Å kjempe seg gjennom 8 bøker for en Oslotur

3TT1 ved Kristiansund vgs.

 

Klassen min, tredjeåret TAF, har vært med på noe som heter Ungdommens Kritikerpris. Seks andre klasser i landet var også med, alle sammen skulle lese åtte nøye utvalgte bøker og bestemme hvilken bok som var best. Det ble bestemt på storjurymøtet med to representanter fra hver klasse.

Som de fantastiske smarte engleelevene vi er på TAF, lagde vi film som søknad for å få være med på prosjektet i det hele tatt. Og siden jeg er så snill som jeg er, ble det til at jeg gjorde mesteparten av arbeidet, veldig heldig. Jeg hadde allerede vært flink TAF-elev og kommet på andreplass i en språkkonkurranse, med video, og vi skulle fortsette suksesshistorien med liknende video. På nynorsk, veldig viktig at det skulle være på nynorsk. Alle skitne triks ble altså brukt for å få bli med. Og selvsagt ble vi også med.

Les TAF-bloggen her.

Den første boka jeg leste, var De Usynlige. Den handlet om en familie som bodde på ei øy på helgelandskysten på starten av 1900-tallet. Jeg har slekt fra ei lignende øy, så det er ikke rart jeg likte boka. Jeg kunne fint sett for meg at karakterene i boka var familie jeg kjenner i det virkelige liv.

Neste bok ut var Fugletribunalet (spoiler: vinneren). Jeg leste den i jula, og hang allerede fire uker bak med hvor mye jeg egentlig burde lest. Jeg likte den boka også, det blir litt ensformig at jeg liker alle bøkene – men jeg gjorde det. Det var mye som var dumt med bøkene, men mye positivt med alle også. Slutten på Fugletribunalet var for så vidt så spennende at vi måtte vente med middagen første juledag til jeg hadde lest ferdig. (Sandra, middag! NEI, GÅ BORT JEG SKAL LESE FERDIG!!)

Vi leste dikt også. Å, Høye Dag og Orgelsjøen. Begge ble gjort unna på en halvtime hver. Orgelsjøen var rar, bare om orgel og veldig eksperimentelt, i alt et snodig påfunn. Å, Høye Dag skal jeg derimot lese igjen en gang. Da vi hørte forfatteren selv framføre diktene, ga alt mye mer mening og diktene var flotte og dype. Jeg visste ikke at jeg var så lyrisk av meg, men snart sitter jeg der vel og skriver dikt jeg også.

Jeg lurte litt på hvilken bok jeg glemte av, når jeg satt her og skrev – Arkitekt. Så klart av Merete Lindstrøm, som ofte blir glemt. Jeg likte den boka også, jeg har ikke så store meninger om den, egentlig. Læreren vår liker forfatteren godt, men hun klarte ikke smitte meg så voldsomt som hun kanskje ville.

Mot slutten var jeg på hurtigrutetur med ei venninne, Ålesund-Kristiansund. Sju timer, sammen med utenlandske pensjonister. Altså en ypperlig situasjon å lese UKP-bøker i.

Mørke Grener av Nikolaj Frobenius sto først ut. Eller, aller først måtte vi finne hurtigruta, plassere bagasje, le av hvor malplasserte vi følte oss, nyte utsikta og spise et par boller. Og le litt mer.

Jeg kom utrolig nok igang etter hvert. Boka handler om en forfatter som skriver ei bok om en venn som brente ned skolen deres for mange år siden, han tror han er død, men så er han ikke det, så skriver han ei bok om forfatteren og later som forfatteren har skrevet boka og så tror kanskje forfatteren at han har det men så har han ikke det.
Komplisert? Nei, akkurat passelig komplisert.

Imens forfatteren var på steder i Oslo jeg ikke ante hvor var, undret jeg mer på akkurat hvilke øyer vi kjørte forbi nå (enn denne da? og denne? er dette Giske? hæ, nå er vi på baksida av byen? Du så sulamannen ja, sant han var kul???) og brukte kanskje mer tid på å prøve å tolke kartet med hurtigruta på på mobilen enn på å lese. Hurtigruteturen gikk sin gang, vi hadde kommet helt til Molde (og benyttet muligheten til å spise middag i hurtigrutecaféen i stedet for å se på utsikta…) og jeg var nesten ferdig med Mørke Grener. Og ferdig ble jeg, det var ei god bok kom jeg fram til.

Neste bok ut var Prosten, ei side lest: Hæ.
Tre sider av prosten lest. Høytlesning: «Kristen. Mine foreldre ga meg ved dåpen det navn. Hadde jeg selv valgt, hadde jeg ikke våget å velge det. Ofte har det lydt i mitt øre: Husk på ditt navn. Jeg følte undertiden en bitter smerte ved motsigelsen mellom mitt navn og mitt liv. Inntil det litt etter litt forvandler seg som et sterkt begjær i min sjel etter å være det som navnet uttrykker.»
Venninne: Legg fra deg boka. NÅ. Ingen skal ha i seg det der???? Du har ikke godt av det, legg den fra deg.

