Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Bernard banker på

Ellen Mari Thelle Flamme forlag 2018

 

Bernard banker på handler om to eldre og ensomme mennesker. De bor i samme blokk i en bydel i Oslo, men har aldri snakket med hverandre. En skadet fugl fører dem sammen.

Neste formiddag må jeg til butikken. Jeg er tom for kulturmelk og kli. Det regner litt. Jeg går for fort. Blir andpusten. Må stoppe utenfor butikken, finne pulsen. Går inn først etter et par minutter, plukker med meg en gulost, kulturmelk, kli. Tre tomater. En blomkål. Noe mer? Kanskje en kaviar. En kartong egg. En pose kaffe. Betaler. Legger varene i trillebagen.

Når jeg runder svingen inn mot blokken et kvarters tid senere, ser jeg deg. Du står bøyd foran vinduene ved vaskeriet. Har ikke jakke på. Det må være noe du har funnet. Eller kanskje leter du etter noe du har mistet ut av vinduet?

Jeg kjenner at jeg ikke orker det der. Ikke i dag. Bestemmer meg for å gå forbi uten å si noe. Men du stopper meg.

– Kom, sier du og peker.

Stemmen din.

Jeg setter trillebagen fra meg og kommer bort til deg.

En stor fugl ligger på bakken. Brun og svartflekket med hvit underside og et langt, spisst nebb. Overkroppen er vrengt bakover.

Hodet trykket inn. Den gjør noen merkelige bevegelser med den ene vingen.

– Den må ha fløyet i et vindu, sier du.

– Men en sånn fugl skal ikke være her, svarer jeg.

Og dette vet jeg. I perioder har jeg lest mye om fugler. Dette er en myrsnipe. Den holder seg som regel til våtområder. Ved fjærestrender med tangbanker og mudder. Spiser insekter og små krepsdyr. Flyr ikke gjennom byen bare for å ligge delvis knust på bakken utenfor en boligblokk.

– Vi må gjøre noe, sier jeg. – Den er for skadet.

Du ser på meg. Blir plutselig våt i øynene. Tar noen skritt bakover.

– Jeg kan gjøre det, sier jeg, henter en avis fra en av dunkene utenfor inngangspartiet og skal til å legge den over fuglen når den plutselig løfter hodet, krafser litt med den ene vingen og legger seg over på siden.

Deretter går det en rykning gjennom kroppen.

Så blir det stille.

– Døde den nå? hvisker jeg.

Jeg setter meg på huk.

– Jeg tror den døde, svarer du og bøyer deg ned.

Jeg legger avisen over, dytter litt på den.

– Den er død.

Jeg løfter opp fuglen, bærer den med meg bort til søppelrommet.

Du kommer etter, holder opp døren for meg. Jeg kaster myrsnipa i en av de grå dunkene.

– Trenger du en kaffe? spør jeg på vei ut.

Skjorten din er våt. Du rister på hodet.

– Kanskje en annen gang, svarer du. – Jeg har vasketid.

Vi går sammen inn. Jeg stopper ved døren min. Den lange ryggen din. Litt lut over skuldrene er du. Ellers ser du sterk ut.

Du snur deg.

– Hva hadde du tenkt å gjøre? spør du.

– Gjøre?

– Med fuglen. Hvordan hadde du tenkt at du skulle. Ja. Avslutte …

Jeg leter frem nøkkelknippet. Holder det i hånden.

– Det vet jeg faktisk ikke.

Du smiler. Øynene dine blir to mørke streker i det åpne ansiktet ditt.

– Heldigvis slapp du.

Jeg smiler tilbake.

– Ja.

Så løfter jeg handleposen ut av trillebagen, låser meg inn og setter meg på stolen like innenfor. Lener hodet bakover. Lukker øynene.

Ikke lenge etter begynner det å dure svakt i en tørketrommel.

Jeg ser for meg hvordan skjortene dine slynges rundt der inne.

