Kommentar: Gutter som leser

Debatten om gutter og lesing har vanligvis bare en retning: Gutter leser ikke. Helene Asphaug, ansatt i bokhandel, viser oss en annen retning i en replikk på NRK Ytring 3. juni 2023: Gutter leser feil litteratur. Nok et innlegg som bidrar til å svartmale og stigmatisere gutter som lesere.

Asphaug er ikke bare bekymret for at guttene leser for lite, men også for at de leser feil bøker. Grunnlaget hennes for en slik påstand er observasjoner fra kassa i bokhandelen hun jobber i. Hit kommer guttene og vil ha selvutviklingsbøker som «48 Laws of Power» av Robert Greene, en bok som «lærer deg å manipulere folk til du får viljen din, for eksempel ved å bryte dem ned og gjøre dem avhengige av din bekreftelse.» Jentene derimot, de utforsker og tilegner seg kunnskap, sluker «Chic-lit», diskuterer stor litteratur og har sitt eget lesende felleskap på TikTok. Alt dette ler guttene av samtidig som de, ifølge Asphaug, ser på litteratur «skrevet om eller av kvinner som sukkersøtt og banalt.»

Min erfaring etter mange år som lærer i ungdomsskolen, og nå som prosjektansvarlig i Foreningen !les, er at mange gutter er både engasjerte og gode lesere. Men det har nærmest blitt dagligdags å lese generaliserte innlegg om gutter og lesing, ofte på grunnlag av enkelttilfeller og anekdoter, og, til tross for dette, har jeg sjeldent lest noe så ensidig som Asphaugs replikk. Den viser utelukkende til negative eksempler om gutter, samtidig som de gode eksemplene om jenter fremstår som ganske overdrevne. Gruppetenkingen, og måten Asphaug setter kjønnene opp mot hverandre på, vil neppe rekruttere flere lesere, uansett kjønn.

Der Asphaug observerer gutter som bare vil ha selvutviklingsbøker, og som ser ned på jentenes lesevaner og forer hodene sine med søppel fra TikTok, erfarer vi i Foreningen !les at unge lesere, også gutter og unge menn, både leser og velger bøker som vi voksne vil karakterisere som kvalitetslitteratur. Faktisk kåret de kjønnsblandede juryene – i Bokslukerprisen på mellomtrinnet og Ungdommens kritikerpris i videregående skole – de samme vinnerbøkene som voksenjuryene gjorde i årets Kritikerpris for beste barne- og ungdomsbok og beste voksenbok.

Ikke nok med det, bøkene engasjerer de unge leserne. De samtaler med hverandre om opplevelsene og de melder seg til ekstraoppgavene i prisarbeidet, fordi de så gjerne vil møte forfatterne og få vite mer om bakgrunnen for det de har skrevet. I årets Ungdommens kritikerpris snakket flere gutter med stort engasjement om hvordan de ved å lese Brynjulf Jung Tjønns «Kvit, norsk mann» virkelig hadde fått øynene opp for hverdagsrasisme. I årets storjury i Uprisen – årets ungdomsbok kjempet en ung gutt iherdig for at den historiske romanen «Heiloen» skulle vinne prisen, fordi det er en viktig bok om 2. verdenskrig som unge trenger å lese og snakke om. «Heiloen» er forresten skrevet av Marte Mittet, en kvinne. Disse eksemplene synliggjør massevis av hjerneaktivitet, empati og refleksjon, det motsatte av hva Asphaug observerer i kassa i bokhandelen.

Fortellingene jentene blir inspirert til å lese gjennom BookTook, som Asphaug viser til, er heller ikke bare rosa komedie. Mange er også fortellinger som romantiserer voldelige forhold og har stereotype kjønnsoppfatninger. Jeg synes allikevel at vi skal la de unge leserne få lov til å avgjøre hva som er god litteratur for dem. Hvor ofte velger vi voksne litteratur ut ifra hvor mye vi kan lære og hvor mer empatiske vi kan bli?

Selvutviklingsbøker har blitt en populær sjanger blant alle kjønn og aldre, ikke bare unge menn. Men kan vi være så skråsikre på at bøkene fører til at leserne begynner å leve etter reglene beskrevet i dem? Hva vet Asphaug om bakgrunnen for at bøkene kjøpes, og hva som skjer etter at boka er kjøpt? Har hun fullstendig oversikt over hva disse unge mennene leser eller lytter til når de er alene for seg selv?

Kanskje mange gutter som leser liker å ha lesingen i fred. At lesing er mer en privatsak for dem enn å stå i bokhandelen og snakke om bøkene de har lest eller skal lese. De er heller ikke så aktive på BookTook, og deler ikke så flittig sine leseopplevelser i sosiale medier. Men gjør det noe? Betyr det at de ikke leser? Under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger i år, inviterte Foreningen !les fire gutter fra en videregående skole i Sandnes opp på scenen for å fortelle om hva de leste og hvorfor de leste. Ingen av dem hadde hørt om BookTook, men de var absolutt lesende gutter. Det er med andre ord ikke sikkert vi finner de samme bevisene for lesing og litteraturinteresse blant gutter som vi ofte kan observere blant jenter.

Vi må gjøre det lettere for alle å identifisere seg som lesere. Istedenfor å konstant snakke om at gutter ikke leser, eller at de leser feil litteratur, så bør vi, på samme måte som vi løfter frem jenter og unge kvinner, løfte frem gutter og unge menn som leser. På den måten kan vi gi dem rom for å opparbeide seg en identitet som leser, slik som for eksempel en lærer understreker i en artikkel om Uprisen på barnebokkritikk.no 8. juni 2023: «Gutta har blitt mer oppmerksomme på hva de liker, og har fått en stemme, «vi gutter liker bøker som er mer handlingsmettet». De har opparbeidet seg en leseridentitet.»

Skal vi bygge en kultur for lesing må vi bryte med stereotypier om hva som er god litteratur og hva som identifiserer en typisk leser. Det tror jeg vil inspirere flere av alle kjønn til å lese mer. Kanskje Asphaug, istedenfor å sette alle gutter i samme bås, kan lage en oversikt over bøker som kan spille på de appellfaktorene selvutviklingsbøker ser ut til å ha for de unge leserne hun møter i kassa? Vi i Foreningen !les bidrar gjerne med det.

Av Eira Kluge
eira@foreningenles.no