Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

En dråpe midnatt

Jason vokser opp i Lund, utenfor Malmø, med en hvit mor og svart far fra New York. Hele livet har han hatt små, hvite flekker på sin venstre hånd. Fra han har vært barn har han sittet og sett på disse flekkene og tenkt at om han hadde hatt flere så ville han vært hvit. Den personlige historien til Timbuktu tar for seg hvordan diskriminering påvirker mange generasjoner, fra slavetidens barbari frem til dagens rasisme i USA og Sverige.

Jason Timbuktu Diakité Kagge Oversetter: Irene Inman Tjørve, Janneke Flem Jansen, Nina Aspen 2016

HARLEM, GEORGIA

– HAR JEG NOEN GANG fortalt om da jeg ble hektet av politiet i South Carolina, sier pappa uten noen foranledning.

Vi sitter på en kafé inne på kjøpesenteret Caroli City i Malmö, og sand og grus fra vinterskoene til kundene som slentrer rundt, skraper mot det flislagte gulvet. Pappas blikk sveiper over strømmen av mennesker. Vi har ennå ikke fått kaffen vi bestilte, eller lyktes med å treffe den nerven som stimulerer en dyp samtale mellom far og sønn.

Jeg har ikke sagt noe mer om mitt ønske om å reise til South Carolina og grave i familiens historie. Han har heller ikke tatt opp spørsmålet. I stedet drøvtygger vi banaliteter og utveksler små bruddstykker fra hverdagen.

Han spør meg om hvordan bilen min går. Jeg svarer irritert at den går helt fint. Jeg spør ham hvordan det er med ryggen hans. Han svarer lakonisk at den er bra. Hvordan går det med jobben, da? Jo takk, det går bra for oss begge. Hodet mitt er fylt av tanker om nedturen jeg opplever nå. Hvorfor spør han ikke om hvordan det går med ekteskapet mitt? Han vet jo at jeg står midt oppi en krise. Faen heller, burde han ikke interessere seg for viktigere i ting i sin sønns liv enn hvordan det går med bilen? Denne stive, famlende samtalen er det siste jeg ønsker meg. Hvorfor kommer jeg ham ikke inn på livet? Det er som faen at jeg alltid skal være så streng og utålmodig. Hvorfor kan jeg ikke slutte å være avvisende så fort samtalen ikke foregår på mine premisser? Samvittigheten gnager i meg. Ser jeg ned på ham? Eller er det bare slik at han tror jeg gjør det? Hvorfor kan jeg ikke bare svare hyggelig og utførlig på disse dagligdagse spørsmålene i stedet for å bli defensiv med en gang.

Han er inntullet i varme klær. Det er han alltid. Den blå vinterjakka ser ut til å være to størrelser for stor, ellers får han ikke lukket den rundt magen. Inni den runde, blå strikkelua og den store jakka blir hodet hans så lite at man kunne tro han er tjue år yngre enn han faktisk er. Med skjerfet fremdeles knyttet stramt om halsen fortsetter han å snakke om minnene fra sørstatene.

Servitrisen kommer balanserende med to kaffekopper fylt til randen som hun plasserer på bordet på foran oss.

– Du vet at jeg var sammen med en kvinne som het Betty, ikke sant? spør pappa mens jeg forsøker å få i meg en slurk av den varme kaffen. – Det var før jeg traff moren din, Jason.

– Ja, jeg vet det, svarer jeg uten å skjule irritasjonen. Så snart samtalen kommer inn på hans tidligere ekteskap eller forhold, blir jeg en liten mammagutt og ekstra dømmende overfor ham.

– Uansett, Betty hadde tre barn. Jeg var bare tjuefire år, og verken mamma eller mormor syntes hun var noe å satse på. Men hun var et fint menneske. Veldig fattig. Veldig svart og veldig vanlig. Jeg bodde i hjertet av Harlem i New York. Betty kom fra det ukjente Harlem i sørstaten Georgia, som mange svarte flyktet fra i jakten på et bedre liv. Navnet var det samme, men livsvilkårene var vesensforskjellige. Hennes Harlem flyktet man fra, mitt Harlem ville man til. Jeg visste at jeg aldri kunne bo i Harlem i Georgia. Aldri i livet om jeg skulle slå meg ned i sørstatene. Frivillig underkaste meg den drepende rasismen som fortsatt fantes der? No way. Jeg hadde fått nok av sørstatene etter militærtjenesten i Georgia, Texas og Kentucky.

