Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Weifas venninner påstår at hun mangler en del egenskaper mennesker trenger for å leve gode liv. Hun er lett påvirkelig, katastrofal i krisesituasjoner, ute av stand til å ha nære relasjoner og fullstendig skamløs. For å nevne noe. Alt dette forteller venninnegjengen henne, i omsorgsfulle ordelag, kun fordi de ønsker å hjelpe. De mener det ikke går an å leve sånn som Weifa gjør. Man må følge noen regler, særlig hvis man er jente. Men er det nå så sikkert at det er Weifa som trenger hjelp? Hun tar for seg påstand for påstand, og forklarer hvorfor venninnene tar feil og hvordan det egentlig er dem det er synd på.

Liv Marit Weberg Aschehoug 2018

 

PÅSTANDER OM MEG I TILFELDIG REKKEFØLGE

Det er mange som snakker om at det er ensomt å være menneske, og det er kanskje derfor de skaper seg fellesskap der hvor det ikke finnes fellesskap, for det finnes ikke fellesskap, og vanligvis pleier jeg å le av dem fordi de er så naive.

Men akkurat i kveld kjente jeg på at det kan være ensomt å være menneske, og det var en problematisk følelse.

For jeg dro på et «politisk møte», i en gruppe som var opptatt av likhet generelt og likhet mellom kjønnene spesielt, og det var ikke fordi jeg ville være med i et fellesskap, men fordi de lovte gratis pizza og jeg var blakk.

Så jeg møtte opp der, og der satt det cirka 15 mennesker rundt et bord og var klare til å diskutere likestillingstiltak. Jeg hadde tilfeldigvis møtt en av guttene før, fordi jeg hadde tatt ex. phil. med han den høsten, og jeg hadde på et tidspunkt prøvd meg på han for å være snill, men blitt avvist, så det var hyggelig å se han igjen. Han hadde langt skjegg og et veldig snilt smil, og så ut som han kunne trenge litt kvinnelig oppmerksomhet, men tydeligvis ikke.

Jeg satte meg ved siden av han, og han så veldig snilt på meg og sa: «Velkommen til oss!»

«Takk for det», sa jeg, og han sa at jeg måtte introdusere meg og det gjorde jeg.

Så begynte de å snakke om hvordan man kunne minske forskjellene i samfunnet generelt og mellom kjønnene spesielt, og mange mente at alt handler om økonomi.

En av jentene sa at om vi skal minske forskjellene i samfunnet, må vi ikke glemme det private næringslivet.

En av guttene sa at vi må regulere boligmarkedet.

Og så videre.

Og jeg snorka litt, så jeg bestemte meg for å endre samtalen og gjøre den mer interessant.

Så da sa jeg at jeg hadde en idé jeg gjerne ville lansere. Samtlige var lutter øre, og det var godt å se, og jeg sa: «Hva hvis vi ikke gjør forskjellene mindre, men sørger for at de rike kun kan bo på noen få og gjerne inngjerdete steder?»

Det var nesten ingen som blunka eller pusta, som jo må bety at det man har sagt er smart, så jeg fortsatte: «Jeg skal forklare. Dette er veldig logisk. Jeg føler meg helt normal og fin og rik nok når jeg ikke omgir meg med rike folk. Ikke sant? Så hvis vi fjerner de rike, og ikke med vold eller noe, vi bare lokker dem med et eller annet som rike liker, inn i noen sånne inngjerdete områder, og så sørger vi for at de har gode skoler og en flyplass inni der, for de trives sikkert godt i Syden, og så slipper vi å ha noe som helst med dem å gjøre?»

Det ble stille rundt bordet.

Helt til noen sa: «Over til noe helt annet …» og gikk over til noe helt annet og kjedelig.

Og jeg snudde meg til sidemannen og sa: «Men er det ikke i hvert fall en litt fristende tanke?»

Han så på meg med et snilt blikk, veldig likt det han ga meg da han sa at han ikke ville bli med meg hjem, og sa: «Jeg tror de fleste her er opptatt av å finne fram til tiltak som faktisk fungerer», og det var jo snilt og diplomatisk av han, og jeg himla med øynene.