 

Resten av dagen er det uvanlig mye aktivitet i blokken. Utgangsdøren går til stadighet opp og igjen. Det er Svendsen og Nygård og Vikne og Vangen og mange flere. Alle skal de et eller annet. Heisen jobber nesten uavbrutt. Smellet i låsen like før den begynner å stige eller falle. Slamring av postkassedører. Flere sentrifuger og tørketromler. Men det er ikke lenger du som er der. Din vasketid er for lengst over. Du legger sammen klærne dine du, nå. Folder dem. Møysommelig. Plagg for plagg. Legger håndklærne inn i skapet i gangen. Undertøyet i øverste skuffen i kommoden. Kopphåndkledet i skuffen på kjøkkenet. Skjortene henger du inn i skapet. Du drikker en kopp kaffe mellom slagene Hører på radioen. NRK Alltid Klassisk. De spiller Enigma Variations av Edward Elgar. Den åpner så forsiktig. Buenes strøk over strengene. Et punktum satt, før alt fortsetter. Lik en lek mellom instrumentgruppene. Melodien blir sendt hit og dit, bygger seg opp, kulminerer i støt hos hornene, trompetene. Faller til ro hos fløytene, fiolinene, hos klarinettisten. Forandrer form. Blir sekstendelsnoter som løper fra et sted til et annet, synkoperer seg, blir vanskelige, blir bakoverlente, hiver seg brått fremover før de havner hos fagottene og blir bedagelige. Og så er det rett ut i fritt fall. Tonene kaster seg ut fra et høyt framspring, stuper ned i virvlende understrømmer, blir slengt hit og dit, samler seg etter hvert der nede langs bunnen et sted, skyver fra med sterke armer, kommer seg til overflaten, får pust, får vinger, flyr over landskapet, blir fløyter og fioliner, lyse toner, sitrende melodier, tynne skyer av vibrato. Du sitter på stolen ved balkongen og kjenner musikken inni deg. Ikke som lyd, men som bilder og følelser. Som soloppgang, vind, håp, løfte, glede.

Jeg går ut på kjøkkenet. Slår den kalde kaffeskvetten i vasken. Setter meg. Vil lese litt nå. Begynner med avisen. Men det går ikke. Så henter jeg boken om marulker og andre dypvannsfisk. Men den orker jeg ikke lenger. Pessoa, da. Det pleier å gå. Jeg lener meg frem. Den mørkegrå boken ligger under en bunke gamle aviser. Jeg åpner den på en tilfeldig side. Men heller ikke diktene fester seg. Det er bare ord. Ingen mening. Hva skal jeg gjøre? Jeg finner en fuglebok i bokhyllen. Går ut i gangen, stikker nøklene i lommen på koften, venter litt. Kan jeg? Blir stående en stund. Klart jeg kan. Jeg låser meg ut. Heisen står i fjerde. Jeg kikker på klokken. Halv fem. Nordström er ferdig med undervisningen for i dag. Så kommer heisen susende. Stopper med et sukk. Dørene går opp. Jeg går inn, trykker på ni-tallet.

Det er stille i den lille gangen utenfor døren din. Jeg legger fugleboken på dørmatten. Skal til å gå, men bøyer meg plutselig fort ned. Løfter boken opp igjen. Tenker jeg bør ringe på. Gi den til deg personlig. Fortelle at jeg har to fuglebøker. At jeg ikke trenger mer enn én. Fortelle at jeg tenkte du kanskje ville lese litt mer om myrsnipa. Kanskje litt om sniper generelt. Hvordan de synger når de flyr. Men så knepper det i låsen på heisen. Den forsvinner nedover i sjakten. Jeg bøyer meg ned. Legger boken på dørmatten likevel og lister meg ut. Går en etasje ned og venter på heisen der i stedet.

Idet jeg låser meg inn i leiligheten, begynner jeg å le. Det er en fremmed låt. Jeg setter meg på stolen. Legger hendene i fanget. Fingrene er stive. Knoklene litt hovne. Huden glatt med noen flekker av noe mørkere brunt her og der. Blodårene tynne og lilla. At dette er mine hender. Merkelig. Så må jeg smile igjen. Overrasket blir du nok når du går ut i gangen i morgen tidlig. Du bøyer deg langsomt ned. Løfter avisen opp som vanlig. Men. Så ser du. En bok. Om fugler? Du blir stående og kikke på den. Avisbudet kan vel neppe … Ah. Så skjønner du hvorfor. Du bøyer deg ned igjen. Løfter den opp. Fru Brubak, tenker du. Og så lukker du døren igjen bak deg. Setter deg inn på kjøkkenet. Spiser skiven du har smurt. Ost og marmelade. Drikker en kopp te. Ser på boken av og til.

