Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Dette livet eller det neste

Dette livet eller det neste er en roman basert på den virkelige historien til en fremmedkriger som soner i et norsk fengsel for sin reise til Syria. Norskpakistanske Tariq reiser fra Halden til Aleppo for å kjempe mot de muslimske opprørsgruppene mot Assads regime. Han ønsker så sterkt å gjøre noe som er riktig og godt for første gang i sitt liv.

Demian Vitanza Aschehoug 2017

 

 

VI HADDE INGEN KLAR plan, visste ikke når vi skulle reise. Vi hadde ikke satt noen dato. Hele greia var litt i blinde, vi bare gjorde tinga vi måtte gjøre og hadde tillit til at Gud kom til å lede oss, at han kom til å åpne dørene.

Du vet han Paulo Coelho, jeg lånte nettopp en av bøkene hans i fengselsbiblioteket, og der er det litt på samme måte. Når man virkelig vil noe, åpner hele universet seg for å få ditt ønske oppfylt. Noe sånt tenkte jeg. At det kommer til å ordne seg, bare jeg har tillit til Gud. På en måte var det ikke et valg engang. Vi bare fulgte skjebnen dit den tok oss.
En dag tok vi ut alt vi hadde på konto. Lånte det vi kunne låne. Jeg solgte båten. Fikk tak i mobiltelefoner til én krone med nedbetalingsplan, så slengte vi nedbetalingsplanen i søpla og solgte mobilen videre. Jeg skrev meg opp som privatist for påbygning til generell studiekompetanse på nettgymnas så jeg kunne cashe ut et studielån.

Arbi fikk tak i en liten varebil.

Vi var innom Burim i Oslo også. Vi sa det som det var. At vi var på vei. Han drev og samla klær til flyktningene, så vi fylte opp hele varebilen med klær som lokalbefolkninga kunne ha bruk for der nede og fikk med ti dunker bensin, så vi skulle slippe å stoppe på bensinstasjoner underveis og legge igjen spor. Jeg husker at han klappa oss på skuldra. «Pass på dere selv», sa han, «ikke rot dere inn i noe dere ikke kan stå for.»

 

SÅ VAR DET IKKE mer å forberede. Vi var klare. Dagen hadde kommet. Vi kjørte forbi huset mitt. Jeg så Lillebror i vinduet med nettbrettet. Arbi spurte om vi kunne kjøre forbi huset hans også. Helt stille. Og så, til slutt, dro vi innom garasjen til Carlos. Han var som vanlig opptatt med å spille. «Vent litt, gutta, skal bare gjøre ferdig den runden her.» Satt og svetta over kontrollen sin. Vi sa vi var på vei til Trondheim og at vi kom tilbake om tre dager. Sa vi skulle hjelpe til i en moské der oppe. Det er merkelig å ta farvel med noen uten at de vet at du tar farvel med dem. Jeg husker Arbi sa til han, «vi sees inshallah, i dette livet eller det neste». Carlos stussa litt, men han stilte ingen spørsmål. Bare ønska oss god tur til Trondheim.

Det var tidlig i september 2013. Vi satte oss inn i bilen og slo inn Istanbul på GPS’en. Så ombestemte vi oss. Tenk om vi blir stoppa, og de ser at det står Istanbul på skjermen, det blir ikke bra. Så vi tasta inn ett land av gangen, kryssa Svinesundsbroa og kjørte nedover svenskekysten. Det var kveld, og jeg tror det var vindstille for ingen av vindmøllene bevegde seg. Etter noen timer dro vi inn bak en bensinstasjon og sovna. Arbi skynda seg å krype over i baksetet, så han fikk best søvn, enda det var jeg som kjørte. Jeg skrudde setet bakover og fikk noen timer jeg også, men så våkna jeg av at noen klaska en bot på ruta vår. Arbi våkna også, lurte på hva som skjedde. «Bot», sa jeg, og så begynte han å le. «Bot, ja, greit det.» Han satte seg fram, mens jeg gikk ut og rev opp boten foran ansiktet til parkeringsvakta, satte meg inn i bilen og kjørte videre.