Tiden gikk, jeg prøvde å lese. Det var dessverre ikke mye utsikt igjen, siden det hadde blitt mørkt, men da vi kjørte forbi Ormen Lange spratt jeg opp – alt som var spennende nok til å slippe å lese videre var flott. Jeg viste venninna mi bokmerket mitt som var så fint, var i gavebutikken, gikk på do, så på lekerommet, lette etter biblioteket deres, hjalp venninna mi med leksene hennes, ringte hjem, tok på munnsårsalve – alt for å sette Prosten på pause. (Hvor mange sider må jeg lese før jeg kan ta en kjeks igjen??? Venninna mi fikk jobben som motivator.)

Jeg måtte jo lese, men når man ikke skjønner hva som står blir det ikke så gøy. Det er heller ikke spesielt gøy at boka nesten ikke har avsnitt, så man kan ikke bare lese første linje i hvert for å få med seg det viktigste heller. Og man vet aldri hvor man er med mindre man har en papirlapp (i mitt tilfelle meny på drikkevarer om bord) å dra nedover for hver linje man leser.

De neste ukene, ble Prosten lagt til side og De Svarte Skiltene fikk ta over. Kanskje den rareste boka jeg har lest hittil, om masse jutegnask og svarte skilt og Gustimoldo og bestemor og alt mulig. Den ga ikke så mye mening underveis, men var underholdende. Jeg skulle gjerne sagt den ga mer mening etter å ha møtt forfatteren, men den gjorde nok ikke det heller.

To av oss skulle til Oslo på dagstur, diskutere fram bøkene klassen likte best. Jeg visste ikke om jeg ville eller ikke, men ble med på trekninga likevel. Det endte med at jeg og Martin skulle på tur. Vi var igjen flinke TAF-elever og skrev ned alt vi mente om alle bøkene, men der oppsto det et problem. Favorittboka vår, De Usynlige, var ikke favorittboka til resten av klassen. Favorittboka til klassen var Mørke Grener. Klassen likte Mørke Grener fordi den var «Spennende.». Vi likte De Usynlige fordi «Den har sterke karakterer med god dybde, de er troverdige, gjenkjennelige og tidsriktige. Man får et godt inntrykk av hvordan det faktisk var, og virkemidlene forfatteren har brukt gjenspeiler tida det er fra.»

Opp kvart på fem (vanlig tid for oss meieriarbeidere), fly, lete etter frokost, regn, frokost, regn, diskusjon, diskusjon, pizza, diskusjon, diskusjon, diskusjon, middag, tusle rundt i Oslo, dra med Martin på tegneseriebutikker, flyplass, fly, hjem, sove. Det var en slitsom dag, men det var veldig gøy å få diskutere bøkene med andre som faktisk hadde litt fler meninger om dem enn hva andre vi hadde diskutert med tidligere, altså klassen, hadde.

Sunnmøringene lurte på hvor karakterene fikk pengene sine fra, de fra Trysil syntes det var for lite følelser for den brå kysthistoria i De Usynlige, nordlendingene likte De Usynlige, de fra Oslo likte psykologisk spill og den eneste førsteårsklassen likte den enkleste boka best. Noe stereotypisk må man jo være.

Vi kunne egentlig blitt enige om vinneren med en gang vi kom, Fugletribunalet sto på alles topp tre, utenom én av dem, fire av klassene hadde den på topp. Likevel ble alle bøkene diskutert, noen var verre å diskutere enn andre. Vi skulle snakke veldig positivt om Mørke Grener, og være likegyldige om De Usynlige. De ved siden av oss lurte på «Jamen, dere har jo ikke De Usynlige på topp 3 engang…?» og «Har ikke dere Mørke Grener på topp?». Vi gjorde vårt beste, men det gjorde alle andre som var der også. Fugletribunalet var nummer 2 i vår klasse, så vi kom fram til at alle ble fornøyde uansett.

Neste tur til Oslo var morsommere, nå var vi der jo ikke for å gjøre noe så alvorlig som å diskutere bøker. Det ble en veldig morsom tur, med mye latter (både med og av hverandre). Enkelte måtte ha hotellnavnet påskrevet i panna så noen kunne ta ham med tilbake om han forsvant på kvelden, det var kanskje like greit at han ikke skulle dele ut prisen. Det var det derimot en annen i klassen som skulle, det gjorde han, og vinneren ble veldig glad.

Jeg vet ikke hva jeg skulle trukket fram om jeg skulle si noe var det beste med Ungdommens Kritikerpris. Oslotur, diskusjon, å lese 8 bøker – alt var fine ting å få vært med på. Selv om jeg ennå ikke har lest ferdig Prosten, var alle bøkene givende, og noe jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg har også fått et nytt mål i livet – å en gang komme meg gjennom Prosten.

Av Sandra Vestheim, Storjurymedlem 2014