En av de mest utprega ledertypene i gjengen, en jente med kort hår og briller, sa at de hadde tatt ansvar og kjøpt inn litt vin siden dette kunne kalles en juleavslutning, men de som ville drikke av den, måtte nesten vippse penger for sin del.

Så folk vippsa, og jeg gjorde det ikke, men jeg ga uttrykk for at jeg hadde gjort det og fikk vin.

Pizzaen kom på bordet, og samtalen var det lite trøkk i, så jeg tok ansvar og delte en historie om en gutt som jeg nylig hadde hatt et seksuelt forhold til. Det hele hadde endt i slåsskamp, og jeg viste dem merkene fra slåsskampen, og alle ble litt stille, og en av jentene, som het Aki eller Anki eller Rangi eller kanskje til og med Ringi, tok meg til side og sa at jeg burde anmelde, for dette hørtes ikke bra ut i det hele tatt.

Jeg sa at det var jeg som begynte med å kaste en kopp, og det var bare flaks at jeg ikke traff han kjempehardt, så det gikk ikke så galt som det kunne ha gått, men jeg tenkte at det ville vært veldig rart å anmelde. Ringi/Rangi/Aki/Anki sa at det var gutten som var den fysisk sterke, og jeg sa: «Da har du ikke sett han, jeg er ikke så kroppsfokusert», og hun ble lei av meg.

Så vi gikk tilbake til gjengen, og noen prøvde å starte en ny samtale om noe kjedelig, sannsynligvis hjemmesituasjon eller oppussing, og han ved siden av meg med det lange skjegget spurte om det var greit at kjæresten kom en tur, og det syntes alle var ekstremt hyggelig og spennende.

Jeg prøvde å fokusere på hvorvidt pizzaen var god eller ikke, og hva den eventuelt smakte, for jeg innså at jeg ikke hadde noe å snakke om. Men det ble kjedelig, så jeg snudde meg mot fyren med skjegget, og sa: «Sånn ellers?»

Det gjorde jeg med vilje, for jeg er ikke en sånn som tror at å si «sånn ellers» skaper en god samtale, og han så litt mindre snilt på meg nå og litt mer slitent, og prøvde helt tydelig å komme på et mulig svar til akkurat det.

Men så ble han redda av kjæresten som kom bakfra, og han reiste seg opp for å kysse henne, og jeg så at jeg kjente kjæresten godt, og det var for altfor seint å stikke av.

Eller godt og godt.

Jeg kjente Hanne tidligere, for litt over ett år siden, noen vil si godt, andre vil si mindre godt, det er litt opp til øyet som ser.

Den skjeggete gutten med snille øyne snudde seg mot bordet for å introdusere Hanne, men Hanne hadde allerede sett meg og hun rødma. «Hei», sa hun, og det var ingen av oss som visste om vi skulle klemme hverandre eller ikke, så det ble en slags klem som vi begge angra på underveis.

«Så du er sammen med han her», sa jeg, og jeg hadde lyst til å si at det var et spennende valg, men jeg tok meg i det, for i så fall var jeg ikke sikker på om jeg burde ha sagt det til henne eller til han.

Hanne så ut som før, hun var ren og pen og falsk, og hun var en slags motsetning til den skjeggete fyren som var opptatt av likhet generelt og mellom kjønnene spesielt.

«Ja», sa hun, «vi møttes i fadderuka.»

Jeg nikka og vi ble sittende og se på hverandre uten å ha noe videre å komme med.

Heldigvis var det noen andre rundt bordet som tok initiativ til en samtale. Én snakka om hvordan verden holder på å forandre seg til det bedre, og sa at det er godt å se, og en som gikk på kunstskole hadde innsett at hun absolutt måtte slutte å male kvinnelige kropper, for kvinnelige kropper er det mer enn nok av i mediebildet og vi trenger ikke flere av dem, og dette nikka mange til.

Noen mente at så lenge man malte kvinnelige kropper som ikke likna på de kvinnelige kroppene man som regel får se i mediebildet, ville det helt sikkert gå fint, og jeg sa at jeg fra nå av kun skulle male kvinnelige kropper som var helt like dem vi ser i mediebildet, og en av dem sa at hun ikke visste at jeg malte.

