Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Hjertet er en ensom jeger

Det er de harde 1930-årene i en by i sørstatene i USA. USA er preget av fattigdom, rasisme og klassekamp. Romanen følger en gruppe menneskers lengsler etter å skape et bedre samfunn og et bedre liv. Den amerikanske drømmen er langt borte, men også så nære.

Carson McCullers Aschehoug Oversetter: Ragnhild Eikeli 2016

DENNE SOMMEREN VAR ULIK alle andre Mick kunne huske.

Det var ikke stort hun kunne beskrive for seg selv med tanker eller ord – men hun hadde en følelse av at noe var annerledes. Hun var opprømt hele tiden. Om morgenen kunne hun ikke vente med å komme seg opp av sengen og begynne dagen. Og om kvelden kunne hun ikke fordra å måtte sove igjen.

Like etter frokost tok hun med seg småungene ut, og bortsett fra til måltidene var de borte det meste av dagen. Mye av tiden bare drev de omkring i gatene – hun trakk vognen med Ralph, og Bubber diltet etter. Hele tiden var hun opptatt med tanker og planer. Noen ganger kunne hun plutselig løfte blikket og oppdage at de hadde beveget seg inn i et strøk hun ikke dro kjensel på. Et par ganger støtte de på Bill på gaten, og da var hun så oppslukt av egne tanker at han måtte ta henne i armen for at hun skulle få øye på ham.

Det var litt kjøligere tidlig om morgenen, og da kastet de lange skygger foran seg på fortauet. Men midt på dagen var himmelen brennende het. Lyset var så skarpt at det gjorde vondt å holde øynene oppe. Ofte ble fremtidsplanene hennes blandet med forestillinger om is og snø. Noen ganger tenkte hun at hun var ute i Sveits, der alle fjellene var dekket av snø, og hun gikk på skøyter på kald is som hadde et skjær av grønt. Mister Singer gikk på skøyter sammen med henne. Og kanskje Carole Lombard eller Arturo Toscanini som spilte på radioen. De gikk på skøyter sammen, og så skulle Mister Singer falle gjennom isen, og hun skulle stupe uti uten tanke for hvor farlig det var, svømme under isen, og redde livet hans. Det var en av planene som surret i hodet hennes.

Som oftest når de hadde gått et stykke, parkerte hun Bubber og Ralph på et skyggefullt sted. Bubber var en grei unge, og hun hadde oppdratt ham ganske godt. Hvis hun sa at han ikke måtte gå lenger bort enn at Ralph kunne rope til ham, kunne hun være helt sikker på at han ikke ville finne på å spille klinkekuler med ungene et par kvartaler unna. Han lekte med seg selv i nærheten av vognen, og hun behøvde ikke å bekymre seg stort når hun gikk fra dem. Enten gikk hun på biblioteket for å lese National Geographic, eller så vandret hun bare omkring og tenkte. Hvis hun hadde penger, kjøpte hun en brus eller en Milky Way-sjokolade hos Mister Brannon. Han ga avslag til unger. Han tok tre cent for ting som egentlig kostet fem.

Men hele tiden – uansett hva hun holdt på med – var det musikk. Noen ganger nynnet hun for seg selv når hun gikk, og andre ganger lyttet hun stille til sangene inni seg. I tankene hennes var det all slags musikk. Noe hadde hun hørt på radio, og noe var allerede i hodet uten at hun hadde hørt det før noe sted.

Så snart småsøsknene hadde lagt seg om kvelden, var hun fri. Det var den viktigste tiden på døgnet. Det var så mye som skjedde når hun var alene og det var mørkt. Rett etter kveldsmat løp hun ut av huset igjen. Hun kunne ikke fortelle noen om det hun gjorde om kvelden, og når mamma kom med spørsmål, fant hun på noe som kunne høres sannsynlig ut. Men hvis noen ropte på henne, løp hun for det meste videre og lot som om hun ikke hadde hørt dem. Det gjaldt for alle unntatt faren. Det var noe ved stemmen til faren som hun ikke kunne løpe fra. Han var en av de største, høyeste mennene i hele byen. Men stemmen hans var så lav og vennlig at folk ble overrasket når han tok ordet. Uansett hvor travelt hun hadde det, måtte hun alltid stanse når faren ropte på henne.

