette seg ned ved et bord. Mye krefter gikk med til å motstå disse impulsene, som gjerne ga seg ut for å være noe annet. Gikk hun forbi en tom kafé der en enslig kelner sto og så ut på fortauet, kunne hun finne alle mulige grunner til at hun måtte ha kaffe, selv om hun nettopp hadde drukket kaffe, bare for å gi seg selv tillatelse til å gå inn på den kafeen, få alt på rett kjøl, ordne opp. Ingenting ble bedre av at hun gikk inn et sted og glodde på noen bilder eller bestilte en kopp kaffe, hun var klar over det, og hvis noen insisterte på å åpne gallerier og kafeer i ødslige strøk, var det ikke hennes problem. Men her var det logikken og fornuften som snakket, og deres skravlete, liksom tynne stemmer hadde ingenting de skulle ha sagt mot den sterke trangen til likevel å gjøre det, som om hun med disse formålsløse handlingene matet et slags altomfattende vesen som sa: Gjør det, så lover jeg å lette litt på den enorme skylden din. Vesenet holdt aldri hva det lovet, og likevel lot hun seg friste, gang på gang.

Hvis noe hendte med de to sønnene, ville livet hennes være over. Da ville det være ute med henne, og alt ville ta slutt. Men hun ønsket ikke å tilbringe mer tid med dem enn nødvendig. Kom en av dem inn i et rom, merket hun hvordan pulsen økte, som om hun var en slags unnasluntrende ansatt i en bedrift der Jonas på tyve og Martin på atten var de myndige sjefene. Ingrid visste alltid når de ville ha penger; da var ansiktene så åpne og vennlige, nesten som før i tiden. Først hadde dette gjort henne trist. Som et kjærlighetsforhold som har tatt slutt, tenkte hun når de trampet rundt i huset og smilte og så henne inn i øynene bare når de ville ha penger.

Kommer du til middag i dag? kunne hun spørre i en tekstmelding, og når svaret, hvis det kom noe svar, var: nei, med hverken stor forbokstav, forklaring eller unnskyldning, skrev hun tilbake: Ok. Da setter jeg av en porsjon til deg 🙂 For det skal ikke stå på meg, tenkte Ingrid idet hun trykket på send.

Ett år etter videregående bodde Jonas fortsatt hjemme, og mens han bestemte seg for hva han skulle studere, eller om han i det hele tatt skulle studere, jobbet han på Åpent Bakeri borte på Holtet og investerte alt han tjente i aksjer.

– Burde han ikke egentlig betale for seg her, sa Ingrid til Jan.

– Jo … men vi trenger jo ikke pengene, hadde Jan svart. – Så det ville bare ha vært for prinsippets skyld. Og det blir jo meningsløst.

– Ja, kanskje det, hadde Ingrid svart. – Men hvis han må betale for seg, blir det mindre attraktivt for ham å bo her.

– Han flytter tidsnok ut. Jeg synes det er hyggelig at han bor her fremdeles, at vi kan sitte og se på tv sammen og spise sushi. Tenk at han vil sitte sammen med oss og spise sushi og drikke hvitvin på fredagskveldene, det tror jeg ikke det er mange tyveåringer som gjør.

– Jo, det er det mange tyveåringer som gjør. På jobben snakker de om dette nye fenomenet, at de voksne barna gjerne sitter sammen med foreldrene og ser på tv i stedet for å gå ut i helgene. Men det blir dyrt å kjøpe sushi og hvitvin til fire i stedet for til to. Voksne mennesker er mye dyrere i drift enn barn. Det blir som å bo i kollektiv, bare at det er du som betaler for alle. Og rydder og vasker etter dem også.

Ingrid visste at den eneste grunnen til at guttene satt sammen med dem på fredagskveldene, var gratis vin og sushi, samt at Ingrid og Jan, beæret over at guttene i det hele tatt ville sitte der, lot dem bestemme hva de skulle se på tv, og slik endte disse fredagskveldene med filmer og serier som fikk Ingrid til å sette seg på kjøkkenet og lese nettavisene på mobilen i stedet, mens pistolskudd og skrik gjallet gjennom huset.