Pappa ser meg rett inn i øynene og holder blikket mitt helt til jeg med langsomme nikk viser at han har oppmerksomheten min.

– Men jeg fortsatte å treffe henne likevel.

Pappa folder hendene over magen, lener seg bakover og fortsetter med et drømmende blikk og et lite smil som antyder at han må ha vært glad i Betty, samme hvor hun bodde.

– Betty var god, hun var nødt til å leve et ekstremt regelmessig liv ettersom hun hadde tre barn, og rutine var nettopp det jeg trengte. Hun sørget for at maten sto på bordet til samme tid hver dag. Det der med maten er viktig, vet du. En som gir deg mat, gir deg også kjærlighet. Forresten … lager kona di mat til deg?

Han ser spørrende på meg.

– Pappa, for tusende gang, den innstillingen der er så avleggs at jeg ikke klarer å ta det inn engang.

Pappa nikker bekymret.

– Men fortell videre, sier jeg i en utålmodig tone som nesten utelukkende er reservert for min far.

En tone jeg mistenker sier alt om min innstilling til hans valg av samtaleemne, og som trolig etterlater seg små arr. Likevel klarer jeg ikke å beherske meg.

– Betty ble nødt til å flytte hjem til sørstatene etter en stund. Hun hadde allerede reist, og jeg hadde lovet å kjøre ned noen flytteesker til henne. Du må forstå det, sønnen min, at dette var i 1965, da borgerrettighetsbevegelsen nådde sitt høyde punkt. The Black Panthers og Martin Luther King. Det året da Malcolm X ble skutt. Vet du at tanten og kusinen din var på The Audubon Ballroom da Malcolm X ble skutt av Elijah Muhammads håndlangere? Sai og Bibi var nok for små til å huske noe, men tanten din, Chinyelu, husker det. Hennes daværende mann, John Farris, var en av Malcolm X’ livvakter. Det var en fryktelig tid. Svarte helter ble myrdet. Presidenten hadde også blitt snikmyrdet, og politiet og Ku Klux Klan terroriserte svarte mennesker over hele landet. Jeg ble så jævlig fortvilt da Malcolm ble drept. Jeg forsøkte å kjøre oppover mot Washington Heights i det nordvestre Harlem for å redde tanten din unna kaoset. Men det var umulig å komme seg frem gjennom trafikken. Det drøyde til langt utpå kvelden før jeg fikk tak i Chinyelu. Hun kunne ikke tro det – at Malcolm X hadde blitt myrdet. Hun var skrekkslagen og fortvilt. Hun hadde sittet der med både Sai og Bibi, og hun hadde ennå ikke hentet seg inn igjen etter sjokket over hva som kunne skjedd med barna hennes hvis morderne hadde rettet våpnene mot publikum.

– Hva! Hvorfor har du aldri fortalt meg dette? spør jeg.

– Du har det jo alltid så travelt, svarer han med et skjevt smil. – Hvis du hadde tatt deg tid til å høre på meg, hadde du fått vite det.

Jeg bare rister på hodet av denne typiske meningsutvekslingen oss imellom.

Pappas smil går fort over i sørgmodighet. Kafeen, det flislagte gulvet, kaffen som er i ferd med å bli kald, strømmen av mennesker, salgsplakatene, støyen og mine livskriser virker plutselig fryktelig fjerne.

– Vi hadde vært håpefulle så lenge, fortsetter han langsomt. Vi, alle afroamerikanerne, visste jo at vi hadde rett. Uretten hadde pågått altfor lenge. Det hadde jo for helvete gått hundre år siden Lincoln erklærte at slavene var frie. Men terroren og den uopphørlige undertrykkelsen bare fortsatte.