Denne sommeren hadde hun forstått noe om faren som hun ikke hadde visst før. Inntil nå hadde det aldri slått henne at han var en virkelig person i seg selv. Han ropte ofte på henne. Da gikk hun inn i rommet der han arbeidet, og sto ved siden av ham i noen minutter – men når hun lyttet til ham, fikk hun aldri med seg det han sa. Og så plutselig en kveld skjønte hun noe om faren. Det var ikke noe uvanlig som skjedde den kvelden, og hun visste ikke hva det var som fikk henne til å forstå det. Etterpå følte hun seg eldre, og som om hun kjente ham så godt som det var mulig å kjenne et annet menneske.

Det var en kveld i slutten av august, og hun hadde hastverk. Det var et sted hun bare måtte være før klokken ni, ferdig med det. Faren ropte på henne, og hun gikk inn på rommet hans. Han satt bøyd over arbeidsbenken. Av en eller annen grunn føltes det aldri naturlig å se ham der. Inntil ulykken i fjor hadde han vært maler og snekker. Hver morgen før det ble lyst gikk han hjemmefra i snekkerbuksen sin, og så var han borte hele dagen. Om kvelden satt han av og til og reparerte klokker, som han hadde tatt inn som en ekstrajobb. Mange ganger hadde han prøvd å få seg jobb hos en gullsmed, der han kunne sitte i ro og fred ved et arbeidsbord hele dagen i ren hvit skjorte og slips. Nå som han ikke kunne arbeide som snekker lenger, hadde han satt opp et skilt på forsiden av huset der det sto: «Rimelig reparasjon av klokker og armbåndsur». Men han lignet ikke på en gullsmed – de fleste nede i sentrum var kjappe, kortvokste mørkhårete jøder. Faren hennes var for høy for arbeidsbenken, og den ulenkelige kroppen var satt liksom for løst sammen.

Faren bare stirret på henne. Hun skjønte at han ikke hadde hatt en ordentlig grunn til å rope på henne. Han trengte bare å snakke med henne. Han prøvde å komme på hvordan han skulle begynne. De brune øynene hans var for store til det lange, smale ansiktet, og etter at han mistet hvert eneste hårstrå, så han så naken ut med det bleke, skallete hodet. Han fortsatte å se på henne uten å si noe, og hun ivret etter å komme avgårde. Hun måtte være et visst sted presis klokken ni, og hadde ingen tid å miste. Faren så at hun var i farten, og kremtet.

«Jeg har noe til deg,» sa han. «Det er ikke rare greiene, men kanskje du kan gjøre noe hyggelig med det.»

Han behøvde ikke å gi henne fem eller ti cent bare fordi han var ensom og ville prate. Han tjente så lite at det var bare så vidt han hadde råd til øl et par ganger i uken. Nå sto det to flasker på gulvet ved siden av stolen, en tom og en nyåpnet. Han likte alltid å slå av en prat når han drakk. Faren fomlet med beltet sitt, og hun så bort. Denne sommeren var han blitt som en liten unge som stakk unna småmynter han ville han for seg selv. Noen ganger gjemte han dem i skoene sine, og andre ganger i en liten sprekk han hadde skåret til i beltet. Hun hadde nesten ikke lyst til å ta imot ticentmynten, men da han rakte den til henne, sto hun naturligvis klar med åpen hånd.

«Jeg har så mye å gjøre at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne,» sa han.

Det kunne ikke vært lengre fra sannheten, og det visste han like godt som henne. Det var aldri mange klokker som skulle repareres, og når han var ferdig med dem, tuslet han rundt i huset for å ta seg av nødvendige småjobber. Og så, om kvelden, satte han seg ved arbeidsbenken for å rengjøre gamle fjær og hjul, og prøvde å få oppgavene til å vare til sengetid. Helt siden han brakk hoften og ikke kunne ta fast arbeid, hadde han vært opptatt med noe hvert eneste minutt.