Etter frokost tar du den med deg inn på stuen sammen med en kaffekopp. Lyset over tretoppene på den andre siden er tynt og skjelvende. Det er fortsatt overskyet, men ikke regn. Du setter kaffekoppen fra deg på bordet. Kjenner på boken. Det glatte plastomslaget. Ser på bildene av utvalgte fugler. En måke, en blåmeis, en ugle. De andre drar du ikke kjensel på. Kanskje den i midten øverst er en bokfink? Du åpner boken, leter blant sidene bak i boken først. Finner ingen ting. Så leter du på sidene foran. Finner til slutt en rubrikk som heter Fargefotografiene på omslaget. Du leser at her er blåstrupe, buskskvett, aftenfalk, svartvingeglente, perleugle, hettemåke, myrsanger, blåmeis og isfugl. Du blir slått av de vakre navnene. Bare det å si navnene høyt er en form for poesi. Så leter du deg frem til sidene om
snipefamilien. Smiler når du oppdager eseløret jeg har lagd på side 102.

 

– Takk for lånet, sier du og holder frem fugleboken.

Klokken er bare litt over elleve.

– Nei. Nå er den din, svarer jeg.

Du har en annen skjorte på i dag. Gråblå. Den får øynene dine til å lyse.

– Jeg har to, forklarer jeg.

– Ja vel.

Det slår meg at du kan ha slekt fra Sørlandet.

– Ja vel, sier jeg også.

Men du fortrekker ikke en mine.

– Kanskje du vil ha en kopp kaffe i dag? spør jeg.

Du virker usikker.

– Jeg skal ikke ha gjester før senere i ettermiddag, sier jeg.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra.

– Nei vel.

– Ja. Så jeg har god tid.

Du har mest lyst til å gå. Jeg ser det på deg.

– Eller vi kan ta det en annen gang, sier jeg.

Du drar hånden langsomt gjennom håret. Legger det bedre på plass.

– Nei, en kaffe høres bra ut, det. Takk som byr.

Jeg tar et skritt tilbake. Slipper deg inn. Du har bare tøfler på. Jeg sier du kan beholde dem på. Hvis du vil. Det vil du. Så viser jeg deg inn i leiligheten. Vi går gjennom gangen, inn på stuen.

Der stopper du. Midt på gulvet.

– Det er merkelig, sier du.

– Hva da?

– Nei, alt er likt i forhold til min leilighet.

– Å?

– Romløsningen.

– Sånn å forstå.

– Men lyset. Og utsikten.

Jeg ser der du ser. Ut vinduet i spisestuen.

– Ja. Det er sikkert litt mer gress her, sier jeg.

Du ler.

– Beklager. Det var ikke meningen å …

– Nei, nei.

Egentlig var det befriende med latter.

Jeg ler litt, jeg også.

Etterpå blir det stille. Jeg lurer på om det er nå jeg skal hente kaffekoppene.

– Men ja, du har rett, sier du etter en stund. – Det er litt mer gress her.

Du går helt bort til vinduet, ser ut i bakhagen. Legger armene bak ryggen. Folder hendene. Jeg skal til å gå inn på kjøkkenet.

– Var det her du fant Buster? spør du plutselig.

Du snur deg mot meg.

– Buster? sier jeg.

– Kattungen.

– Så den var din?

– Ja?

– Ja, nei, for jeg var ikke helt sikker.

Jeg går bort til vinduet. Peker.

– Der, sier jeg.

Du svarer ikke. Blir bare stående og se.

Jeg går inn på kjøkkenet, henter kaffekopper, asjetter, to teskjeer. Bærer det inn på stuen, dekker bordet.

– Bruker du melk i kaffen?

– Nei takk, svarer du.

– Skal bare hente fatet, sier jeg og går inn på kjøkkenet igjen.

Jeg legger havrekjeks på en tallerken, heller aprikos i en liten skål.

– Vær så god, sier jeg når jeg kommer inn igjen.

Du står foran bokhyllene nå.

– Takk, svarer du og snur deg mot meg. – Litt av en samling.

Jeg vifter med hånden.

– Noe må man jo gjøre.

Jeg står ved stolen min. Du går til din.

– Vær så god, sier jeg igjen.

– Takk.