Vi kjørte på, stoppa bare for å be og for å spise falafel i Malmø. Så kryssa vi Øresundsbroa, forbi København og til slutt ferge over til Tyskland. Jeg sa til Arbi da vi kjørte om bord at vi ikke skulle virke for seriøse. Folk kunne lett bli mistenksomme om vi virka nervøse og lukka i vår egen verden. Bedre å tulle og fleipe litt. Arbi tok meg på ordet og overdrev heller den andre veien. Hoppa inn i et ballrom for barn og svømte rundt i alle fargene. Så gikk han til spillebula og satte seg på en sånn motorsykkel med skjerm foran. Sånn holdt han på. Store karen på den bitte lille motorsykkelen. Dessuten spiste vi skikkelig bra mat i fergerestauranten. Vi regna med at det ikke kom til å bli noen festmåltider i Syria akkurat.

Da vi kjørte ut av ferga, ble det problemer. Det følte vi med én gang. Ikke sant, to karer med varebil, han ene ser ut som han er fra Midtøsten. Det får alle varsellampene til å blinke hos politiet, så de vinka oss inn til kontroll. Hjalp lite å ha stussa skjegget der. Rulle ned vinduet, «guten Abend, Polizei». Og de på gebrokken tysk-engelsk, «ja, hvor skal dere?» Arbi ble helt ute av seg, begynte å stotre og stamme. Til slutt sa han bare «English, no good» og rodde seg unna, men betjenten pekte ut til sida og sa vi skulle sette bilen der. Så kom de mot oss. Tre store tyskerpurk. Greia er at vi ikke hadde tenkt på hva vi skulle si om vi ble stoppa. Jeg sa til Arbi at jeg tar meg av pratinga. Han nikka og var glad for å slippe. De hilste først veldig høflig, men så begynte de å sniffe med nesa og sa at de ville se inn i bilen. Det var bare å åpne, og da fant de først jerrykannene med bensin og masse barneklær. «Jaha, hva skal dere med disse da?» «Vi skal langt», sa jeg. «Hvor da?» «Hele veien til Bulgaria», sa jeg. «Og klærne?» «Veldedighet», sa jeg, «vi skal dele det ut til gatebarn, du vet det er mange sigøynerbarn i Sofia.» Og mens jeg snakka med han ene, fant en av de andre betjentene militærklærne våre. «Kampfwesten! Kampfwesten!» Den høflige tonen var plutselig vekk. Nå gikk han jeg snakka med tett innpå og så meg inn i øynene. «Og hva med militærutstyret?» spurte han. «Vi skal på et stort paintballtreff.» «Ok», sa han, «la meg se om jeg har skjønt dette riktig, dere skal til Bulgaria og har kjøpt inn bensin for hele reisen i et land hvor bensin sikkert er mye dyrere enn noe annet sted, og der nede skal dere drive med veldedighet og spille paintball, og til det har dere dyrt, høykvalitets militærtøy.» «Ja, vi er fra Norge, se her er passet, rikt land», sa jeg. «Og du tror altså at du snakker med en komplett idiot?» Han stirra hardt, og jeg tenkte vel egentlig at turen var over. Sånn. Ferdig. Det var det. Men hva skulle de egentlig anholde oss for? På hvilket grunnlag? Så jeg valgte å holde på mitt. Han spurte, og jeg svarte paintball og sigøynerbarn. Han pressa på og jeg insisterte fortsatt på paintball og sigøynerbarn. Til slutt spurte jeg rett ut. «Hva er egentlig problemet?» «Problemet er at vi ikke tror på deg.» «Jaha», svarte jeg, «men det er jo ditt problem hva du tror på.» Og det var det faktisk, for de hadde ikke noen mulighet til å holde oss tilbake. De prøvde å psyke oss ut, stirre og kjefte. Men fortsatt paintball og sigøynerbarn. Til slutt måtte de bare la oss kjøre. Det siste de gjorde var å ta bilde av passa våre og utstyret vi hadde med. «Hvis dere finner på noe tull i Tyskland», sa han, «så vet vi hvem dere er.»

