Langsom formidling
Det er mange ulike tilnærminger til litteraturen. I skolen spiller for eksempel klassetrinn og hvilken metodikk lærerne bruker en viktig rolle. Bibliotekarene vil på sin side gjerne koble leser og bok i sin formidling, mens en av oppgavene til litteraturkritikerne er å bedømme ny litteratur. Hvor i dette landskapet befinner så barn og ungdoms litteraturpriser seg?
Slakt
«Det er så mye uventet som skjer, hele tiden. En tror at alt kanskje vil gå bra, så skjer noe nytt, så noe mer og så til slutt enda mer man ikke ville sett for seg. Det er dette som gjør denne boka så bra, spenningskurven tar aldri veien ned. Den bare stiger og stiger helt til skyene.»
Dette sitatet er fra en anmeldelse på uprisen.no av Sigbjørn Mostues bok I morgen er alt mørkt: Brages historie (Cappelen Damm 2014). Mer eller mindre tilfeldig hadde en elev fått anmelde en bok han likte. Jeg spurte et lærerkollegium om dette er god litteraturformidling. Selvsagt! svarte de. Bok og leser var koblet. Hva mer kan en norsklærer ønske seg?
Så viste jeg denne anmeldelsen av Lars Mæhles bok Jag är Supermann (Samlaget 2017) fra uprisen.no:
«Personlig syntes jeg at boka er 122 sider om ingenting. Jeg vil aldri anbefale boka til noen. Den er kjedelig fra første øyekast. Det var så vidt jeg gadd å lese boka ferdig. Den er bortkastet tid i mine øyne. 122 sider på nynorsk kan være kjedelig i seg selv, men om den så hadde vært på engelsk, hadde den ikke vært verdt det. Terningkast: 1»
Lærerne fikk samme spørsmål: Er dette litteraturformidling? Det ble ganske stille. Her hadde en elev fått en bok som hun virkelig ikke likte. Er dette formidling, eller er det litteraturkritikk? Og hva gagner det den unge leseren å lese denne boken?
Kritikk og samtalestartere
Er Ungdommens kritikerpris (UKP) litteraturkritikk? Nei, sier Morgenbladet-kritiker Bernhard Ellefsen i samtalen som er skrevet ut i dette heftet (s. ). Han mener ungdommene i UKP ikke driver et litteraturkritisk arbeid, men at prisen er et godt formidlingsarbeid hvor elevene tar i bruk kritikernes verktøy. I en kommentar i Morgenbladet (17. – 23. november 2017) skriver Ellefsen: «Kritikken møter kunsten i øyehøyde, ikke som et markedsførings- eller formidlingsledd, men som en samtalepartner, et rom for gjenklang og videre tenkning.»
Driver Litteraturhuset i Oslo med litteraturformidling? spurte jeg daglig leder for huset, Andreas Wiese. Ganske overraskende svarte han nei. Han presiserer: «Det er selvsagt positivt om vårt arbeid virker som formidling, men det viktigste for oss er hva som skjer etterpå: Vårt primære og ambisiøse mål er at arrangementene skal fungere som samtalestartere.»
Litteraturhuset har altså andre ambisjoner for litteraturen enn å koble bok og leser. De bruker litteraturen som et utgangspunkt for en større samtale om livet, om mennesket og om aktuelle saker i samtiden. Litteraturen blir et sted der tanker, følelser og meninger settes i gang.
Ifølge Wiese og Ellefsen driver hverken Litteraturhuset eller kritikerne i hovedsak med litteraturformidling. Når det er sagt, er det nok ingen av dem som har noe imot om deres arrangement eller kritikk gir noen lyst til å lese en bok.
Prisarbeidet
Man kan også si at UKP (og Uprisen og Bokslukerprisen) er samtalestartere. Elevene som deltar må lese et utvalg bøker de ikke nødvendigvis liker. De må reflektere rundt det de leser, og dette må elevene formulere både for seg selv og, ikke minst, for andre. Møter med litteratur setter også i gang en indre samtale, hvor en kommer i kontakt med seg selv og lærer seg selv bedre å kjenne. Det er en stor kraft i gjenkjennelse, innlevelse og det å bli berørt av en historie, eller å bli provosert av en bok og irritert over en karakter.
Som ung anmelder på uprisen.no må du lese. Du lærer å lese en bok. Og kanskje får du din første leseopplevelse. Kanskje er det en god leseopplevelse. Kanskje en rar opplevelse eller en irriterende opplevelse. Ulike opplevelser starter ulike samtaler. Vi tror litteratur, uansett målgrupper, setter i gang gode samtaler i klasserommet, biblioteket, kantinen og i hjemmet.
Kåringene er samtalestartere som gir elevene muligheter til å sette ord på og diskutere sine leseopplevelser. Samtaler hvor du som leser deltar med dine erfaringer og ditt kritiske blikk. Prisarbeidet er selvfølgelig mer enn samtalestartere, men ordet sier noe om prisarbeidets styrke og kunstens betydning i et felleskap, et demokrati og også på et individuelt plan.
For å få start på samtalene låner elevene fra kritikernes verktøykasse. Kanskje de unge leserne ikke er kritikere, men prisarbeidets rammer og offentlige verdi skaper interessante lesninger som tilfører den offentlige samtalen om litteratur nye og overraskende perspektiver. For eksempel var det mange som leste fjorårets UKP-vinner, Nei og atter nei (Oktober 2016) av Nina Lykke, som en midtlivskrise-bok. Er den ikke da nettopp en bok for folk midt i livet? Ungdomsjuryen konkluderer i sin begrunnelse: «Boka treffer vår generasjon. Vi vil ikke havne i samme situasjon som karakterene i boka. Romanen forteller oss at alle må finne seg selv og tørre å være seg selv. Det er en samfunnskritisk og generasjonskritisk roman som gjør at vi tenker over livene våre og hva som virkelig er viktig i livet.»
Den langsomme formidlingen
Prisarbeidet ligger i spennet mellom litteraturformidling, litteraturkritikk og norskundervisning. Norsklæreren gir rom til helt ny litteratur i norsktimene og gjør klasserommet til et laboratorium. Elevene gjør et stykke kritisk arbeid og møter litteratur de aldri har lest før. Målet med prisarbeidet er alltid å høre hva barn og ungdom mener.
Som et resultat av prisarbeidet har unge mennesker fått interessante leseopplevelser og blitt lesere. Og gjennom de kritiske lesingene; alle anmeldelsene, samtalene i juryene og vinnerne som er kåret, har ungdomsjuryene selv stått fram som reflekterte og kritiske litteraturformidlere.
I møte med annen type litteratur og gjennom samtaler har overraskende, irriterende, kjedelige og underlige leseopplevelser fått verdi for de unge leserne. Interessen for lesing og litteratur kan vekkes over tid, gjennom uventete møter. Vi bruker kritisk lesing som metode, men det er også en form for langsom formidling.