Skolebibliotekar: Nina Ødegaard

Navn: Nina Ødegaard
Skolebibliotekar på: Sámi joatkkaskuvla Kárášjogas / Samisk videregående skole Karasjok.

Fortell litt om skolebiblioteket ditt?
– Det er ca. 120 elever på skolen vår, og omtrent 90 prosent av elevene har samisk som førstespråk. Men man trenger ikke å kunne samisk for å være elev her. Dette er en statlig skole der elever fra hele landet kan søke. Vi har, og har hatt, elever fra Grimstad og Egersund i sør til Nordkapp og Vadsø i nord. Men de fleste er selvsagt fra Karasjok.

– Skolebiblioteket ligger sentralt i skolen, i tilknytning til vestibylen, kantina og duodji-rommet. Døra står åpen hver dag fra kl. 08.15 til 15.40, eller lenger hvis jeg er her. Vi har selvbetjent utlån, så elevene og de ansatte kan låne det de selv vil, selv om jeg ikke er til stede. Jeg har også undervisning og er med på  ped-møtene, så da må alle klare seg selv i biblioteket.

Hva skjer på skolebiblioteket ditt nå?
– Nå som det nærmer seg påske, har vi utstilling av påskekrim og quiz-bøker, og bøker om samisk påsketradisjon. Påska er jo kanskje den viktigste høytiden i året i Sápmi. Da er det festival med konserter og ulike aktiviteter, alle kommer “hjem”, og alle pynter seg med gákti (kofte). På biblioteket skal vi ha påskequiz på gammeldags måte, med spørsmål på papir som elevene må svare på og levere inn. Det pleier å være mange som deltar, og to store påskeegg i premie frister mange.

Hva er det elevene bruker skolebiblioteket til?
– Mange elever bruker biblioteket mye, hver dag og mange ganger om dagen. Biblioteket er en møteplass der noen jobber med skolearbeid alene eller i grupper, noen spiller brettspill, sjakk og puslespill, noen bare slenger seg i sofaene eller i hengekøya. Alle bibliotek burde ha en hengekøye – en herlig plass å ligge å lese eller lytte, eller kanskje ta en powernap når dagene blir krevende! Jeg er utrolig stolt av hengekøya. Jeg fikk den først av en møbelleverandør, og så fikk jeg elevene på TIP til å lage stativ til den. Det er sikkert 15 år siden. Vi kjøper minst en ny hengekøye i året. Vi har også kostymer til utlån; klær, parykker og rekvisitter som vi har samla i løpet av åra. Ikke noe fancy, men det blir mye brukt. Når elevene skal dramatisere i et fag, kan en enkel parykk eller en gammel kjole skape dem om til en annen person, og det blir mindre farlig å slå seg løs som “skuespiller”. Det blir mye morro når de henter ut boksene med kostymer og prøver det ut.

Hva er den viktigste jobben du gjør som skolebibliotekar?
– Min jobb som skolebibliotekar er å hjelpe elevene til å finne den informasjonen de trenger til å løse oppgavene sine. Når vi har prosjekter på skolen, finner jeg fram bøker og andre medier som jeg tror de kan få bruk for. Ellers veileder jeg den enkelte en-til-en eller i grupper, og hjelper dem å finne det de trenger. Mange er flinke til å spørre om hjelp. Jobben min er også å skaffe læremidler, både i papir, digitale, lyd og film. Jeg kjøper inn, registrerer og låner ut til alle elever og ansatte. Jeg får selvsagt litt hjelp i de mest hektiske periodene.

Har du et artig prosjekt du vil dele?
– Jeg har vært bibliotekar her på skolen siden 1996, altså i 26 år. Det har vært mye prøving og feiling, og noen veldig vellykka prosjekter. Vi hadde f.eks. litteraturprosjekt i norsk her noen år som jeg var veldig involvert i. Elevene på Vg1 ST skulle lese en roman, skrive en presentasjon eller anmeldelse av boka, og lage en kunstinstallasjon av noe fra boka. Dette skulle stilles ut i biblioteket sammen med teksten. Det ble alt fra Hollywood-stjerner på gulvet til fax-maskinen fra “Naiv. Super”. Så hadde vi høytidelig åpning av utstillingen med vernissage med champagne(brus) i stettglass og gummigodt-kanapeer. Jeg tror dette er det morsomste jeg har gjort i jobben. Det ble mye arbeid. Mye rot. Men gøy. Ett år laga elevene, sammen med norsklærer og meg, et skuespill av dikt. Så gjorde vi biblioteket om til en scene, der de var oppå hyllene og nede på gulvet. Og så hadde vi framvisning for skolen og folk fra bygda.