Du setter deg, rører med skjeen i kaffen. Jeg rekker deg fatet med kjeks. Du tar en, løfter den til munnen. Tar en liten bit. Noen smuler drysser ned på tallerkenen.

– Jeg kjøpte dem i går, sier jeg. – Er de tørre?

– Nei da.

Jeg tar en bit av min kjeks.

Du legger din fra deg på asjetten, tar en slurk av kaffen.

– Har du lest dem alle?

Du ser mot bokhyllene igjen.

– De aller fleste, svarer jeg.

– Stein likte visst også å lese.

Jeg svarer først ikke. Jeg aner jo ikke. Men så blir det så stille.

– Når så du ham sist? spør jeg.

Ansiktet ditt er vakkert. Leppene lyse, perfekt avrundede på midten. Kinnbeina høye. Nesen lang. Pannen høy. Fargen i huden gyllen.

– For førtito år siden, svarer du etter en stund. – Da han ble født.

– Å.

Forbauselsen i ansiktet mitt.

– Vi var ikke så nære, hans mormor og jeg.

– Nei, svarer jeg.

Jeg drikker av kaffen. Du lener deg tilbake i stolen, ser på meg.

– Da Stein forsvant i begynnelsen av mai, ringte svigersønnen min. De lurte på om han var hos meg.

Jeg setter fra meg koppen. Lar hånden hvile mot bordplaten.

– Hvorfor skulle han være her? Det var det første jeg tenkte.

Men det kunne jeg ikke si.

– Nei.

– Men så skjønner man ikke alltid alt. De var fortvilet, ikke sant. Jeg også. I hvert fall nok til at jeg dro opp dit. Bodde på et pensjonat. Jeg vet ikke. Sikkert for å være i nærheten. I tilfelle et eller annet.

En barnehage på tur kommer gående over gresset og fortsetter videre ned trappene like utenfor vinduet. De ler og hopper. To stikker plutselig av. De vil sikkert klatre i det lille treet. En voksen roper. De kommer løpende tilbake. Finner plassen sin i rekken igjen. Holder hender.

Så er de borte. Det samme er støyen.

– Da de endelig fant ham i midten av august, kom jeg hjem igjen.

– Ja, jeg så deg. Med kofferten og alt.

Du ser på meg. Nikker.

– Men så dro du jo igjen?

– Begravelsen, sier du bare.

Jeg svarer ikke.

– Det var forferdelig.

– Kondolerer.

– Jo. Takk.

Du tar en slurk til av kaffen.

– God kaffe, forresten.

– Takk, svarer jeg.

– Men jeg tror jeg skal …

– Selvfølgelig.

Du reiser deg. Jeg også. Følger deg til døren. Holder den opp for deg.

– Takk igjen, sier du.

– Ingen årsak.

Så går du bort til heisen. Trykker på knappen.

Idet den kommer susende, snur du deg mot meg.

– Håper jeg ikke …

– Ingen fare, avbryter jeg.

– Neste gang.

– Ja.

Du trekker døren opp. Smiler.

– Takk, sier jeg.

– Det er jeg som skal takke.

 

Jeg bruker lang tid på den lille oppvasken. Holder rundt koppen du brukte. Skrubber den godt i det varme såpevannet. Skyller den ren med varmt vann fra springen. Gjør det samme med asjetten, teskjeen. Tørker hver ting omhyggelig. Setter det i skapet, i skuffen, vasker over stuebordet med kluten, skyver stolene inntil. Trekker ut igjen den du satt på. Setter meg forsiktig. Lener meg tilbake. Blir sittende en stund med øynene lukket før jeg retter meg opp. Må smile. Så reiser jeg meg, går på badet, løfter kaldt vann mot ansiktet, tørker meg, ser meg i speilet.

Å være ensom.

Man kan være to om det.

Jeg smiler til meg selv. Kjenner jeg må ut. Kjøpe blomster. Eller finne noe jeg kan ta med hjem. Høstblader. En kongle til å pynte bordet med. Noen flate, runde steiner.

BONUSSPOR

Genre: Vinner av ungdommens kritikerpris 

Ungdommens kritikerpris kom i stand etter et initiativ fra Foreningen !les i 2005. På kort tid har Ungdommens kritikerpris etablert seg som en av Norges viktigste litterære priser. Les mer her om prisen.

