Men dere har jo Zlatan

Om et møte i Stockholm

Nylig var jeg en dagstur i Stockholm. Jeg var invitert av Statens kulturråd i Sverige for å snakke om den norske lesesatsingen og Foreningen !les sitt arbeid. Til stede var blant annet representanter fra det svenske kulturrådet, Kulturdepartementet, Utdanningsdepartementet, Riksidrettsforbundet og forfatterstanden. Etter foredraget var jeg i tillegg bedt om å delta på et arbeidsmøte hvor deltakerne skulle diskutere strategier for økt leselyst og potensielle fremgangsmåter for å koble idrett og lesing. Den svenske regjeringen har gitt Kulturrådet i oppgave å initiere tiltak for å heve lese- og litteraturinteressen blant barn og unge. 15 millioner svenske kroner skal brukes. Tre av disse millionene er øremerket et prosjekt hvor målsettingen er å forene idrettsarenaen med bibliotekene, inspirert av Foreningen !les sitt arbeidet på feltet. «Norge er et forbilde», påpekte de svenske aktørene.

De ble derfor lettere sjokkerte da jeg fortalte at det trues med kutt i satsingen på lesing, litteratur og formidling i Norge, og at Foreningen !les risikerer å miste driftstøtte som en konsekvens av Solberg-regjeringens reduksjon i statsbudsjettets post 74. De kunne ikke tro det. «Hva? Det jobbes jo så godt i Norge og skjer så mye positivt. De kan ikke kutte i støtten nå», fikk jeg høre mens jeg stod der med Power Point-presentasjonen min og alle de fine punktene jeg skulle gjennomgå. Jeg ble litt overrasket over engasjementet og svarte at vi får se hva det blir til, vi jobber nå for å forhindre at det skjer. En ansatt fra det svenske kulturrådet sa at Norge er et foregangsland og alltid ble trukket frem som et godt eksempel under foredrag, konferanser og workshops om utvikling av leseferdigheter og litteraturinteresse.

Vi måtte videre i programmet. Jeg hadde jo så vidt begynt og bare rukket å fortelle at vi er en liten organisasjon. At vi i over 16 år har jobbet for å skape økt engasjementet for lesing og litteratur blant Norges befolkning generelt, men ungdom spesielt. At vi får driftsmidler via statsbudsjettet. Jeg fortsatte min gjennomgang, mens svenskene noterte flittig. Det føltes litt underlig å stå der i et konferanserom i den svenske hovedstaden og legge ut om alt det arbeidet som er gjort og gjøres her hjemme, samtidig som den norske regjeringen ikke ser ut til å verdsette, eventuelt forstå, det gode arbeidet som er gjort og gjøres. Mens jeg stod der og snakket om den norske satsingen og arbeidet til Foreningen !les og våre samarbeidspartnere, visste jeg at Norsk kulturråd diskuterer kutt i midler til lese- og litteraturtiltak. Det var som om alt jeg sa ble mindre troverdig.

Jeg prøvde å ikke tenke for mye. Konsentrerte meg heller om punktene i presentasjonen min. Jeg la ut om våre kjernetiltak og prosjekter. Tok for meg tXt-aksjonen i ungdomsskolen og Rein tekst-aksjonen i den videregående skolen. Fortalte om hvordan vi lager antologier med utdrag fra nyere norske og oversatte ungdoms- og voksenbøker innen ulike sjangre for å presentere bredden av samtidslitteraturen til elevene. At vi hvert år sender over hundretusen antologier gratis til skoler og bibliotek sammen med tipshefter til lærere og bibliotekarer om måter å jobbe med samtidslitteratur på. Samtidig understreket jeg at lærere og bibliotekarer stod fritt til å velge selv hvordan de ville bruke antologiene og tipsheftene. Det var helt ok hvis de bare ønsket å dele ut antologiene og la elevene lese i dem i fred uten noe videre pedagogisk opplegg. «Vi må legge til rette for at elever også får lese for fornøyelsens skyld, uten å få beskjed om å lage et rollespill til kapittel to eller skrive en alternativ slutt», sa jeg. Forsamling lo av kommentaren, men var enig i at ungdom trenger lesing som en glede i seg selv og ikke alltid så prestasjonsrettet. Og det med å presentere smakebiter av nyere litteratur på en slik måte, mente de var en god idé. «Det skulle vi gjort her i Sverige også», sa en dame på fremste rad.

