Barn og ungdoms bokanmeldelser

Hvert år anmelder ca. 1000 ungdommer årets norske ungdomsbøker på uprisen.no. Og 35 000 sjetteklassinger skriver anmeldelser av de nominerte til Bokslukerprisen

 

Hvert år anmelder ca. 1000 ungdommer årets norske ungdomsbøker på uprisen.no. Og 35 000 sjetteklassinger skriver anmeldelser av de nominerte til Bokslukerprisen. På de neste sidene får du to smakebiter på hvordan barn og ungdoms anmeldelser kan ta form. Litteraturkritiker Guri Fjeldberg leser og kommenterer disse to modelltekstene for å vise hvilken kompetanse og hvilke forventinger som ligger til grunn for deres vurderinger av ny litteratur som er skrevet for dem.

 Ulike former
En anmeldelse må informere om hva som anmeldes, den må felle en dom over kvaliteten – og den må formuleres på en måte som folk gidder å lese. De profesjonelle anmelderne lager uendelige variasjoner over dette. I Morgenbladet kan man lese lengre essayistiske anmeldelser. I VG korte og presise anmeldelser innledet av et terningkast. En bokanmeldelse kan altså ha mange former. En aviskritiker er en belest skribent. Og man kan forvente at kritikeren vet mye om sjangeren, om tidligere bøker av den samme forfatteren og om andre bøker som er aktuelle akkurat nå.

Når elever anmelder bøker, stiller de med en annen kompetanse og andre forventinger. Anmeldelsene på bokslukerprisen.no er skrevet av sjetteklassinger, mens anmeldelsene på uprisen.no er skrevet av ungdomsskoleelever. Det viktigste de kan si, som vi ikke får vite av de profesjonelle, er hvordan tekstene oppleves av målgruppen. Slik virker de som et korrektiv og en relevant stemme i samtalen rundt barne- og ungdomslitteraturen. Det er denne stemmen vi ønsker å dyrke fram på bokslukerprisen.no og uprisen.no. Framfor å rette skrivefeil, ønsker vi på disse nettstedene å få fram engasjementet bøkene vekker. Engasjement og skriveglede kommer først.

Modelltekst 1
Anmeldelse fra bokslukerprisen.no

Utdrag fra
Jan Tore Noreng: Ukjent fare. Gyldendal 2017

Skrevet av «Erion», 6. klasse

«UKJENT FARE»

Teksten handler om en gutt som heter Rikard og en jente som heter Karen. Rikard og Karen er venner, og handlingen i begynnelsen av boken er hjemme hos Rikard, og de bor i et sted som heter Sopphaugen kommune. Faren til Rikard heter Leif. Han kom tidligere fra jobb for han skal bli intervjua av reporteren Angela Falck. Men faren blir tatt av en svart varebil noen minutter etter Angela Falck har kommet. Kan det være noe med at mange i byen har blitt erstattet med teknologi? Handlingen fortsetter i en biljakt helt til de mister de av syne.

Jeg synes boka er spennende for de forsvinner bare, og jeg synes det er spennende at det fortsetter i en biljakt og hvorfor akkurat at Leif ble kidnappet. Men det jeg ikke liker er at boka begynner midt i en handling jeg ville heller fortalt litt mer så kunne faren komme.

Og jeg vil at de forteller litt mer detaljer for eks.: Rikard har brunt kort hår og er 15 år.

Men det jeg liker med boka er at når han blir kidnappet så får du bare lyst å lese boka. Men jeg har noen få ting jeg ville ha gjort hvis jeg hadde laget boka. For eks.: Hva jobber faren med og åssen vet kidnapperne hvor han bor, kanskje det er noen han kjenner?

Det er litt vanskelig å lese boka for den er litt stor og har ikke mange bilder. Men det jeg liker med at de ikke er så mange bilder er at man får brukt fantasien.

Terningkast: 6

 

Kommentar til modelltekst 1

Av Guri Fjeldberg

Handlingen i en bok er den samme uansett hvem som leser. Det unike er hvordan akkurat du opplever boka og hva du synes om den. Derfor er det fint at vurderinga i denne anmeldelsen har fått mer plass enn handlingsreferatet.

Man trenger ikke kunne masse om litteratur for å gjøre en god vurdering. Denne anmelderen kommer langt med å bruke seg selv og kjenne godt etter mens han leser. Da oppdager han for eksempel at han får litt for lite hjelp til å se handlinga for seg. Samtidig setter han pris på at teksten krever at han tar i bruk fantasien. Slik får han sagt noe viktig om tekstutdraget: Det krever en del av fantasien til leseren.

Han kan også kjenne at teksten er spennende. Men hvem skal vi tro mest på – hvis noen synes en bok er spennende, mens andre kjeder seg? Denne anmelderen overbeviser fordi han forklarer nokså presist hva som gjør det spennende: Den overraskende kidnappinga, den påfølgende biljakten og at han lurer på hvorfor faren til Rikard ble kidnappet.