– Jeg har også vært med på Ungdommens kritikerpris to ganger sammen med en norsklærer. De fikk sitt eget spesielle område i biblioteket. Det var også mye arbeid for å få dem til å lese. Våre elever har ikke nynorsk sidemål, og det ble krevende å få dem til å lese på den målformen. Men vi fikk dem til å like både “Fiolinane” av Leikvoll og “Andvake” av Fosse. Så ble det tur til Oslo og prisutdeling. Det var stas!

– Jeg har også hatt nattåpent noen ganger, men det er en stund siden. Da hadde vi fokus på samisk fortellertradisjon. Vi inviterte blant annet noen eldre fra bygda som har mange gode historier. Jeg tror vi spådde litt i koppen også. Og vi kalte disse kveldene/nettene for “En natt med de usynlige i biblioteket” – det er visst noen her og vandrer som vi ikke kan se…. Det ble ikke så mye søvn på oss.

Hva er det beste med å jobbe som skolebibliotekar?
– Slike prosjekter er jo ikke hverdagsaktivitet. Så spørsmålet er om det noen gang er en vanlig dag i denne jobben? Svaret er vel “nei”. Det er alltid noe nytt som dukker opp. Det er som regel alt for mye å gjøre, så da får man tåle at det blir litt rot, og at alt ikke er på plass. Jeg har bunker som ligger og venter, i uker og måneder, men de ligger jo helt stille og maser ikke, så da blir de litt usynlig inntil noen spør etter dem. Når du spør om hva som er det beste med å jobbe som skolebibliotekar, så er det vel møtene med alle ungdommene, og alle de varierte oppgavene. Det at det er rom for både å være kreativ, og litt streng og ryddig, passer meg bra.

Hva mener du er den største utfordringen for skolebibliotek i dag?
– Det svaret er enkelt! Skoleledere, politikere, de som styrer pengesekkene, de tror ikke at det er bruk for oss. De tror ikke at vi gjør en viktig jobb. De tar feil! For mange skolebibliotekarer er det også vanskelig å bli en integrert del av skolens øvrige virksomhet. Men da må man bare rope høyt og minne alle på – igjen, og igjen – at vi er en del av skolen.

Har du tre boktips?
– Siden jeg er på en samisk skole, må det bli noen samiske bøker jeg trekker fram. Bøkene til Nils-Aslak Valkeapää (Áillohaš) er noen av de flotteste bøkene jeg vet om, både visuelt og lyrisk. Spesielt “Beaivi, Áhčážan” (1988) (“Solen, min far”) og “Eanni, eannážan” (2001) (“Jorda, min mor”). Disse er klassikere.

– Så har Máret Ánne Sara skrevet to fantasy-romaner for ungdom, som også er utgitt som lydbøker, og oversatt til norsk. “Ilmmid gaskkas” (2013) (“Mellom verdener”) og “Doarebealde doali” (2014) (“Utenfor sporet”). De er spennende, og fremdeles aktuelle. De foregår i et samisk miljø der det blir konflikt mellom ungdommer som vil ha crossbane og beitelandet som blir ødelagt. To ungdommer, Lemme og Sanne, forsvinner sporløst og havner i de underjordiskes verden.

– Til slutt kan jeg jo ta med en krimforfatter – siden det er påske snart. Åsa Larsson skriver fra Kiruna, og samfunnet, slik hun beskriver det, har mange likhetstrekk til slik vi har det her i Karasjok. Med folk fra mange kulturer, med mange språk, og mystikken og det at man lever med det som er i naturen og rundt oss. Jeg tror jeg har lest og/eller hørt alle hennes bøker, og akkurat nå hører jeg hennes aller siste bok om Rebecka Martinsson, Fedrenes misgjerninger (2002). Den er interessant og spennende på mange plan.

Vil du bidra eller kjenner du noe som bør nevnes, send epost til les@foreningenles.no