Modningsprosessen

Vi leser gjerne for å bli underholdt, og hvis boka ser kjedelig ut, legger vi den ofte bort. I Ungdommens kritikerpris (UKP) skal elever på 17 år lese åtte bøker de ikke har valgt selv, under tidspress, for så å bestemme hvilken bok som er best. To ganger har jeg deltatt med juryklasser i UKP, i 2013 og i 2017. Det har vært krevende, men veldig interessant.

Det er tre grunner til at UKP fungerer så godt. For det første sier samtidslitteraturen noe om samfunnet vi lever i på en annen måte enn mediene og lærebøkene. Dette åpner opp for samtale om hva som skrives i dag og om hvorfor det skrives. Det andre som er bra, er at elevene får trening i å lese. Det trenger de i en tid der vi må øve på konsentrasjon, og der alle ledige minutter fylles med scrolling på mobiltelefonen. For det tredje får elevene trening i å tenke kritisk. De må vurdere noe som de ikke er vant til å vurdere, og dette utfordrer dem både modningsmessig og intellektuelt.

Samtidslitteratur

Mange 17-åringer er uerfarne lesere, og mange har ikke begynt å lese «voksenbøker». Gjennom UKP leser de bøker der de møter tematikk som for eksempel det å ha et barn med autisme, det å miste barn, det å eldes, samt arveoppgjør, selvmord og familieoppløsning på grunn av utroskap. I norskfaget underviser vi i 1800-tallsrealistenes betydning for sin samtid. Men har dagens fiksjon på tilsvarende måte betydning for oss i dag? I 2017-kåringen diskuterte vi om identitetssøken er noe som kjennetegner vår tid på bakgrunn av bøkene som var nominert til UKP. Hovedpersonene i for eksempel Marco Blatts Varsjøen og Victoria Kiellands Dammyr sliter med å finne seg selv. Dette er en tematikk som berører elevene og som skaper gode samtaler. Noen av bøkene kjennes viktige for elevene, og det å rangere de åtte bøkene etter et viktighetskriterium har vært svært interessant. 17-åringene vurderer helt klart annerledes enn oss voksne. Et av argumentene for at Nina Lykkes roman Nei og atter nei var den beste i 2017, tross den voksne tematikken med ekteskapsbrudd og utroskap, var nettopp at de unge ville lære av de voksnes feil.

Virkelighetslitteraturen

Med romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth ble virkelighetslitteraturen en diskusjon i klassen. Elevene var faktisk ikke så opptatt av om det som stod i boka var sant. For var det egentlig vesentlig for bokas kvalitet? Elevene hadde ikke hørt om Vigdis Hjorth før, og ville heller diskutere hovedpersonen Bergljots fortellerstemme og hvordan hun gikk i ring og ikke kom videre i livet. Mange mente også at det var viktig å belyse tematikken incest, og det å ikke bli trodd av sine nærmeste gjennom en roman. Nå i VG3 sa flere elever i første time etter sommeren at de hadde lyst til å lese Helga Hjorths svarroman til søsteren. Det å skape engasjement rundt en del av kulturen som skoleelever vanligvis ikke er så opptatt av, mener jeg er en del av dannelsesprosjektet til norskfaget. Skjønnlitteratur handler om livet, om å mestre det på ulikt vis. Det å lese eksempler på dette, og å reflektere over hva vi blir presentert for, mener jeg har en verdi for oss på et menneskelig plan.

Lesetrening

Lesetreningen som elevene får ved å lese så mye på så kort tid, gir resultater. En klar effekt er at de får utvidet ordforrådet sitt. Det økte repertoaret blir videre synlig i tekstene de skriver. Gjennom de litterære diskusjonene i klasserommet fikk elevene behov for faguttrykk. Våren 2017 hørte jeg elevene snakke om kortprosa og prosalyrikk som den selvfølgeligste ting.

Jeg har også opplevd elever som pusher egne grenser og som leser mer og bedre enn både de og jeg har forventa. Karen Malene Eide var med i 2017-kåringen. Hun har dysleksi, leser sakte og bruker lesestøtteprogrammer. Men hun er en iherdig elev som ikke gir seg. Hun satte seg som mål at hun skulle lese alle bøkene, og det klarte hun. To av bøkene skaffet vi på lydbok, men ellers leste hun alt selv. Jeg lot henne starte med Den kvite vegen av Kjartan Hatløy fordi den var tynn, men den brukte hun faktisk ganske lang tid på – både på grunn av språket, men også fordi hun leste den veldig grundig. Jeg tenkte at Angiveren av Terje Holtet Larsen kunne bli en utfordring, og vi snakket om at hun kanskje skulle droppe akkurat den. Men har man bestemt seg, så har man bestemt seg. På prisutdelingen intervjuet hun forfatteren.

Les intervju med Malene her.

Litterære samtaler

Mange strevde med å lese nettopp Angiveren. Språket var vanskelig og metaperspektivet uvant. Som en erfaren leser og norsklærer, syntes jeg at dette var en av de beste bøkene nettopp på grunn av kompleksiteten og det varierte språket. Vi hadde lange diskusjoner om hvorvidt kompleksitet var et godt kvalitetskriterium. Er boka bra hvis den er krevende å lese? Denne boka var nok et eksempel på at det var avstand mellom 17-åringenes livserfaring og den som ble presentert i romanen. Elevene var selvsagt opptatt av relevans og gjenkjennelse, men samtidig er prosjektet en modningsprosess der de må forsøke å bevege seg fra å lete etter gjenkjennelsen til å identifisere litterær kvalitet.