Og jeg sa: «Nei, det gjør jeg ikke heller, men hvis jeg gjorde det så.»
På dette tidspunktet lukka ledertypejenta øynene, før hun åpna dem igjen og sa at hun ikke skjønte hvem motstanden min var retta mot.

«Det aner ikke jeg heller», sa jeg, «men det er i hvert fall deilig å yte motstand.»

«Er det det at du ikke liker oss?» fulgte hun opp. «For jeg begynner å synes at dette er litt ubehagelig.»

Flere nikka og var enige om at dette var ubehagelig, og oppmerksomheten ble igjen retta mot meg. Den eneste som ikke så på meg var Hanne, som satt og utveksla blikk med den skjeggete fyren. «Hvordan ville verden vært om vi aldri følte ubehag?» sa jeg og syntes det var et godt comeback.

Ledertypejenta sukka og så rett på meg.

«Jeg er veldig for å føle ubehag», sa hun. «Men hvis du absolutt skal gjøre motstand, bør du gjøre det på en konstruktiv måte og ikke sånn som du gjør det nå. Nå virker det som du bare er sint for noe og vil provosere.»

Og faktisk hadde hun et poeng, for jeg var sint, og på en måte visste jeg akkurat hva jeg var sint for, men samtidig var det fullstendig umulig å forklare.

«Jeg er sint for at de som kaller seg radikale for tida ser ut som og oppfører seg som om de bruker tanntråd.» Jeg pekte på en tilfeldig valgt jente rundt bordet som så veldig ut som en tanntrådbruker, og hun skjulte tennene litt for jeg hadde nok helt fullstendig rett.

Hanne så veldig konsentrert ned på neglene sine, for hun ser definitivt ut som typen til å bruke tanntråd, for ikke å snakke om neglefil, og sannsynligvis var hun redd for å bli neste offer, for det hadde vært helt typisk henne.

«Nei», sa ledertypen. «Hvis du ikke har noe mer saklig å si, tror jeg faktisk det er best at du går.»

Jeg sa at jeg ikke klarte å komme på en eneste saklig ting å si, men ganske mange usaklige, og hun avbrøt meg før jeg fikk lagt ut om de usaklige og sa at det var fint om jeg kunne vippse før jeg gikk. «Jeg kan vippse etterpå», sa jeg.

«Helst nå», sa hun.
Jeg sukka, ikke fordi jeg skamma meg direkte, men fordi jeg ble nødt til å bekrefte alt de trodde om meg: «Jeg har ikke penger, faktisk. Og jeg aner ikke når jeg får penger igjen.»

«Å nei …» sa ledertypen, og dommen var tydelig i ansiktet hennes, hun tenkte: Hvorfor faen drikker du av vinen vår da, og hun hadde i så fall et poeng.

«Jeg kan ta det», sa Hanne med en litt for lav stemme, for hun har det ikke med å ta ordet i forsamlinger, men hun trossa angsten og framsto samtidig som et nydelig og ydmykt menneske, og det irriterte meg.

«Du kan få dem tilbake», sa jeg.

«Nei, virkelig», sa Hanne, «det går fint.»

Og alle rundt bordet så henført på Hanne, for det var så snilt gjort. Så så de på meg og forventa et takk, for det er den rollen sånne uten penger skal innta, men det er ikke en rolle jeg er komfortabel med å spille, og jeg sa: «Nei, faen, jeg skjønner ikke hva jeg tenkte på. Du har råd til det.»

Så gikk jeg ut derfra, og jeg kunne høre at noen sa: «Kjenner du henne?» Og at Hanne sa «Vi var i samme gjeng …»

Jeg skjønte at de kom til å fortsette å snakke om meg, og jeg var like ved å snu og gå tilbake, for jeg visste akkurat hva Hanne kom til å si.

Folk har alltid kritisert meg, og de har alltid gjort det rett i trynet mitt, og det har alltid vært godt ment. De er nemlig helt sikre på at jeg må bli annerledes og at de gjør meg en tjeneste hvis de sier akkurat hva de mener om meg, for hvis jeg blir annerledes, kan jeg være en del av fellesskapet, jeg også.