– De flytter tidsnok ut, sa Jan.

 

Ingrid hadde ofte angret på at hun fikk barn. Alt som kunne skje med dem, alt som truet, det var en ny avgrunn som hadde åpnet seg den dagen Jonas ble født, og som ikke kom til å lukke seg igjen før hun selv var borte. Jonas’ lille spedbarnskropp hadde gitt de gamle katastrofefantasiene helt nye krefter, og derfor visste Ingrid at hverken hun eller Jan noensinne ville orke å kaste ut sønnene, tvinge dem til å stå på egne bein. De ville ikke engang greie å be dem pent om å flytte. For hva hvis noe hendte. Om de nå tvang Jonas til å finne seg et sted å bo, forsørge seg selv ved hjelp av jobb eller studielån, og han for eksempel falt ned fra en veranda under et nachspiel og ble lam, eller ble slått i hjel i en taxikø, eller drakk seg fra sans og samling og sovnet i en snøfonn og frøs ihjel, og ingen la merke til det fordi han ikke lenger bodde et sted der noen satt oppe og ventet, slik Ingrid om ikke bokstavelig talt satt oppe, så i hvert fall lå våken til han var hjemme igjen.

Ingrid husket ettermiddagene i sin egen oppvekst da besteforeldrene forlangte ro i leiligheten fordi de skulle sove middag. Det var umulig å se for seg at hun og Jan på noe tidspunkt i guttenes oppvekst skulle lagt seg på sofaen etter middag og forlangt stillhet i huset. Etter middag var det mas og skrål for å komme seg ut av døren med alt sportsutstyret, sette seg i en kald bil og kjøre til en opplyst slette eller
stadion, der man sto og hutret fordi det var akkurat så langt unna at man ikke ville rekke hjem igjen før man likevel ville måtte dra tilbake for å hente, og så videre.

Nå innså hun at dette slitet hadde vært forgjeves. Ikke for henne og Jan, kanskje, i og med at de opplevde tilfredsstillelsen i å gjøre sin plikt ifølge tidsånden. Men for guttene så det ikke ut til å ha gjort noen forskjell. De var hverken spesielt flinke på skolen eller spesielt omgjengelige eller snille, alt ved dem var gjennomsnittlig og alminnelig, og hvis Ingrid skulle karakterisere dem på noen måte, ville hun sagt at de var flinke til å ta vare på seg selv. Men var det ikke nettopp det hun og Jan hadde oppdratt dem til: å ta vare på seg selv, så det ikke skulle hende dem noe?

I fremtiden kunne hun se guttene komme på besøk på pleiehjemmet, hun så dem i middelaldrende utgaver, med tenåringer og kone på slep, det ville være en søndag, den ene søndagen i måneden, og de ville ikke ta av seg ytterklærne, men sette seg ned ved stolen hennes i oppholdsrommet. Med hodet lent til siden ville Ingrid sitte der og halvsove, rundt halsen ville hun kanskje ennå ha en smekke som pleierne ikke hadde hatt tid til å fjerne, med flekker av størknet middagsmat. Ved siden av henne ville de middelaldrende sønnene sitte, med ytterklærne på, og stirre ut i luften, eller ned i mobilen eller hva slags utstyr som på den tiden ville være det vanlige, det som alle hadde, mens konene deres ville forsøke å konversere, kanskje ville de spørre hva Ingrid hadde fått til dessert, i en skøyeraktig tone ville de spørre om dette, som om Ingrid var et uskikkelig barn som bare ville ha dessert og andre søtsaker. Tenåringene ville stønne med jevne mellomrom, og etter en halv time ville de gå, og så ville det være en måned til neste gang.