Han hever stemmeleiet igjen, og den nær genetiske kamplysten blusser opp hos min så varmt kledde far.

– Jeg hadde en bil som moren min hadde leaset gjennom geskjeften. Og Jason, denne geskjeften, der du vet at jeg også jobbet, var en legitim virksomhet.  Jeg vet at moren din alltid sier at farmoren din var en hustler, men å leie ut rom til fattige var en fullstendig lovlig virksomhet.

Pappas plutselige defensiv fører tankene mine over på farmoren min. Hvem var hun egentlig? Hvor mye av en hustler var hun egentlig? Hvor mange tvilsomme snarveier tok hun egentlig i livet?

Pappas historier om hennes kamp for de svartes rettigheter og hennes blinde tro på svart nasjonalisme og frihet for den afroamerikanske befolkningen er ofte litt vel helgenaktige. Men jeg har også hørt mammas noe krassere utsagn om Madame. At hun var en dårlig og uansvarlig mor. At hun drev på med tvilsomme affærer i Harlem. At hun var direkte rasistisk mot moren min og aldri kunne tilgi sønnen at han hadde forrådt sin egen rase og giftet seg med en hvit kvinne. Historier som faren min sjelden vil kjennes ved, men som jeg vet har svidd ham i sjelen.

– Så jeg pakket platene mine i bilen. På den tiden bodde jeg sammen med tanten din, Bibi og Sai i en stor leilighet på 110. gate og 8. aveny. Jeg tok bare med de platene jeg trengte mest i det «andre» Harlem. Noe Coltrane, Miles Davis, noen Monk-plater.

Han ler:

– Du vet, hvis jeg nå skulle sitte nedi det gudsforlatte sør, så trengte jeg noe medisin for sjelen. Jeg visste ikke hvor lenge jeg skulle bli i Georgia, men tenkte at det kanskje kunne dreie seg om et par måneder. Jeg tok med de fineste skjortene mine og to–tre dresser. Og på beina hadde jeg ikke hvilke som helst sko, min sønn. Det var nemlig et par Church’s-sko. Svarte wingtip-lærsko. De kostet femti dollar. Det var dyrt på den tiden. Min far, må han hvile i fred, syntes det var helt forkastelig at jeg hadde punget ut med femti dollar for et par sko. Han hadde minsanten aldri spandert slike summer på sko, og din farfar var alltid elegant kledd og la spesiell vekt på å ha fine sko. «Du kan jo kjøpe et par for fire dollar hos Florsheim», sa han sint. «Jo da, pappa», sa jeg avfeiende, «men dette er håndlagede sko av beste sort, og da koster de litt mer.» Han bare lo av meg og mumlet at jeg var for ung og dum til å vite hva som var bra for meg. Men du forstår det, Jason, at i Harlem måtte man alltid «look sharp». Alltid, hver dag. Skjorte, slips, dressjakke, og viktigst av alt: et par stilige sko. Det handler om stolthet.

Pappa fanger blikket mitt med sitt samtidig som han gjentar ordet «stolthet». Som for å forsikre seg om at han har overlevert nok en viktig leveregel til sin sønn. Han knepper opp jakka. Et tegn på at vi kommer til å bli værende på denne grelt opplyste kafeen på kjøpesenteret en god stund.

– Det handler om hvordan man fører seg, sier pappa formanende. – Det er avgjørende for hvilken respekt omverdenen viser deg. Jeg mener jeg har vært grundig i å oppdra deg til alltid å kle deg propert, men hiphop-generasjonen forstår ikke riktig betydningen av det. Dere går rundt med altfor store T-skjorter utenpå buksene, og med bukser som henger nedenfor rumpa. Dere ser ut som fengselsfugler, eller i alle fall som folk som ønsker å bli det.

Jeg bare ler og tenker at pappa viser samme uforstand som hans egen pappa viste ham da han hadde kjøpt et par sko til femti dollar.

