Kommentar: Litteratur som mål eller middel

Leseundersøkelser har dokumentert en tydelig tilbakegang i norske 15-åringers leseferdigheter, og bare halvparten av norske ungdommer leser på fritiden. Rett før sommeren la Forleggerforeningen fram tall som viste at 35 prosent av guttene ikke hadde lest en eneste bok i hele 2020.

I stortingsdebatter tidligere i år, og senest under Arendalsuka, har både sittende regjering og den rødgrønne opposisjonen uttrykt bekymring for lesevanene blant barn og unge. Alle partier er tilsynelatende enige om at tiltak er nødvendig. Det kan likevel være verdt å merke seg noen forskjeller mellom borgerlig og rødgrønn side før du velger stemmeseddel.

Historien om en nasjonal lesestrategi
En av de nevnte debattene har vært knyttet til fraværet av nasjonal lesestrategi. Utdannings- og forskningsminister i den andre Bondevik-regjeringen, Kristin Clemet fra Høyre, var først ute med å lansere en slik strategi i 2003, og et samlet Storting sto bak. Strategien hadde et todelt mål. På den ene siden skulle det brukes penger på å skape leselyst hos barn og unge, på den andre siden skulle en styrke de unges leseferdigheter. Dette doble perspektivet, der litteraturen fikk lov til å være både mål og middel, fulgte med gjennom to rødgrønne lesestrategier.

Med Solberg-regjeringens «Språkløyper» kom et markant skifte. I denne fjerde strategien, som gjaldt i perioden 2016-2019, var det leseferdigheter og lesekompetanse som skulle bygges. En ny instrumentell tilnærming til litteratur og lesing ble med andre ord synlig i den borgerlige politikken. I de offentlige dokumentene var ikke litteraturen lenger en opplevelse med verdi i seg selv, men et middel for å lære avkoding av språk. Mens Clemets «Gi rom for lesing» hadde undertittelen «Strategi for stimulering av leselyst og leseferdighet», er «Språkløyper» «en nasjonal strategi for språk, lesing og skriving».

«Språkløyper» har vært omtalt som en vellykket strategi fra regjeringens side, men de ønsker ikke en ny satsning. Det denne strategien i praksis varslet var en dreining vekk fra kulturpolitikken og inn i skolepolitikken.

Skolepolitikk overskygger kulturpolitikken
Det er ingen tvil om at sittende regjering mener at lesing er viktig, men måten de omtaler aktiviteten på, gjenspeiler et gjennomgående syn på barnekultur. Da regjeringen la fram Barnekulturmeldingen i slutten av mars i år, påpekte Norsk barnebokinstitutt i sin høringsuttalelse at «kunstens premisser er fraværende». Det samme omtalte Bernhard Ellefsen i en kommentar i Morgenbladet: «På de 180 sidene finner vi én innrømmelse av at kunst har egenverdi.» Typisk er det at i kapitlet om litteratur, nevnes «leseevne» før «leselyst», og det slås fast at «Vi lever i et skriftsamfunn, og vi møter skrift overalt, både i jobb og i fritida. Da må vi ha gode leseferdigheter».

Rett før denne meldingen ble lagt fram, fremmet opposisjonen et forslag om en ny nasjonal leselyststrategi. I stortingsdebatten mente både Høyres Tage Pettersen og statsråd Sveinung Rotevatn fra Venstre at en slik samlet nasjonal plan var unødvendig pengebruk. Det begge politikere i stedet framhevet var at de ønsket å sikre barn og unges leseopplæring og leseutvikling gjennom opplæringsløpet. Når kulturpolitiske virkemidler ble nevnt, var det i uforpliktende vendinger.

Lesesatsning på ett eller to bein
Stortinget fikk ikke vedtatt en leselyststrategi i vinter, men debatten var oppe på nytt under Arendalsuka nå i august. Utgangspunktet for arrangementet var fem krav fra et samlet språk- og litteraturfelt. I samtalen mellom Tage Pettersen, Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen og Åslaug Sem-Jacobsen fra Senterpartiet, kom forskjellen mellom de to politiske blokkene tydelig fram. Mens Høyre balanserte på ett skolepolitisk bein gjennom hele debatten, sto de rødgrønne støtt på at leselyst og leseferdigheter henger sammen.

Pettersen sa betegnende nok at de viktigste kulturpolitiske virkemidlene til Høyre var å finne i partiets skolepolitikk. Han snakket mye om sammenhengen mellom synkende leseferdigheter og frafall. Hans to politiske motstandere framhevet hvor avgjørende det er at barne- og ungdomslitteraturen er mangfoldig, slik at alle barn kan finne den boka som treffer akkurat dem. De rødgrønne snakket også om eksponering og tilgjengelighet, og hvor viktig det er med biblioteker, leselystorganisasjoner og tidlig innsats. Når de tre snakket om finansiering, kom det samme skillet til syne. De rødgrønne har forpliktet seg til at minimum 1% av statsbudsjettet skal gå til kultur. Høyresida vil ikke gjøre noe tilsvarende.

Et blikk på partiprogrammene bekrefter at det instrumentelle synet på lesing har blitt dominerende på borgerlig side. «Leselyst» og «leseglede» er begreper du nå bare finner i opposisjonens partiprogrammer. Mens samtlige partier på rødgrønn side er opptatt av skolebiblioteket, er det bare KrF som nevner dette på borgerlig side. I høyresidas programmer framstår litteratur og lesing som del av kunnskapspolitikken, i venstreopposisjonens handlingsplaner er kulturpolitikken like viktig. Vifta av tiltak er dermed bredere i de rødgrønne programmene.

Et enkelt valg
Leseferdigheter er en forutsetning for demokratisk deltakelse. Som Barnekulturmeldingen slår fast, lever vi i et skriftsamfunn, og vi er avhengige av å kommunisere i skrift. Samtidig handler lesing om mye mer enn avkoding og teknikk. Når jeg stemmer på mandag går min stemme til et parti som også forstår at lesing er glede og opplevelse, og at litteraturen kan være et mål i seg selv.

Av Petra Helgesen
petra@foreningenles.no

NB! Denne kommentaren ble publisert på barnebokkritikk.no fredag 10. september 2021.

Partiprogrammene:
Arbeiderpartiet
Høyre
Senterpartiet
Fremskrittspartiet
Rødt
Miljøpartiet De Grønne
Kristelig Folkeparti
Venstre
Sosiallistisk Venstreparti