De ville ikke gruble og bekymre seg, slik Ingrid hadde grublet og bekymret seg over sine foreldre og besteforeldre, og Ingrid så det paradoksale i dette fenomenet, som hun kunne iaktta både i sin egen familie og ellers i samfunnet: De foreldrene som sviktet, fikk ofte en helt annen interesse og omsorg fra barna enn de foreldrene som hadde gjort sin såkalte plikt. Ikke sjelden var det slik at barna til en alkoholisert mor tok seg av husholdningen, forvandlet seg til en voksen, gjemte flasker og kledde på moren før foreldremøter så ikke barnevernet skulle kobles inn. Alt etter hvordan man regnet, kunne det senere gå bra eller dårlig for disse sønnene og døtrene, men felles for dem alle var at foreldrene var midtpunktet i livet deres: De alkoholiserte eller narkomane foreldrene var en svart sol som barna kretset hvileløst rundt, en gåte de aldri ga opp å forsøke å løse. Ingrid hadde sett dokumentarer om slike barn, spesielt hadde ansiktet til en sønn festet seg på netthinnen, det åpne og håpefulle ansiktet idet han besøkte sin alkoholiserte mor i hennes trygdeleilighet. Moren åpnet døren langt om lenge, hun gikk på krykker, sønnen ga henne en klem, spurte hvordan det gikk: Hvordan går det mamma, hvordan har du det, spiser du ordentlig, mens moren mumlet til svar og humpet innover i leiligheten. Sønnen gikk etter, men før han gikk, snudde han seg til kameraet og sa: Jeg tror hun har en ganske bra dag i dag.

Dette hadde Ingrid kommet frem til: Foreldre er viktige, men slik luft og vann er viktig: noe man legger merke til først når det forsvinner eller blir giftig. Slik er foreldre også, tenkte Ingrid: noe som først blir lagt merke til – eller får noen effekt, og da alltid negativ – idet de blir borte, eller er giftige, skadelige, eller når de tar livet av seg, blir alkoholikere, narkomane, kriminelle. Med andre ord: Du kan, som forelder, ikke gjøre barna bedre enn de uansett ville blitt, men du kan, på den annen side, ødelegge dem.

Hadde Ingrid kommet frem til denne innsikten før, kunne den spart henne for mye strev. For hun og Jan hadde som sagt fulgt tidsånden i oppdragelsen av sine barn, de hadde gitt dem en barndom med kjærlighetserklæringer og fysisk kontakt, familiefrokoster, heiing under fotball kamper, bursdagsfeiringer, sunne matpakker fra hele kostholdspyramiden, høytlesing, oppmerksomhet – et lyttende øre til fantasier og drømmer, tålmodige svar på alle spørsmål. Minst en halv time hos hver av guttene hadde de sittet, hun og Jan, hver eneste kveld gjennom et tiår, annenhver kveld hos annenhver gutt. De hadde laget mat fra bunnen av, tatt dem med til legen for hver minste ting, de hadde trøstet og klappet og fulgt og kjørt og hentet. De hadde møtt opp til alt av konferansetimer, foreldremøter og dugnader, de hadde latt begge guttene begynne i korpset til tross for at ingen av dem var spesielt interessert i musikk og bare ble med på grunn av reisene, som ble finansiert av loppemarked to ganger i året, noe som krevde at Ingrid og Jan brukte fire– fem ettermiddager og kvelder hver høst og vår på å kjøre rundt i byen og hente møbler, gardiner, leker, klær, nips og elektriske apparater for deretter å bruke en helg på å selge de samme tingene, alt sammen for at guttene skulle lære å spille skjelvende, hjelpeløse versjoner av «Yesterday» og «Just a gigolo» på henholdsvis trompet og saksofon.

Hvorfor, tenkte Ingrid når hun våknet hver natt i halv totiden og sjelden fikk sove igjen før langt utpå morgenkvisten. Våken nok til å gruble, men for trett til alt annet lå hun der mens natten ble opplyst og tom, uten gjemmesteder, og på denne tiden trengte ett bestemt minne seg på. I mange år hadde hun og Jan kjørt guttene opp til fotballbanen på Ekeberg, og ikke bare kjørt dem opp dit, men syklene deres også, og som om ikke dette var nok; Ingrid knep igjen øynene for å verge seg mot det klare og tydelige minnet om henne selv som bærer guttenes sykler inn i bilen, en Volkswagen Caravelle, mens guttene sitter i bilen og stirrer ned i telefonene sine. Der går hun, svett og utkjørt og middelaldrende, og løfter syklene deres inn i Caravellen, mens det sitter to store hannmennesker i bilen og venter på at hun skal bli ferdig.