– På vår tid var verdighet viktig. Man ville ikke se fattig ut. Vi var nok fattige økonomisk, men spirituelt var vi ikke det. Det var en tid da vi strebet etter noe større.

– Ok, pappa, men det er andre tider nå, bryter jeg inn. – Dessuten har jeg sluttet å gå med baggy jeans. Det ser du vel. Det er bare ikke nødvendig å stappe skjorta nedi buksa i dag.

– Ja ja. Han ler, vifter avvergende med hånda og fortsetter. – Uansett, jeg kjørte ned til Bettys gamle leilighet downtown. Den lå på 3. gate og aveny B, eller var det aveny C. Du vet hvor ille det var i Alphabet City på 1970- og -80-tallet. Det har jeg fortalt. Men i 1965 var det fremdeles et helt ok sted å bo. Det var ikke i ghettoen, i alle fall. Jeg parkerte bilen nede på gata og sprang opp de fire trappene til Bettys lille krypinn for å hente de siste eskene hennes. Men tror du faen ikke at da jeg kommer ned på gata med den alle siste esken, så har en eller annen jævla narkis knust en av rutene i baksetet og tatt alt som lå løst i bilen. Platene mine, skjortene og eskene til Betty. Typisk New York. Min hjemby.

Pappa rister på hodet. Blikket hans avslører hvilket hat– kjærlighets-forhold han har til hjemstedet sitt. Byen er både hard og hensynsløs, men også fartsfylt og fantastisk. Det godmodige smilet vitner likevel om at selv minnet om tingene han mistet, blir en tråd som forbinder ham med hjemstedet han så ofte snakker om og lengter hjem til. Hjemmet hans.

– Ikke gravlegg meg her, Jason, sier pappa ettertenksomt. – Jeg kan ikke ligge på en gammel, grå kirkegård i Lund eller Malmö. Jeg har vært borte fra mitt eget folk for lenge. La meg i det minste blir stedt til hvile blant mine egne.

Dette har jeg hørt pappa si mange ganger, men aldri med en slik oppriktighet og sorg. Blikkene våre er låst fast i hverandre en lang stund, mens vi sitter i stillhet. Pappa senker blikket mot bordflaten, gransker den ene hånda si før han ser opp igjen, trekker pusten og sier bedende:

– Ta meg med hjem når jeg dør.

– Jeg lover, pappa. Du skal få hvile i amerikansk jord. Han nikker stille, men fornøyd med at ønsket hans nå er trygt overbragt sønnen. Så slår han om og fortsetter oppglødd:

– Så storbyen hadde sine egne planer for platene mine og Bettys flytteesker. Det skjedde så mange ganger at man fikk bilen sin tømt i New York, så mange plater jeg har mistet opp gjennom årene. Jeg vet at Sverige ikke er like ille, men paranoiaen sitter i.

Hele livet har jeg hørt ham si at man aldri skal sitte med ryggen møt døren på restaurant. Aldri stole på noen på gata og alltid være oppmerksom på omgivelsene.

– Skit i det, tenkte jeg, jeg hadde fremdeles én av eskene til Betty, og jeg ville treffe henne. Så jeg kjørte irritert av gårde til nærmeste politistasjon og anmeldte innbruddet, for så å vende nesen sørover. Så naivt! Hva tenkte jeg på? En svart ung mann, i 1965, i leid bil med en knust bakrute.

Han ler av minnet om sin egen dumdristighet.

– Men jeg var ung og veldig dum. Jeg led vel av det samme hovmodet som du så ofte fremviser. Den der holdningen som dere unge har: «Meg kommer det ikke til å skje noe galt med!»

Jeg kan ikke annet enn å himle med øynene over det ertende blikket og samtidig oppfordre ham til å fortsette historien. – Et sted utenfor Lexington i South Carolina ble jeg stoppet av en State Trooper. Du vet, en sånn typisk hvit småpave med snauklipt hår og pistol som vet at han har all makt på sin side. Spesielt i møte med en svart mann. De skyter fremdeles unge svarte menn og kvinner, og til og med barn, for den saks skyld, og slipper unna med det!