Ellen Mari Thelle vant Ungdommens kritikerpris 2019 med romanen Bernard banker på. Juryen som består av 7 klasser på videregående skole skrev i sin jurybegrunnelse blant annet dette:

«Handlingen er veldig troverdig og skildrer en livssituasjon som vi unge ikke tenker så mye på, men som vi alle kommer til. Vi tenker at det derfor er relevant for alle lesere, både unge og gamle. Den handler om to eldre mennesker. Det er en periode av livet som er fylt med utfordringer, men i denne boka ser man noen som takler disse utfordringene. Hovedkarakterene forelsker seg. Det knuste noen fordommer mot hva vi har tenkt om eldre mennesker. Vi opplever at det handler om våre egne liv, og får derfor medfølelse for karakterene. Vi blir glade i dem og bryr oss om dem.

Det er en bok med et budskap og en oppfordring til å gripe mulighetene livet gir, og ta sjansene mens man kan. Selv om man tror man har god tid, vet man aldri når det kan være for sent.»

Her en oversikt over vinnerne av Ungdommens kritikerpris:

Vinner 2018:

Demian Vitanza
Dette livet eller det neste
Aschehoug

En høyaktuell og sjelden bekjennelseshistorie: Norskpakistanske Tariq forteller om sin oppvekst, radikalisering og tiden som fremmedkriger i Syria.

For ett år siden holdt Demian Vitanza skrivekurs i et norsk høysikkerhetsfengsel. Der møtte han en returnert fremmedkriger som ønsket å fortelle om sitt liv. I mer enn ti måneder har Vitanza besøkt fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i tilsammen over hundre timer.

«Dette livet eller det neste» er en roman hovedsaklig basert på den innsattes egen historie. (Forlagets omtale)

Les juryens begrunnelse her

Vinner 2017:

Nina Lykke
Nei og atter  Nei
Oktober

Ingrid og Jan har vært gift i et kvart århundre og bor med to sønner i en villa på Nordstrand. Guttene er store nok til å regnes som voksne, men oppfører seg som hotellgjester. For Ingrid har både familielivet og læreryrket mistet glansen. Jan, derimot, får opprykk til avdelingsdirektør i departementet og blir overmannet av en ny og energisk giv. Og av den langt yngre rådgiveren Hanne, som er i ferd med å bli akterutseilt på familiefronten. Det er på tide å ta grep.

Nei og atter nei er en skarp, morsom og ubehagelig roman om kjernefamiliens kår i et samfunn hvor øyeblikkets lyst er den edleste ledestjerne og ingenting er så drøyt at det ikke kan forsvares med individets trang til frihet. (Forlagets omtale)

«Fantastisk, uvirkelig og veldig uventet» sa Nina Lykke da hun vant Ungdommens kritikerpris. Les hele intervjuet med henne.

Les juryens begrunnelse her.

Vinner 2016: 

Redd barna
Tiril Broch Aakre
Flamme forlag

Det er mandag 8. desember i en hvit villa i en liten innlandsbygd på Østlandet. En helt vanlig mandag – tilsynelatende. Snøen laver ned. Tanja skal følge Tore og Jorid til barnehage og skole. Mannen hennes, Paul, skal på legekonferanse i Brussel. De er preget av sorgen over datteren Ida, som døde for et halvt år siden, bare 17 år gammel. Hverdagslivet vender sakte, men sikkert tilbake. Folk rundt dem synes de har klart seg bra. Nå planlegger Tanja og Paul en stor fest i forbindelse med sin 20 års bryllupsdag.

Så bestemmer Tanjas bror seg for å komme på besøk. Han sier at han har permisjon fra fengselet. Men det er noe som ikke stemmer. Det er noe Paul ikke vet. Og vet hun alt om ham?

Det er uvanlig mørkt denne dagen, og det snør og snør. Noe er i ferd med å bryte igjennom. Men er det bra eller dårlig? Er det noe man kan bygge et liv på?

Redd barna er en varm og sterk roman om det som bærer oss – og det som river grunnen vekk under føttene våre. (forlagets omtale)

Les juryens begrunnelse.

Vinner 2015:

Fra jorden roper blodet
Birger Emanuelsen
Tiden forlag

Tallak Nybuen skadeskyter en reinsdyrbukk, og i jakten som følger, faller han om. For å overleve natten tar han seg til stølen som hans far har leid ut til en jeger nede fra kysten.