 

VI STOPPA SÅ LITE som mulig. Tysk autobahn, kjørte på. Arbi sa han godt kunne kjøre litt, men han hadde ikke lappen, og jeg orka ikke flere problemer. Han satt for det meste med beina ut av vinduet og kjeda seg, mens jeg kjørte mil etter mil. Vi spilte en låt fra en CD Arbi hadde tatt med. En tsjetsjensk nashid av en fyr som heter Timur ett-eller-annet. Eller det var egentlig ikke helt nashid, for da skal det være bare sang, og maks en tromme, mens på den her var det gitar også.

Ja, det var greit siden det var en sang for Allahs vei.

Jerusalem, heter den. Gikk på repeat hele veien, det ble liksom sangen vår på reisen ned. Arbi oversatte teksten for meg flere ganger. Den sier noe med at verden er tåkelagt av ondskap, og at vi må forberede oss på hard kamp, men gjennom jihad kommer man til klarhet.

Han synger at muslimene en dag kommer til å ta tilbake al- Aqsa moskeen i Jerusalem. Jeg tråkka alltid litt ekstra på gassen når han sang Jerusalem, Jerusalem. Vi sang med, ikke sant, det var like før jeg lærte meg russisk med den låta der.

Vi stoppa bare noen ganger for å tømme blæra, drikke kaffe, spise. Og selvfølgelig for å be. Bøyde oss ned på asfalten og hørte suset av motorveien like bortafor. Vi sov i bilen igjen, et sted i Tyskland, tror jeg. Bare kjørte ut på en rasteplass og sov noen få timer. På morgenen kjørte vi inn i Østerrike og så Ungarn. Jeg ble søvnig av de lange rette veiene på slettene i Ungarn, men Arbi holdt meg våken med å snakke om krigen i Tsjetsjenia. Da vi nærma oss Serbia, gikk praten over på Bosniakrigen og hvordan muslimene måtte lide der, så vi var ikke akkurat kjempepositive til serbere da vi nådde grenseovergangen. Og der var jo EU slutt, ikke sant, så da var det full kontroll igjen. Dra ut alle tinga. Vise fram pass. De fant også stridsvestene og begynte å stille spørsmål. «Palestina?» Så lagde han geværtegn med hendene og sa «pam, pam, pam» og lo. Han sa vi måtte betale toll på alle klærne. Toll på brukte klær, tenkte jeg, hvor teit kan det bli? Men det var best å unngå problemer. Boden som liksom skulle være tollkontoret, hadde bare noen mynttelefoner og en kasse hvor man kunne veksle penger. Arbi banka på ruta, og en fyr kom bort. «Vi skal fortolle noen klær», sa jeg. Og det tok litt tid, ikke sant, før han kobla. «Fortolle? Hva mener du? Å, ja, selvfølgelig, fortolling, ja.» De skulle tyne oss for spenn, men jeg gikk ut og sa til grensevakta at vi ikke ville gi dem en dritt. Han rynka på nesa. Sa det var greit, vi trengte ikke å betale hvis han fikk militærbuksene og støvlene våre. «Hør her», sa jeg, «vi gir ikke deg en dritt, og du lar oss kjøre, høres det greit ut for deg?» Han trakk seg helt. Eller ikke helt, han ville fortsatt ha et par støvler for å slippe oss forbi, men jeg ba han dra til helvete, og han sa det samme, og så fikk vi kjøre. Lenger fram var det en ny bom, med en ny grensevakt, en gamling med feit korrupsjonsmage og hengetryne. Så var det samme runden igjen, og det endte med at jeg viste fingeren og la foten på gassen.

Tollerne i Bulgaria var hyggeligere. De sa bare at det var bedre om vi la den store kampkniven vår bak i bilen, og ikke hadde den foran i førersetet. Ved grensa der var det fullt av horer, jeg må si jeg ikke fikk så godt inntrykk av Europa på den reisen.

Det er kanskje spesielt langs motorveiene og ved grense overgangene, men likevel. Søppel, korrupsjon og horer. For å være helt ærlig var det deilig å komme inn til Tyrkia. Det finnes sikkert mye dritt der også, men ikke som vi kunne se.