Pappas stemmeleie har steget flere hakk, og han blåser fullstendig i at gjestene på nabobordet på den lille kafeen kikker på ham, den gamle, svarte mannen i for store klær.

– «Jaha», fnøs den jævla cracker-konstabelen. «Dette ser jo ikke bra ut. Bilen er leid, sier du. Og hva med denne knuste ruten?» Jeg hadde heldigvis anmeldt innbruddet i New York, og hadde dessuten bevis på at bilen var leid i mitt navn. Konstabelen brukte lang tid på å granske papiret jeg triumferende hadde gitt ham.

Han fnyser høylytt, knipser med fingrene og roper ut:

– Så enkelt! beljer han så plutselig at dama bak oss kvepper til. – De papirene kunne like gjerne vært skrevet på kinesisk. Dette var 1965! I South Carolina. Det eneste den crackeren så, var en ung nigger i en bil. Til slutt sa han at jeg ikke fikk kjøre videre. En annen konstabel hoppet ut av politibilen, som sto bak min, og sa at jeg skulle gå ut av bilen. Den ene kjørte bilen min, og jeg måtte sitte på i baksetet i State Trooperens cruiser. Vi kjørte noen sideveier, og jeg forsto overhodet ikke hvor vi var på vei, da vi plutselig kom til en liten flyplass. «Det er et Avis-kontor her», sa konstabelen. «Nå tar vi en prat med dem og finner ut hva vi skal gjøre.» «Ok, konstabel», sa jeg lydig. Jeg visste nok til å være mindre bråkjekk enn ellers. På den tiden hengte de unge, svarte menn for ingenting!

Pappas stemme hever seg enda et hakk. Jeg elsker å se ham indignert og engasjert. Det er altfor sjelden han forteller om sine mest følsomme minner.

– Du kunne forsvinne, og ingen ville noensinne finne deg igjen. Etter en stund kom konstabelen ut igjen med den samme bistre minen som da han stoppet meg på motorveien. «Nå kjører vi inn til byen og overlater deg til sheriffen, så får han avgjøre hva som skjer med deg», sa den snauklipte snuten. Helvete, tenkte jeg. Hos delstatspolitiet, det vil si State Troopers, hadde man i det minste en sjanse, men en sheriff i en småby i South Carolina på den tiden … Uansett, vi kom frem til sheriffen. Jeg måtte sette meg på et kaldt og shabby venterom. Bilen min sto rett utenfor. Jeg kunne se den gjennom vinduet.

Pappa sukker tungt over erindringen. Han har tatt av seg jakka, og strikkelua ligger på det runde metallbordet. Men han har fortsatt skjerfet rundt halsen. Han tar en slurk av den lunkne kaffen og fortsetter:

– Konstabelen gikk inn og snakket lenge og vel med sheriffen. Jeg la merke til en eldre mann i stripete klær som kostet de slitte tregulvene på kontoret. Det er faktisk andre gang for meg at en eldre, svart renholder redder livet mitt. Den gamle mannen sluttet å koste og kom bort til meg og spurte hva jeg hadde gjort. Jeg bedyret min uskyld og fortalte utførlig hele historien. «Det spiller ingen rolle, gutten min», svarte den gamle renholderen og ga meg et talende blikk. «Det eneste du trenger å vite, er at nå befinner du deg i en skikkelig knipe. De kommer til å hekte deg for noe, de trenger ingen egentlig grunn for å straffe en nigger fra nord. Plutselig er du lenket sammen med femti andre og graver grøfter langs motorveien dagen lang. Du kan regne med minst tretti dager, eller så finner de på noe enda verre.» Den gamle lente seg på kosten og grublet en stund. «Det beste du kan gjøre nå, er å stikke av», sa han og vendte tilbake til kostingen. Jeg reiste meg og gikk litt rundt i venterommet. Det var ingen andre enn meg og renholderen der, så jeg nærmet meg døren sakte, sakte. Da jeg var nær nok, åpnet jeg den og sprang så fort jeg kunne. Jeg sprang faen meg for livet. Bortover kvartalet og gjennom en hage. Jeg kom rett til en bensinstasjon der jeg så en svart mann som var i ferd med å sette seg inn i bilen sin. Jeg tok sjansen og hoppet inn i baksetet. Han ble først redd, men da han så det skremte ansiktsuttrykket mitt, lot han meg i alle fall forklare hva jeg drev på med. «Vær så snill, mister, kan du hjelpe meg?» bønnfalt jeg ham. Jeg fortalte i korte trekk hva som hadde skjedd, og spurte om han kunne kjøre meg til et sted det var en telefon. Situasjonen tatt i betraktning var mannen svært vennlig. Han kjørte meg hjem til seg selv, der jeg ikke bare fikk låne telefonen, men til og med ble servert noe mat.