For når folk lager seg fellesskap, klarer de faen meg aldri å gjøre det uten å samtidig lage seg masse regler. Og de som ikke følger reglene, faller ut av fellesskapet.

Og de som sitter igjen, syns det er så utrolig trist når noen faller ut.

BONUSSPOR

Ungdomsboka er full av rebeller som ikke har som mål å passe inn.

 

Miss
Synne Sun Løes
Aschehoug
2017

Ea er 16 år og ser på seg selv som Miss mis fit. Hun har droppet ut av skolen, og fyller dagene sine med hekling, skriving av sin egen selvbiografi, kunstneriske prosjekter – og spising.

Og hun hater alt som er Perfekt.

«Hvorfor kan du ikke være litt mer – normal?» spør faren. Men Ea vil ikke være normal.

Moren er livredd for at datteren skal bli psykisk syk som tante Edith, som var en eksentrisk kunstner, enormt tjukk, ganske gal og endte med å ta sitt eget liv. Derfor sender hun Ea i terapi.

Men Ea er så mye mer enn sin polstrede kropp. Kanskje er hun også til syvende og sist den friskeste av alle?

 

Arne Svingen
alt jeg skylder deg er juling
Gyldendal
2018

Jeg knocker ikke ned gamle folk. Jeg slår ikke jenter, barn eller hunder. Ikke handikappede, kortvokste eller feiginger som aldri slår tilbake heller. Jeg kliner ikke til folk som ikke fortjener det. Ikke slår jeg fordi jeg er full eller har kjørt i meg dop. Jeg slår ikke bare for å slå. Jeg slår ikke engang alle som fortjener det. Og jeg sparker ikke folk i hodet når de allerede ligger på bakken og ynker seg.

Men jeg slåss.

Møt Herman. Han som har sårskorper på knokene. Og som nekter å si unnskyld.

Møt Silje. Hun som har laget en helt spesiell navneliste.

Er det ikke på tide at noen tar igjen?

Bjørn Sortland
Livredd for å leve, dødsredd for å dø
Piggsvin forlag
2018

«Jeg åpner skyvedøra på bilen så stille og sakte jeg kan, og smyger meg under dyna. Jeg er på en måte skuffet over at Tom T. har sovnet. Selv om han er litt pyroman, og litt banditt – er han likevel en bra fyr? Eller er han en grusom drittsekk som stjeler campingbiler, skyter heroin i øyet og ellers misbruker blinde jenter? Og er han mye eldre enn han sier? Er han kanskje tredve, liksom? Jeg skulle ønske det var greit å ta på han litt, prøve å kjenne hvor gammel han er. » Dina (16) har flyttet ut i farens gamle campingbil for å være i fred fra familien. En kveld dukker det opp en gutt som sier han er på flukt fra både politi og barnevern. Han starter opp bilen og kjører av gårde. Endelig skjer det noe. Men Dina er likevel usikker på om hun blir kidnappet, eller om hun egentlig har lyst til å bli med. Tom T. virker grei, men hvem er han egentlig?

John Green
skilpadder hele veien ned
Oversatt av Stian Omland
Gyldendal

Aza Holmes prøver virkelig. Hele tiden. Hun prøver å være en god venn, en god datter, en god student – og kanskje også en god detektiv. Men det er ikke lett når hun på samme tid har hodet fullt av tankespiraler som vanskeliggjør hverdagen og sosial omgang med andre mennesker.

John Green har blitt verdenskjent for sine skildringer av ungdom som skiller seg ut, og i Skilpadder hele veien ned møter vi kanskje Greens sterkeste karakterskildring til nå. Med stor innlevelse skildres en ung kvinne med OCD og hennes kamp for å finne veien sin i en såkalt normal tilværelse.

Bli med i en fortelling om livslangt vennskap, Star Wars fan-fiction, en forsvunnen millionær og den første store kjærlighet, som ikke blir lettere når man samtidig har psykiske utfordringer å håndtere.

 

Til toppen