Der ble vi forresten også spurt om å tømme bilen. Det var fjerde gangen vi fikk inspeksjon. For et mas. Vi bare slengte ut tinga. «Se her, en stridsvest. Se her, en kniv.» Greia er at vi begynte å gi helt blaffen, og når man ikke virker nervøs, møtes man med en helt annen tone. Men de ville også vite om vi skulle i krig. «Soria?» Spurte de. Vi bare lot som om vi ikke forsto hva han spurte om. «Soria? What is Soria? Don’t understand». Vi fikk kjøre videre der også.

Det var deilig å være i et muslimsk land. Arbi ville stoppe ved en moské like ved grenseovergangen, men jeg insisterte på at vi skulle kjøre litt inn i landet først. «Det blir som å holde pusten», husker jeg han sa. Til slutt fant vi en moské. Vaska oss og gjorde salah.

Alle har sin egen stil når de ber. Man kan ofte kjenne igjen salafister ved at de står litt mer oppreist og tar plass, mens sufister, for eksempel, ofte gjør det motsatte, nesten krøker seg sammen for å vise sin underdanighet overfor Gud. Den ene er mer utadvendt og den andre er mer innadvendt. I Tyrkia står sufismen sterkt, så jeg prøvde å passe inn og ikke stå med beina så bredt og sånn, men Arbi skjønte ikke greia i det hele tatt. Han sto der som om han var en soldat på oppstilling, med brystkassa fram og rak i ryggen, ikke så mye fordi han var salafist, mer bare typen han var. Jeg sa til han etterpå at det kanskje var bedre ikke å skille seg ut sånn. At det kunne gi litt feil signaler. Men han bare lo det bort, sa at jeg ikke måtte være så paranoid hele tida.

Istanbul var sånn her, vi kom, vi så, vi dro, og det jeg husker best, er en shish kebab fra en liten restaurant, et høl i veggen på en markedsplass framfor en moské. Fyren bak disken spurte også om vi skulle til Syria. «You go Soria?» Og vi bare rista på hodet, «no, no, tourists». Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan han skjønte det. Greit nok at det er mange som reiste via Tyrkia til Syria, men det er jo massevis av utlendinger i Istanbul som ikke skal gjøre jihad. Kanskje sånt likevel skinner gjennom. Kanskje det lyste lang vei.

Vi var ikke så gode på timing, det var midt i rushen da vi dro fra Istanbul. Jeg husker eksosen og varmen og bilen vår som ikke hadde aircondition. Satt der og svetta. Bare da trafikken bevegde seg litt, fikk vi et blaff av vind på oss. Jeg var ikke vant til måten de kjører på og slet med å plassere meg riktig. Én viste fingeren, en annen la seg på hornet. Det var bråkete og støvete, og midt i alt det der, så jeg en trafikkpoliti som sto utafor brakka si, rett ved veien, midt i trafikken og alt, og der hadde han rulla ut teppet sitt og holdt på å be. Helt fokusert. Helt i ro. Jeg husker jeg så på han med beundring. Hvordan klarer han det liksom, å finne ro til bønn midt i alt det kaoset der?

Så løsna trafikken, og vi kom oss videre. Kjørte gjennom landet. Jeg var overraska over hvor fint alt var, landskapene, bygningene, veiene. Infrastrukturen var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg.

Noen steder var det satt opp automatiske bomstasjoner, sånne som vi har i Norge, men det var tydeligvis påbudt med brikke eller noe, for når de andre kjørte gjennom, kom det grønt lys, men når vi kjørte gjennom, blinka det rødt og ula hver gang. Arbi begynte å kødde med at det var Satan som prøvde å stoppe oss. «Shaytan, det er Shaytan igjen.»

Mens vi kjørte nedover, ringte telefonen til Arbi. Han så på skjermen, men svarte ikke, snudde seg bare og så ut av sidevinduet. Jeg hadde lyst til å si noe, men visste ikke hva. Ikke lenge etterpå ringte mobilen min. Det lyste opp MAMMA på displayet. Jeg svarte ikke, jeg heller. Bare lot telefonen ringe ferdig. Det ble helt stille i bilen. De rundt oss, dem vi så langs veien eller som satt i bilene, de var på vei til butikken, på vei hjem eller til jobb, de skulle på ferie kanskje, til svømmehallen eller på fotballtrening. Barna var på vei hjem fra skolen i skoleuniform, og en av dem, en liten fyr som gikk bortover langs veien helt alene, han minna meg om da jeg var i Pakistan, ikke på kadettskolen, men tidligere, da jeg var helt liten og surra rundt i gatene. Det er rart hvor mye liv vi drar rundt på. Og plutselig finner man et ekko av seg selv i en liten tyrkisk landsby. Midt blant alle menneskene vi kjørte forbi, satt vi i vår egen bil, et romskip på vei mot en helt annen planet, et sted hvor det regner bomber og mennesker revner.