Pappa blir stille og ser rundt seg på Caroli Citys kunder, som iler forbi oss. Nå passerer minnene revy gjennom hodet hans, tenker jeg. Han må vel bare forvente det. Så fortsetter han med samme intensitet:

– Jeg sier det igjen: Folk som gir deg mat, er gode mennesker. En ting man kan si om sørstatene, er at gjestfriheten deres klarte verken slaveriet eller Klanen å ødelegge. Etter maten ringte jeg til moren min i New York og forklarte situasjonen. Jeg ba henne om å fortsette å forsøke å få tak i Madame. Den vennlige mannen tilbød seg å slippe meg av ved motorveien der bussen pleide å stanse. Jeg kunne ta en buss derfra og så bytte til bussen som gikk til Harlem, i nærmeste by. Så der sto jeg plutselig, ved motorveien i South Carolina, faktisk bare noen få mil fra Allendale, der farfaren din ble født, på flukt fra loven. Han ler, som om denne hendelsen fremdeles er helt usannsynlig.

– Men jeg hadde tross alt på meg Church’s-skoene mine, fortsetter pappa med en fornøyd mine. – Jeg sier det igjen, Jason: I alle livets situasjoner er det viktig å «look sharp». Verden behandler deg med samme respekt som du gir deg selv. Sharp!

Faren min har en tendens til å slå neven i bordet for å understreke poenget når det er noe han synes er viktig. Nå velter han nesten den halvtomme kaffekoppen sin, som han knapt har rørt etter at han begynte å fortelle.

– Så der sto jeg i de flotte skoene mine, og vet du hva? Jeg så bussen komme, kjøre mot meg og bare … la meg stå igjen i støvskyen. Pappa rister på hodet. – Ti ville hester kunne ikke slept meg tilbake til den der føkka opp delstaten. «Hvorfor forlot jeg New York?» tenkte jeg. Det som skjedde etterpå, var enda verre. Plutselig ser jeg sheriffen og noen av mennene hans komme kjørende, tre biler alt i alt. Sheriffen hoppet ut og sa: «Vi har visst et problem med deg, boy. Kom deg inn i bilen nå.» Jeg skjønte ut fra måten sheriffen kalte meg «boy« på, at dette var en snut av verste sort. De var seks politimenn mot lille meg. Så høflig og underdanig som en afroamerikaner på den tiden bare kunne tiltale en politimann, sa jeg: «Yes, sir.» Akkurat som en slave. Det var bare «yes suh, no suh, yes suh, no suh». Man behandlet hunder bedre enn svarte i sørstatene på den tiden.

Genre: Personlig sakprosa

Sakprosa og skjønnlitteratur har de siste ti årene nærmet seg i uttrykk og form. Dette kommer tydeligst frem i det som kalles personlig sakprosa hvor forfatteren er tydelig tilstede i teksten med sitt syn, erfaringer og historie. En kan si at det er en subjektiv sakprosa.

