Samtaler, analyse og leseglede
Lesing av skjønnlitterære bøker på første trinn
«I første klasse er det mange av barna som ikke kan lese selv, men det at læreren leser sammen med klassen gir barna tilgang til mer komplekse, interessante, morsomme, spennende og aktuelle tekster.»
Dette sier Anne Håland og Trude Hoel ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Gjennom klassesamtaler på første trinn har de to forskerne studert hvordan barn posisjonerer seg som litterære lesere.
Hvorfor skal man jobbe med skjønnlitteratur i første klasse?
– I første klasse vil det være stor forskjell mellom det som vil være barnas leselekse og de tekstene de kan erfare sammen med andre. I mange av de enkle tekstene som førsteklassingen kan lese selv, vil de ikke få tilgang til spennende fortellinger, handlingsmønster, gjenkjennelse, innlevelse og andre kulturer. Leseleksetekstene vil ofte være sterkt forenklet: de er styrt av bokstavkombinasjoner, høyfrekvente ord, antall ord og stram syntaks.
– Skjønnlitteraturen som førsteklassingene møter bør være variert. De bør møte tekster som kan gi rom for samtale og diskusjon, som vekker gjenkjennelse, men som også kan representere noe fremmed som gir rom for undring. Og skjønnlitteraturen må være mer enn matpakkelesing og lesing som belønning for at klassen har oppført seg fint. Skjønnlitterære tekster er viktige i norskfaget, men de kan ha like mye å by på i andre fag.
Hva det vil si å lese som ekspert?
– Å lese som ekspert vil si at vi ikke bare leser for å avkode og forstå hvert enkelt ord for seg, men at vi leser for å tolke og lese mellom linjene, for å trekke paralleller til egne erfaringer, for å stille spørsmål ved teksten og for å gjøre teksten aktuell for oss selv. Noen vil kanskje kalle det å lese som ekspert for å være en «kritisk leser», som også handler om å tolke og reflektere kritisk over teksten. Vi ser ingen motsetning mellom disse begrepene.
– Alle bruker egne erfaringer når vi leser skjønnlitteratur. I møte med litteraturen er vår egen kunnskap og erfaringene våre et springbrett til forståelse, dette gjelder både for barn og for mer erfarne lesere.
Av og til kan jeg tenke at det er sånn hastverk med å knekke lesekoden at skjønnlitteraturen reduseres til et verktøy for å nå dette målet. Og på den andre siden kan det kanskje bli så mye fokus på det analytiske og tolkningene at gleden over skjønnlitteraturen kveles. Har dere noen tanker om balansegangen her?
– Dette spørsmålet peker på skillet mellom kodingsferdighet og litterær lesekompetanse. Dette skillet har vi brynt oss på i arbeidet på Lesesenteret i mange år. Vi mener dette er parallelle prosesser. Begynneropplæringen i lesing må inneholde begge perspektivene: både det å lære seg de tekniske leseferdighetene og det å lære seg å være i tekstens univers. Disse to perspektivene har ulike formål, og det må læreren legge til rette for i sin leseundervisning. Nettopp ved å legge til rette for samtale om litterære tekster, så unngår man å redusere litteraturen til et verktøy og heller modellere hvordan man kan bruke litteraturen til å reflektere over tematikker, språk og erfaringer. I begynneropplæringen er problemet at det har vært for lite fokus på det analytiske, og at elevene ikke får utvikle sin litterære kompetanse og leseglede.
Hva er en litterær samtale, og hvorfor bør den introduseres allerede i første klasse?
– En litterær samtale er å utforske tekster sammen med andre. Litterære samtaler bør introduseres allerede i barnehagen og ikke tilhøre bestemte aldersgrupper eller klassetrinn. Men samtalene og responsene fra barna vil selvsagt være ulike avhengig av hvem som deltar.