De to hann-menneskene hun hadde frembrakt, var nå høyere enn henne, de raget over henne, men de var ute av stand til å tørke seg selv i baken. Underbuksene deres hadde striper av avføring som Ingrid sprayet med flekkfjerner og kokte i vaskemaskinen. Hun skiftet med andre ord bleie på dem ennå. De kunne snakke for seg og argumentere, de kunne følge med på den lille aksjeporteføljen sin – for nå hadde Martin fått seg jobb på Åpent Bakeri og begynt å investere, han også – men det var umulig å se dem for seg møte virkelige utfordringer, utholde kjedsomhet, utholde smerte.

Ingrid skulle ønske det fremdeles var tvungen verneplikt. Men bare med en del av seg ønsket hun dette. Den andre delen ville passe på dem, ville ikke sende dem i noen eventuell krig. Selvfølgelig ikke. Og likevel. En søndagsmorgen kunne det ligge en forkullet pizza i ovnen, som fremdeles sto på, mens Martin lå på gulvet på badet og snorksov, fremdeles full. Hver ettermiddag kom Ingrid hjem til et kjøkken som var rotete og skittent, samme hvor rent og ryddig hun hadde forlatt det, og om nettene lå hun våken og kranglet og argumenterte seg gjennom dialoger, telefonsamtaler og e-poster som aldri kom til å utspille seg eller bli tatt eller sendt i virkeligheten. Dette var hun i stand til, men hun var ikke i stand til å få guttene til å tørke seg ordentlig i ræva eller vaske sine egne underbukser eller rydde opp etter seg på kjøkkenet eller bare føre en vanlig samtale med sine foreldre som ikke dreide seg om penger eller tjenester.

Ingrid ville skru tiden tilbake og gjøre alt annerledes. Men løpet var kjørt, sønnene var store, de var formet, de var vant til at alt ble gjort for dem i kjærlighetens navn. Hun dagdrømte om at de begge flyttet til Australia, samtidig som hun ville ha en garanti for at de var hundre prosent trygge der borte i Australia. Hun drømte om at de skulle være små igjen og at hun skulle stake ut en annen kurs. Hvilken kurs visste hun ikke, og Ingrid så for seg at hun skulle gå rundt, stadig mer krumbøyd, og spraye flekkfjerner på underbukser til hun falt om.

Genre: Vinner av ungdommens kritikerpris 

Ungdommens kritikerpris kom i stand etter et initiativ fra Foreningen !les i 2005. På kort tid har Ungdommens kritikerpris etablert seg som en av Norges viktigste litterære priser. Les mer her om prisen.

Nina Lykke vant Ungdommens kritikerpris 2017 med romanen Nei og atter nei. Juryen som består av 7 klasser på videregående skole skrev i sin jurybegrunnelse blant annet:

Boka treffer vår generasjon. Vi vil ikke havne i samme situasjonen som karakterene i boka, romanen forteller oss at alle må finne seg selv og tørre å være seg selv. Det er en samfunnskritisk og generasjonskritisk roman som gjør at vi tenker over livene våre og hva som virkelig er viktig i livet.

Les hele begrunnelsen her.

«Fantastisk, uvirkelig og veldig uventet» sa Nina Lykke da hun vant Ungdommens kritikerpris. Les hele intervjuet med henne.

Her en oversikt over vinnerne av Ungdommens kritikerpris:

Vinner 2016: Redd barna av Tiril Broch Aakre

Les juryens begrunnelse.

Det er mandag 8. desember i en hvit villa i en liten innlandsbygd på Østlandet. En helt vanlig mandag – tilsynelatende. Snøen laver ned. Tanja skal følge Tore og Jorid til barnehage og skole. Mannen hennes, Paul, skal på legekonferanse i Brussel. De er preget av sorgen over datteren Ida, som døde for et halvt år siden, bare 17 år gammel. Hverdagslivet vender sakte, men sikkert tilbake. Folk rundt dem synes de har klart seg bra. Nå planlegger Tanja og Paul en stor fest i forbindelse med sin 20 års bryllupsdag.