«Jeg har tenkt mye nå i kveld,» sa faren. Han skjenket i øl og la noen saltkorn på håndbaken. Så slikket han i seg saltet og tok en slurk av glasset.

Hun ivret slik etter å komme av sted at hun knapt greide å stå i ro. Faren registrerte dette. Han ville si et eller annet – men han hadde ikke ropt på henne fordi han hadde noe spesielt på hjertet. Han ville bare prate med henne en liten stund. Han begynte å snakke, og svelget. De bare så på hverandre. Stillheten bare vokste, og ingen av dem fikk fram et ord.

Det var da hun innså noe om faren. Ikke at det var noe nytt – hun hadde forstått det lenge på andre måter, bare ikke med hjernen. Nå visste hun plutselig at hun visste dette om faren. Han var ensom, og han var en gammel mann. Ettersom ingen av ungene kom til ham for å få noe, og fordi han ikke tjente noe særlig med penger, følte han seg utstøtt fra familien. Og i sin ensomhet lengtet han etter å være nær ett av barna – men alle hadde det så travelt at de ikke enset det. Han følte at ingen hadde bruk for ham.

Nå da de så på hverandre, skjønte hun dette. Det ga henne en rar følelse. Faren tok opp en klokkefjær og renset den med en børste han hadde dyppet i bensin.

«Jeg vet du har dårlig tid. Jeg ropte bare for å si hei.»

«Nei, det har ingen hast,» sa hun. «Kors på halsen.»

Den kvelden satte hun seg i en stol ved siden av benken hans, og de ble sittende og prate en stund. Han snakket om regninger og utgifter, og hvordan alt kunne ha vært hvis han hadde innrettet seg på en annen måte. Han drakk øl, og på et tidspunkt ble øynene hans fylt med tårer, og han måtte tørke nesen på skjorteermet. Hun ble hos ham en god stund den kvelden. Selv om hun hadde veldig dårlig tid. Men av en eller annen grunn kunne hun ikke fortelle ham om det hun gikk og tenkte på – om de hete, mørke kveldene.

Disse kveldene var hemmelige, og hele den sommeren var de den viktigste tiden på døgnet. Hun gikk alene i mørket, og det føltes som om hun var det eneste mennesket i hele byen. Om kvelden var det som om hver eneste gate ble like kjent for henne som det kvartalet hun bodde i. Noen barn var redde for å gå til fremmede steder om mørket, men ikke hun. Jenter var ofte redde for at en mann skulle dukke opp og stikke tuten sin inn i henne, som om de var gift. Jenter flest var så dumme. Hvis en mann på størrelse med Joe Louis eller Mountain Man Dean plutselig skulle bykse fram for å sloss, ville hun bare løpe fra ham. Hvis vedkommende ikke var mer enn ti kilo tyngre enn henne, ville hun bare fike til ham og gå videre.

Kveldene var vidunderlige, og hun hadde ikke tid til å tenke på å være redd. Alltid når hun var i mørket, tenkte hun på musikk. Når hun vandret gatelangs alene, sang hun. Og det føltes som om hele byen lyttet uten å vite at det var Mick Kelly.

Hun lærte mye om musikk disse frikveldene den sommeren. Når hun vandret rundt i de velstående strøkene, var det radio i alle hus. Alle vinduene sto åpne, og hun kunne høre fantastisk musikk. Etter en stund visste hun hvilke hus som spilte den musikken hun ville høre. Det var spesielt ett hus som tok inn alle de gode orkestrene. Om kvelden kunne hun gå til dette huset, og så listet hun seg inn i hagen for å lytte. Det var noen vakre busker rundt huset, og hun pleide å sette seg under en busk i nærheten av vinduet. Når det var ferdig, reiste hun seg og ble stående og tenke med hendene i lommene en lang stund. Det var dette som var det virkeligste med hele sommeren – å lytte til musikk på radioen, og å lære om den.

Til toppen