Genre: Virkelighetslitteratur

De siste årene har vi fått en ny sjanger som kalles virkelighetslitteratur. Det er ikke nytt at forfattere bruker selvbiografisk materiale eller virkelige mennesker som modeller for sin litteratur. Men det har de siste 10 årene utkommet en bølge av slike bøker, både i Norge og ellers i verden. Denne litteraturen skaper mye debatt, nettopp fordi mennesker som har stått forfatterne nær opplever det som et overtramp å bli utlevert i det litterære verket.

I romanen I dette livet eller det neste av Demian Vitanza baserer forfatteren hele fortellingen på intervjuer og samtaler han har hatt med en ikke navngitt ung mann som sitter i fengsel i Halden, for sin reise til Aleppo. Likevel velger han å kalle boka si for en roman.

Lena Lindgren som er samfunnsredaktør i ukeavisen Morgenbladet er en forsvarer for at forfattere kan skrive det de ønsker å skrive, hun skriver:

«Romanbetegnelsen er en kappe forfatterne kan trekke opp når de trenger den. Noen ganger er kappen gjennomsiktig, og i mange tilfeller mener vi at den ikke finnes en gang – det var bare virkeligheten vi så. Da føler vi oss redusert til kikkere. Men alle lesere har et valg, og makt over sin egen lesning. Vi kan lese virkelighetslitteraturen som virkelighet, eller lese den som litteratur. Meningen er at vi skal velge det siste.» (sitat fra Lena Lindgrens kommentar Kunstens frihet må forsvares uansett i Morgenbladet 18. november 2016)

En av de bøkene som har skapt størst debatt det siste året er Vigdis Hjorths roman Arv og miljø (2016). Arv og miljø starter som et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To barn har tatt seg av stedet og foreldrene i mange år. De skal arve hyttene. Men det finnes to barn til, som delvis har brutt med familien. Hvorfor melder de seg nå på i arvetvisten? Under samtalen om arv løper en annen beretning, som setter voldsomme krefter i sving. Den handler om familiehistorien. (fra forlagets omtale)

Ingunn Økland er litteraturkritiker og kommentator i Aftenposten og hun har vært en av de skarpeste kritikerne av  hvordan forfattere blander virkelighet og fiksjon. hun skriver i en kommentar om denne tendensen:

«Vi har lært at fiksjonen alltid tar sine egne, uransakelige veier, uansett hvor biografisk utgangspunktet er. Sluttresultatet er et kunstprodukt. Jeg opplever stadig sterkere at det er en romantisk, enkel og bekvem posisjon.

Jeg tror også det er en myte at den kunstneriske bearbeidelsen uansett skaper en forvandling som overskrider virkeligheten. For i virkelighetslitteraturens tidsalder er det stadig flere forfattere som gir blaffen i å fiksjonalisere eller kamuflere levende modeller. I stedet peker de rett mot identifiserbare familier og mennesker.

I slike tilfeller er det særlig to komponenter som blir ekstra problematiske: Anklager om kriminelle handlinger og utlevering av andre menneskers psykiske lidelser.»