Neste dag drar de to mennene sammen ut i fjellet for å finne bukken. Turen vekker minner fra Tallaks oppvekst; morens uforklarlige fravær, ham selv og faren alene på den lille gården, følelsen av å være fanget i den trange dalen, i det evige slitet. Natten er kommet med snø, turen blir tung, og etter hvert som de søker over den tomme vidden, blir det klart at det er mer enn det skadeskutte dyret som knytter de to sammen.

Fra jorden roper blodet er en konsentrert roman, rik på kjærlighet. Gjennom et lite og levende persongalleri vikles det ut en stor fortelling – om familie og arv, sannhet og løgn, om hvilke historier som former våre liv, og om hvordan alt kunne vært annerledes.

Da Birger Emanuelsen debuterte med novellesamlingen For riket er ditt i 2012, ble boken av flere anmeldere trukket frem som en av årets beste. I sin første roman henter han igjen inspirasjon fra de grunnleggende og store fortellingene.

Les juryens begrunnelse.

Vinner 2014: 

Fugletribunalet
Agnes Ravatn
Samlaget

TV-programleiaren Allis Hagtorn forlèt mann og jobb etter ei offentleg sexskandale og byrjar som hushjelp for Sigurd Bagge, ein mann i førtiåra. Ho skal servere han tre måltid dagleg, halde orden i hagen og elles la han vere i fred. Allis går frå å vere på alles lepper til å bli heilt anonym. Til å begynne med omfamnar Allis den nye situasjonen som ei mulegheit til å starte på ny, men det tar ikkje lang tid før fascinasjonen for Sigurd Bagge dominerer livet hennar. Etter kvart som dei kjem nærare kvarandre, blir det avgjerande spørsmålet: Kven er Sigurd Bagge, og kva vil han med Allis?

I eit avsidesliggande hus ved havet har to menneske søkt eksil. Begge har ein løyndom og eit ønske om å sone. Den eine ber på skam, den andre skuld. Kva må til for å kunne starte på ny?

Les juryens begrunnelse.

Vinner 2013: 


Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet
Eivind Hofstad Evjemo
Cappelen Damm

I det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.

Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.

Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.

Les juryens begrunnelse .

Vinner 2012: 

Gjennom natten 
Stig Sæterbakken
Cappelen Damm
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake.
Tannlege Karl Meyer opplever sitt livs verste redsel da sønnen, Ole-Jakob, tar sitt eget liv. Det tragiske dødsfallet danner utgangspunktet for en mangetydig og rikt forgrenet roman som stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen. Hva gjør sorg med et menneske? Hvordan leve videre med smerten fra et uoverkommelig tap? Hvor langt kan en mann drives i sin fortvilelse og savnet etter et mistet barn?

Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen.

Les juryens begrunnelse.

Vinner 2011: 

 

Bli hvis du kan. reis hvis du må
Helga Flatland
Aschehoug

Tre unge barndomsvenner – Tarjei, Trygve og Kristian – beslutter å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan. Ingen av de tre kommer tilbake. Hvorfor dro de egentlig? Hva med de som er igjen? Hvilke krefter påvirker våre veivalg – bli eller reise?
Romanen handler om å vokse opp i, være omgitt av og bryte opp fra en trygghet som ikke lenger kjennes trygg. Rammen er lokalsamfunnet guttene kommer fra. Kapitlene gir stemme til to av guttene, og to av de som står dem nær.
«Bli hvis du kan. Reis hvis du må» er et modent debutantarbeid med et finstemt litterært uttrykk. En sår og varm bok med en stille desperasjon.  (Forlagets omtale)

Les juryens begrunnelse.

Vinner 2010: 


Sex, død og ekteskap
Jon Øystein Flink
Cappelen Damm

I denne romanen gjør jeg-fortelleren sitt ytterste for å ta sitt eget liv. Hvorfor vil en norsk forfatter på 32 år ta livet sitt? Vi følger hovedpersonen fra selvmordsforsøket, gjennom anger, feighet, horeri, ekteskap, sodomi til den siste scenen der jeg-fortelleren sitter dødelig såret, på utestedet Valka i Oslo.

Flink forteller rått, lattervekkende, melodramatisk, samtidig sårende, presist, nyanserikt og ekkelt. (Forlagets omtale)

Les juryens begrunnelse.

Se alle vinnerne her.

 

Til toppen