Jeg snakket videre om Uprisen – årets ungdomsbok og hvordan prisarbeidet involverer ungdom i alle ledd. Fra nominering til kåring. Jeg skrøt av norske ungdomsskoleelever som leser og skriver anmeldelser av samtlige norske ungdomsbøker og publiserer dem på internett. At de i fjor for eksempel skrev hele 650 anmeldelser av bøker utgitt i 2012. At en ungdomsjury så får i oppgave å plukke ut de fem beste bøkene basert på anmeldelsene. At syv juryklasser, rundt 200 elever, spredt over hele Norge dernest leser og diskuterer de nominerte bøkene og får besøk av litteraturkritikere underveis. At vinneren kåres under Litteraturfestivalen på Lillehammer etter at et storjurymøte med to representanter fra hver juryklasse har diskutert de nominerte bøkene og avgjort hvilken som er ungdommens favoritt. «Det må jo være fantastisk for ungdom å få en slik mulighet til å uttrykke seg om bøkene de leser og for forfattere å få så konkrete tilbakemeldinger fra målgruppa», sa forfatter og leseambassadør Johan Unenge og ble nysgjerrig på prisarbeidet.

«Så har vi Ungdommens kritikerpris i den videregående skolen», fortsatte jeg og sa at dette er vårt mest ambisiøse prosjekt i norsk skole: «Dette er vår toppidrett», la jeg til og registrerte lett humring fra tilhørerne over metaforbruken. Jeg fortsatte med gangen i prisarbeidet: «Syv juryklasser over hele Norge blir utfordret til å lese og mene noe om åtte norske skjønnlitterære voksenbøker som er nominert av profesjonelle kritikere. Leseperioden er på fire måneder og som i Uprisen får klassene besøk av kritikere underveis. Storjurymøtet holdes en uke før utdelingen som er på Litteraturhuset i Oslo i begynnelsen av mars hvert år.» Så fortalte jeg om mirakler, om elever som tidligere ikke leste noe særlig, men som gjennom Ungdommens kritikerpris leser åtte voksenromaner i løpet av fire måneder. Om hvordan ungdom ikke tar hensyn til hvem forfatterne er, men kun om bøkene er gode eller ikke. «Ungdommens kritikerpris er en litteraturpris og ikke et leselysttiltak», sa jeg og la til at prisen er med på å løfte litteraturen og at den utfordrer og tar ungdom på alvor som lesere.

Etter å ha gjennomgått kjernetiltakene, gikk jeg nærmere innpå våre prosjekter Idrett og lesing (2006-2008) og Hat trick – litteratur, formidling og fotball (2012-). Svenskene lyttet da jeg snakket om potensialet som ligger i å skape litterære møter lokalt mellom idrettslag og bibliotek. Om verdien av å flytte litteratur og formidling ut av bibliotekene og inn på idrettsungdoms egen fritidsarena – i dette tilfellet idretten. Om viktigheten av å utvikle formidlerrollen og fremheve lesende rollemodeller fra toppidrettsmiljøet. Jeg gjennomgikk tilbakemeldinger fra Idrett og lesing med fokus på bibliotekarer, trenere og utøvere. Redegjorde for positive funn, leste høyt noen utvalgte sitater og viste frem bilder og forklarte fra ulike tiltak under prosjektperioden. Men jeg snakket også om utfordringer. Om problemer ved å få lokale trenere til å omfavne prosjektet og til å invitere formidlere inn på idrettsarenaen. Om å overtale og motivere bibliotekarer til å tørre og møte ungdom der de er, til å formidle på nye og uvante arenaer. Om den vanskelige oppgaven det er å overbevise norske myndigheter, og Norges Idrettsforbund og ulike særidrettsforbund til å støtte prosjektet faglig og økonomisk, samt forplikte seg til å jobbe aktivt med lesing som et holdningsskapende arbeid i et langsiktig perspektiv.

Tilhørerne stilte spørsmål og var nysgjerrige på hvordan de skulle gripe an prosjektet de har fått i oppdrag av Kulturdepartementet å gjennomføre. Hvor skulle de begynne? Hvordan skulle de rekruttere formidlere og idrettslag? Hvordan kunne de få prosjektet til å bli nasjonalt og hvilke budsjettrammer burde det ha? Spørsmålene genererte fruktbare diskusjoner og samtaler. Også for meg, som fikk innblikk i svenskenes måte å tenke på. Jeg fikk kjennskap til deres strategier, visjoner og rammebetingelser. Kunnskap om deres utfordringer og potensielle løsninger. Vi ble enige om at vi har mange fellestrekk og at det derfor er nyttig at vi møtes og etablerer samarbeid. «Vi skulle hatt Foreningen !les i Sverige», sa en deltaker. «Ja, men dere har jo Zlatan og det har ikke vi», svarte jeg og tok fatt på hjemreisen til Oslo.

Av Ole I.B. Storø
Foreningen !les
ole@foreningenles.no