I bokanmeldelsen av boka Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa av Norunn Askeland og Eva Maagerø (red.) i magasinet Prosa kommer anmelderen med denne definisjonen på den «nye» sakprosaen:

«Forfatterne er mer subjektive og personlige, og de er opptatt av å spille med åpne kort; leserne skal vite hva som er holdbar kunnskap, og hva som eventuelt er usikker informasjon. De søker å utvikle litterære uttrykk som skiller seg fra romanens form. Den skråsikre realismen som ikke åpnet for usikkerhet, synes (langt på vei) å være død.»

Les resten av artikkelen her.

I Morgenbladet har det gått en diskusjon om forskjellen på roman og memoar. Du kan lese den her.

Her er noen eksempler på personlig sakprosa:

Mellom verden og meg (2016) av Ta-Nehisi Coates

I et brev til sønnen sin forklarer journalisten Ta-Nehisi Coates at USA er bygget på en løgn. Den amerikanske drømmen er ikke en drøm, men en kamp med få vinnere og mange tapere. Fra kolonialiseringen av indianernes land, over slaveriet, krigene i Midtøsten, og til de siste episoder av politivold, er det undertrykkelsens ideologi som viser seg, ikke frihetens. En undertrykkelse som særlig går utover USAs egne borgere av afro-amerikansk opprinnelse.

9788203291647_westlie

Fars krig (2009) av Bjørn Westlie.

Under annen verdenskrig var Petter Westlie frontkjemper og nazist. I årevis brant sønnen Bjørn inne med sine spørsmål om hva som lå bak hans valg. Så viste det seg at faren hadde lest inn sin historie på bånd.

Dette er fortellingen om det spesielle forholdet mellom en mann og hans far, og om en ung nordmanns erfaringer som soldat i det tyske felttoget mot Sovjetunionen. Bjørn Westlie har saumfart alle tilgjengelige kilder for å kunne sammenholde farens beretning med historiske fakta. Han har også reist i farens fotspor i Ukraina, der invasjonsstyrkene Petter Westlie tilhørte, gjorde seg skyldig i drap på hundretusener av jøder. Hvilken rolle spilte de norske frontkjemperne i dette folkemordet?

 

meg-eier-ingenMeg eier ingen (2009) av Åsa Linderborg.

Åsas pappa arbeider som herder på metallverket i Västerås. Han har de fineste blomstene på balkongen, men starter dagen med å kaste opp gårsdagens øl. Han setter av Åsa i mørket utenfor barnehagen, så hun kan vente der til de åpner. Og hun synes han er verdens beste pappa.

Meg eier ingen er Åsa Linderborgs fortelling om dyp kjærlighet til en alenepappa som hun samtidig skammet seg over, om klassetilhørighet og alkoholens makt. Boken er en roman, men er basert på Åsas egne erfaringer og hun forteller også om sin egen klassereise.

 

 

9788203292743Morfar, Hitler og jeg (2015) av Ida Jackson.

Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland – SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet.
«Morfar, Hitler og jeg» handler om hvordan hun måtte se familien sin – og seg selv – i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Les mer her.

 

 

 

H for hauk (2015) av Helen Macdonald.

Da hun var liten, ville Helen Macdonald bli falkoner, falketemmer. Helen endte opp med å bli historiker og forfatter, men hun beholdt interessen for de ville fuglene. Så, rett før hun fyller førti, mister Helen faren sin. Midt i mørket og fortvilelsen er det bare én ting hun kjenner, kaldt og klart: Hun vil temme en hauk. Hun vil lære seg å temme den ondeste og villeste og mest skremmende av alle rovfugler: hønsehauken. Les mer her.

 

 

 

Haren med øyne av rav (2011) av Edmund de Waal.

Edmund de Waal skjønte at det fulgte en gåte med familiens samling av antikke japanske netsuker – 264 utsøkte, ørsmå figurer skåret ut i elfenben. Hvem var menneskene som hadde rørt ved netsukene, holdt de små gjenstandene varsomt i hånden? Hva hadde figurene betydd for dem? Og hvordan hadde samlingen overlevd? Slik begynner Haren med øyne av rav, en bok som knapt likner på noen andre.

 

 

 

mysteriet-mammaMysteriet mamma (2014) av Trude Lorentzen

Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var 15 år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?

Til toppen