Så bestemmer Tanjas bror seg for å komme på besøk. Han sier at han har permisjon fra fengselet. Men det er noe som ikke stemmer. Det er noe Paul ikke vet. Og vet hun alt om ham?

Det er uvanlig mørkt denne dagen, og det snør og snør. Noe er i ferd med å bryte igjennom. Men er det bra eller dårlig? Er det noe man kan bygge et liv på?

Redd barna er en varm og sterk roman om det som bærer oss – og det som river grunnen vekk under føttene våre. (forlagets omtale)

 

Vinner 2015: Fra jorden roper blodet av Birger Emmanuelsen

Les juryens begrunnelse.

Tallak Nybuen skadeskyter en reinsdyrbukk, og i jakten som følger, faller han om. For å overleve natten tar han seg til stølen som hans far har leid ut til en jeger nede fra kysten.

Neste dag drar de to mennene sammen ut i fjellet for å finne bukken. Turen vekker minner fra Tallaks oppvekst; morens uforklarlige fravær, ham selv og faren alene på den lille gården, følelsen av å være fanget i den trange dalen, i det evige slitet. Natten er kommet med snø, turen blir tung, og etter hvert som de søker over den tomme vidden, blir det klart at det er mer enn det skadeskutte dyret som knytter de to sammen.

Fra jorden roper blodet er en konsentrert roman, rik på kjærlighet. Gjennom et lite og levende persongalleri vikles det ut en stor fortelling – om familie og arv, sannhet og løgn, om hvilke historier som former våre liv, og om hvordan alt kunne vært annerledes.

Da Birger Emanuelsen debuterte med novellesamlingen For riket er ditt i 2012, ble boken av flere anmeldere trukket frem som en av årets beste. I sin første roman henter han igjen inspirasjon fra de grunnleggende og store fortellingene.

 

Vinner 2014: Fugletribunalet av Agnes Ravatn 

Les juryens begrunnelse.

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

 

 

Vinner 2013: Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet av Eivind Hofstad Evjemo 

 

Les juryens begrunnelse 

I det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.

Familiefaren Roy sliter med selvbildet; han er eldre enn sin kone, og vi får se ham i ulike situasjoner hvor han forsøker å finne en bekreftelse på at han fremdeles eksisterer, er verdig og viktig. Dette også overfor sine to barn som han heller ikke når, verken følelsesmessig eller sosialt.

Kjerstis liv med den krevende spesialklassen utgjør også en stor del av handlingen, ved siden av hennes forsøk på å innlede en slags romanse med taxisjåføren Morgan.

Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.

Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.

Vinner 2012: Gjennom natten av Stig Sæterbakken 
Les juryens begrunnelse.
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake.

Tannlege Karl Meyer opplever sitt livs verste redsel da sønnen, Ole-Jakob, tar sitt eget liv. Det tragiske dødsfallet danner utgangspunktet for en mangetydig og rikt forgrenet roman som stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen. Hva gjør sorg med et menneske? Hvordan leve videre med smerten fra et uoverkommelig tap? Hvor langt kan en mann drives i sin fortvilelse og savnet etter et mistet barn?

Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen.

Vinner 2011: Bli hvis du kan. reis hvis du må av Helga Flatland 

Les juryens begrunnelse.

Tre unge barndomsvenner – Tarjei, Trygve og Kristian – beslutter å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan. Ingen av de tre kommer tilbake. Hvorfor dro de egentlig? Hva med de som er igjen? Hvilke krefter påvirker våre veivalg – bli eller reise?
Romanen handler om å vokse opp i, være omgitt av og bryte opp fra en trygghet som ikke lenger kjennes trygg. Rammen er lokalsamfunnet guttene kommer fra. Kapitlene gir stemme til to av guttene, og to av de som står dem nær.
«Bli hvis du kan. Reis hvis du må» er et modent debutantarbeid med et finstemt litterært uttrykk. En sår og varm bok med en stille desperasjon.  (Forlagets omtale)

Vinner 2010: Sex, død og ekteskap av Jon Øystein Flink 

Les juryens begrunnelse.

I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo.

Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt. (Forlagets omtale)

Se alle vinnerne her.

Til toppen