Høsten 2017 kom søsteren til Vigdis Hjorth, Helga Hjorth, ut med romanen Fri vilje, som en direkte reaksjon på Vigdis Hjorts roman. I Arv og miljø  forteller Vigdis Hjorth om en søster i en søskenflokk på fire som blir utsatt for overgrep av sin far da hun er 5 år gammel. Helga Hjorth har sagt at hun skrev boken som et svar på hvordan hun opplevde å kjenne seg igjen i en bok med så alvorlige anklageleser, samtidig som hun ønsket å forsvare sin døde far:

«Jeg kjente igjen alt som ble beskrevet i anmeldelsene. Hyttene på Toffelsø og kranglingen om testamentet og om takstene, sykehusinnleggelsen til mamma, pappas fall i trappen, Veras tale på revisorkontoret; hver eneste episode anmelderne hentet ut av romanen for å ramme inn beskrivelsen av Veras litterære verk, var hentet fra vårt liv, mitt liv. Men jeg kjente ikke igjen pappa som hatet alle kvinner – alle unntatt Vera, som han syntes var uimotståelig. Eller mamma som hadde visst om overgrepene, men bare snudde ryggen til fordi hun var mer opptatt av fasade. Jeg kjente ikke igjen Even som et såret barn heller, Ingvill som spilte offentlig godhetsperson, meg selv som hatet storesøsteren min, eller Vera som bare var et offer.» ( fra forlagets omtale)

 

Karl Ove Knausgårds Min kamp (2009) innebar en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstandMin kamp ble utgitt som seks romaner. Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bok utforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens.

 

I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningsbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter. (Fra forlagets omtale)

 

Geir Gulliksen: historie om et ekteskap (2016)

Dette er en kjærlighetshistorie av i dag, en fortelling om et moderne samliv. Den handler om Hun og Han og livet de har sammen. Alt går bra, inntil det plutselig ikke går lenger, hva var det som hendte? Romanen undersøker om det er mulig å forstå hva som skjer når noen slutter å elske hverandre. Om det er mulig å forstå kjærligheten ¿ og hva den gjør med oss. En mann forsøker å skjønne hvordan ekteskapet hans kunne gå i stykker, når han og konen elsket hverandre så sterkt og ville hverandre så vel. Han prøver å finne ut hva som gikk galt, ved å granske alle årene de har hatt sammen som om han var henne.

 

 

Wencke Mühleisen: Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden (2015)

Wencke Mühleisens slovenske far slutter seg i 1941 frivillig til det tyske Wehrmacht. Wencke Mühleisen selv slutter seg i 1976 til det ideologiske AAO-kollektivet, basert på fri sex og felles eiendom. Hun forlater etter hvert kollektivet og etablerer seg som forsker. Så finner hun et brev fra faren, skrevet på 80-tallet, mens hun fremdeles var del av AAO. Brevet viser at hans holdninger fortsatt domineres av et rasistisk tankegods. Verst av alt er det at han regner med at hun skal forstå ham, siden hun selv har brutt så radikalt med samfunnets normer.

Dette lenge glemte og fortrengte brevet utløser en eksistensiell krise for Mühleisen. Hva var det hun, en feminist på venstresiden, hadde gjentatt, som gjorde at han, en rasist på høyresiden – i én enkelt setning kunne sette dem i samme bås? Hun må vite mer, og begynner å grave i farens fortid. Samtidig må hun konfrontere seg selv med de typiske 70-talls-overskridelsene som fant sted i kollektivet, og sin egen rolle og ansvar i dette. (Forlagets omtale)

Chris Kraus: I Love Dick (utkom første gang i 1997, på norsk i 2017) 

I LOVE DICK er et feministisk geriljaskrift. Det er rett og slett en av de viktigste bøkene skrevet om menn og kvinner i det forrige århundret.

«Jeg vet at det fantes en tid før jeg leste Chris Kraus I LOVE DICK (Det er faktisk bare fem år siden), men det er vanskelig å forestille seg; noen kunstverk har en sånn innvirkning på deg.» skrev anmelderen Sheila Heti om I love Dick. Det er noe eget ved denne boka som ser ut til å merke enkelte lesere for livet.

I LOVE DICK har som de fleste andre et skjelett. Den handler om den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus som er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter.

En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick og Chris blir hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham, mannens hennes er behjelpelig med brevskrivingen og er vel tilbøyelig til å se på det som et kunstprosjekt. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem. (Forlagets omtale)

Men romanen er også så mye mer. Den kan også leses som et konseptuelt kunstobjekt, hyperbevisst metaroman, kjønnsfilosofisk manifest, kunstpolitisk kritikk eller skandaløs bekjennelseslitteratur.

 

Til toppen