Vi tror også mer på anmeldere som viser at de evner å være kritiske. Ros veier tyngre når vi ikke kan mistenke anmelderen for å være positivt innstilt nesten uansett. Det er veldig smart av denne anmelderen å tenke seg i forfatterens sted. Hvis han skulle skrevet boka, hva ville han ha gjort annerledes? Her etterlyser anmelderen helt konkret en personbeskrivelse som gjør det lettere å se Rikard for seg. Og han ønsker seg også at kidnappinga skrives inn i en større sammenheng som gjør handlinga mer logisk. Det må finnes en grunn til at faren kidnappes, og det må finnes en grunn til at kidnapperne visste hvor de kunne finne ham.

Disse innvendingene tatt i betrakting, er det merkelig at anmelderen likevel gir terningkast 6. Her er det litt svak sammenheng mellom argumenter og konklusjon. Det er lurt å spare 6-erne til de aller beste bøkene, slik at det blir mulig å skille dem fra de nest beste.

Modelltekst 2
Anmeldelse på uprisen.no

Arne Svingen: Sangen om en brukket nese. Gyldendal 2013

Skrevet av Amalie, 13 år (8. klasse)

ALDRI SE PÅ FORSIDEN AV EN BOK!! 

Jeg har sett mange teite og rare forsider på bøker som jeg bare har tenkt: hva er dette for en bok? Men denne slo alt. Det ser ut som en typisk merkelig barnebok for barn i 4-7 års alderen. Men når jeg begynte å lese så skjønte jeg at det var langt ifra en barnebok.

Tenk deg at du bokser på fritiden din, bor i en liten blokk sammen med noen sure grisete folk, moren din er alkoholiker og stiller aldri opp for deg, så du sier til Ada som viser seg å være umulig å få til å holde på en hemmelighet, at du elsker å synge opera, men ikke tør å gjøre det andre steder enn på do. Du ender opp med å måtte gjøre ditt livs verste mareritt: synge på skoleavslutningen.

Boka var lett å lese, den hadde stor skrift og forfatteren klarte å skrive dette på en kort og enkel måte som man lett forsto. Jeg klarte ikke å legge ifra meg boka, ikke fordi den var så ekstremt bra, men det skjedde noe nytt hele tiden som jeg bare måtte få med meg. Jeg likte boka veldig godt men den er ikke blant mine favoritter. Slutten virket avkuttet, det føltes ut som om at når de skulle trykke opp boken så forsvant 30 sider der det var forklart hvordan det gikk til slutt. Men det kan være noe positivt med dette, man kan dikte slutten selv, men det ble vanskelig.

Jeg vil med dette si at sangen om en brukket nese var en helt ok bok som fortjener terningkast 4 og jeg anbefaler denne for ungdommer i 11-13 års alderen. Men jeg vil ikke at denne skal vinne uprisen.

Kommentarer til modelltekst 2

Av Guri Fjeldberg

Denne anmelderen fanger oppmerksomheten vår ved å trekke fram det elementet ved boka som irriterer henne mest: den barnslige forsida. Siden vi som leser gjerne suges mot andres følelser, er det smart å begynne med en sterk reaksjon. Mange innleder gjerne med begeistring. Det er frekkere å begynne med irritasjon. Du kan godt være nådeløst ærlig, så lenge du ikke er skamløs. Det betyr at du kan slakte boka, så lenge du ikke slakter forfatteren.

Handlingsreferatet er effektivt fordi det går rett til kjernen i handlinga. Hun ramser opp problemene til Bart og ender opp ved hovedproblemet: å skulle synge på juleavslutningen. Anmeldelsen blir særlig fristende å lese fordi den oppfordrer deg til å sette deg i Barts sted. Slik demonstrerer anmelderen at hun mener Barts liv både er relevant for unge lesere og lett å leve seg inn i. Hvis hun ikke hadde likt boka, kunne hun til og med ha brukt handlingsreferatet til å harselere over handlinga.

For mange blir en bok bra bare den er lett å forstå og vanskelig å legge fra seg. Denne anmelderen krever mer. De som legger lista høyt, bidrar til å legge press på dem som produserer bøkene for barn og unge. På sikt kan det gi oss bedre litteratur. Dessverre forteller ikke anmelderen konkret hva hun savner. Hun kan ikke vinne en diskusjon om hvor god denne boka er ved å påstå at den «ikke var så ekstremt bra». Bare der hun vurderer slutten, begrunner hun tydelig hva som mangler. Hun trekker til og med inn motargumentet – at en åpen slutt kan inspirere til å dikte slutten selv – men konstaterer at det ble vanskelig.

Det er lurt å sammenligne med andre bøker man har lest eller filmer man har sett. En anmelder vi får vite at leser mye, framstår lettere som ekspert. Anmelderen her er på god vei når hun forteller at Sangen om en brukket nese ikke er like god som favorittbøkene hennes. Enda bedre hadde det vært å få vite tittelen til en av favorittbøkene. Hvilke kvaliteter har den som hun ikke finner i Svingens bok?

Til slutt kommer hun med en konkret beskjed til juryen som ikke etterlater noen tvil om hvordan hun synes de bør behandle denne boka. For å overbevise enda sterkere kunne hun brukt flere eksempler, både på hva som er bra og på hva som ikke fungerer optimalt.

 

 

 

 

 

 

 

Vis kommentarer