I juryklassen fra 2012 sa en elev om en av romanene: «Jeg liker ikke denne boka, men etter at vi har diskutert den synes jeg at det er en veldig bra bok.» En slik refleksjon sier mye om hvilken modningsprosess elevene går gjennom. Diskusjonene ble løftet til et stadig høyere nivå i løpet av leseperioden. Men det krevde at de litterære samtalene ble styrt av meg eller skolebibliotekaren, og at vi brukte kvalitetskriterier aktivt. Elevene fikk hjelp av klassens kritikerfadder til å utarbeide kriterier for litterær kvalitet. De litterære samtalene, hvor det litterære fagspråket stadig ble utviklet, gjorde at vi drev med avansert tekstanalyse uten at elevene var klar over det.

Litteraturkritikken og norskfaget

Prosjektet gir elevene stor mestringsfølelse. De får trening i å overtale andre, og for å greie det, må de ta i bruk et språk som viser at de har peiling på det de snakker om. De får trening i å lese mye, og de blir bedre til å uttrykke seg skriftlig.

Å bruke kritikerens verktøy når vi leser samtidslitteratur i klassen, gir en gyllen mulighet til å gå inn i kulturdebatten som foregår her og nå: Hva er temaene i samtidslitteraturen, og er denne litteraturen viktig? Å jobbe med litteraturkritikk og samtidslitteratur gir oss en unik mulighet til å aktualisere norskfaget og gjøre det mer relevant.

Juryelevene kommenterer de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris 2017

Publisert i Klassekampen 13.03.2017
Av: Astrid Hygen Meyer

Juryelevene:
Brage Hildesønn Lysbakken, Hamar katedralskole
Oda Mo Eikefet, Knarvik videregående skole
Karina Skagen Enoksen, Kirkenes videregående skole
Benedikte Johanne Johansen,  Kirkenes videregående skole

Angiveren av Terje Holtet Larsen

Oda: Det er en del imponerende formuleringer her. Det virker som om forfatteren har brukt lang tid på å skrive dem. Men boka var full av referanser til forfattere jeg aldri hadde hørt om, og jeg følte ofte at forfatteren ville ha meg til å føle meg dum. Men det er den boka jeg har tenkt mest på i ettertid. Jeg har prøvd hardt å forstå den, men knakk aldri helt koden.

Benedikte: Temaet fenget meg ikke. Dette er egentlig en bok som handler om å skrive en bok. Jeg savnet en spenningskurve; noe som fikk meg til å ville lese videre.

Arv og miljø av Vigdis Hjorth:

Karina: Denne har jeg fighta for. Jeg håpet veldig at den skulle vinne. Den tar opp et viktig tema – jeg går helsefag og skal jobbe med mennesker, og denne boka gir meg innblikk i en tung situasjon. Vi har også mange tospråklige i klassen som likte boka godt fordi språket er enkelt og klart.

Brage: Den ble litt langtekkelig for meg. Alt kaoset med det arveoppgjøret ble i overkant konstruert. Men det er et viktig tema.

Varsjøen av Thomas Marco Blatt

Oda: Den begynte spennende, og det var en del gode skildringer som jeg likte godt. Men jeg gikk og ventet på et skikkelig plot-tvist som aldri kom.

Karina: Denne var en av mine favoritter. Jeg lurte veldig på hva som hadde skjedd med broren til hovedpersonen.

Søster av Gro Dahle

Benedikte: Denne kom godt ut hos alle i klassen. Den vekket mange følelser, enten man har en søster eller savner en søster.

Karina: Vi ble litt overrasket over at så mange ble glad i denne. Det er jo en diktsamling. Den handler om alt det gode ved å ha en søster, men også det vanskelige. Jeg likte formuleringen om at brødre også kan være søstre.

Bungalow av Inghill Johansen

Brage: Litt bob-bob for meg. Jeg følte ikke at det skjedde så mye der. Det var noen fine, små historier og noen gode hverdagsharseleringer, men det festet seg ikke helt.

Benedikte: Det er ikke så lenge siden jeg leste den, men jeg har allerede glemt den.

Dammyr av Victoria Kielland

Benedikte: Jeg fikk utrolig lyst til å møte forfatteren sjøl. Hun skriver på en så rar måte. Vi leste den høyt i klassen, og det var vanskelig med alle kommaene. Det ble en del fnising også. Jenta i boka onanerer over 110 sider – hvem gjør sånn? Hun har liksom ingen grenser for språket sitt. Det er som om hun kunne ha skrevet alt.

Karina: Jeg ble skikkelig irritert av denne boka! Å, alle de gjentakelsene, uttrykk som kommer på nytt og på nytt: «vått mot hardt», «ikke driv kjærligheten for langt». Jeg skjønte det ikke og synes boka er ganske grotesk.

Den kvite vegen av Kjartan Hatløy

Brage: Den er en av mine to favoritter. Det hadde jeg faktisk ikke trodd. Jeg likte veldig godt måten han skriver på. Det er noen helt nydelige skildringer her. Og jeg likte tematikken – en mann på slutten av livet, å vente på døden, beskrivelsene av hjemtraktene.

Oda: Jeg gledet meg til denne, for det er den eneste nynorske boka. Men diktsamlinger har aldri vært min favoritt. Det var fine skildringer, men det var ikke så lett å henge med.

Nei og atter nei av Nina Lykke

Brage: Jeg har bare positive ting å si om denne boka. Hun skriver satirisk om det moderne samfunn. Og bruken av de skiftende synsvinklene synes jeg var et originalt grep.

Oda: Jeg likte balansen mellom humor og alvor. Hun setter ting på spissen, samtidig som karakterene oppleves som realistiske. Hun får fram at alle har gode og dårlige sider.

 

Vis kommentarer