Kritisk lesing som metode
Kritisk lesing som metode kan bidra til økt engasjement, kompetanse og demokratisering i vurderingen av ny litteratur.
Kritisk lesing fra prisarbeid til metode
Foreningen !les har utviklet kritisk lesing som metode i skolen siden 2005, i samarbeid med blant andre en lang rekke kritikere, lærere og bibliotekarer. Utviklingen har først og fremst skjedd gjennom prisprosjekter som Ungdommens kritikerpris, Uprisen og Bokslukerprisen, men metoden har også påvirket andre av foreningens prosjekter som f.eks. Leseskogen, Tid for ti, tXt-aksjonen, Faktafyk og Rein tekst. Og både erfaringer og tilbakemeldinger viser at metoden bidrar til å skape økt engasjement for lesing og litteratur blant barn og ungdom.
Å bli nominert og vinne en pris som Ungdommens kritikerpris, Uprisen eller Bokslukerprisen innebærer en stor anerkjennelse for både forfattere og forlag, og prisene bidrar til å skape økt oppmerksomhet rundt noen av de beste bøkene for den aktuelle aldersgruppen. Men vel så viktig er det at arbeidet legger til rette for at de unge leserne blir en del av den offentlige samtalen om litteratur, opplever et engasjement for lesing og utvikler seg som kritiske lesere. Vurderingene deres er med i den utvelgelsen og verdisettingen av samtidslitteraturen som finner sted i det offentlige ordskiftet om litteratur, og de bidrar med ærlige, engasjerte og ofte overraskende lesninger av bøkene. Prisene utfordrer barn og ungdom til å diskutere og ta stilling til litteraturen og gir dem en plattform der synspunktene deres blir synlige. Via anmeldelser på nettsider som uprisen.no og bokslukerprisen.no, prisutdelinger og møter med forfattere, legger prosjektene til rette for en ekte og autentisk kommunikasjon som gir arbeidet en hensikt – også utenfor klasserommets fire vegger. At elevene er med på å utforme kriterier for vurderingen og har mulighet til å påvirke resultatet, fører til at de utvikler eierforhold til prosjektet, ser arbeidet som meningsfullt og at engasjementet øker.[1] Samtidig virker dette tilbake på kvaliteten på det juryarbeidet som gjøres på skolen. Selv om våre erfaringer springer ut av prisarbeidet, mener vi metoden egner seg i arbeidet med samtidslitteraturen generelt. Å spørre elevene om deres meninger, ta dem på alvor og skape rammer for samtaler i klasserommet er fullt mulig uten å delta i prisarbeidet.
Å lese som en kritiker
Utgangspunktet for den kritiske lesingen er elevenes leseopplevelser. Der en tradisjonell analytisk tilgang ofte vil begynne med å dele opp verket i funksjonelle virkemidler for å undersøke hvordan det er konstruert (f.eks. ved å fokusere på retoriske figurer, bildespråk, synsvinkel, fortellerforhold osv.), tar det kritiske arbeidet utgangspunkt i tekstens effekt på leseren. Deretter må den kritiske leseren bruke både tekst og kontekst (inklusive egen lesekompetanse, tidligere erfaringer osv.) til å formulere gode begrunnelser for den vurderingen som er gjort. Akkurat som kritikere leser, begrunner og formulerer en smaksdom i møtet med en bok, får elevene altså i oppdrag å formulere sin lesning av teksten, noe som skaper et større engasjement enn å analysere verket inn i en mal eller å svare på kontrollspørsmål, slik en del læreverk dessverre legger opp til.
I prosessen med å grunngi egne synspunkter er «fordi» et nøkkelord – eller et magisk ord, som Morten Fastvold skriver i boken Kritisk tenkning. Sokratisk samtaleledelse i skolen (Gyldendal akademisk 2009). Å trene elevene på å begrunne sine synspunkter – f.eks. ved hjelp av bindeord som «fordi», «derfor» og «altså» som markerer logikk og årsaksforhold – fører til at de lærer seg å klarlegge premisser og kriterier når de vurderer det de har lest. Samtidig gir begrunnelsene tyngde til argumentasjonen. Ofte kan elevenes begrunnelser faktisk være enda mer eksplisitte enn i avisanmeldelsene, der plassmangel kan føre til at kriteriene forblir implisitte.[2] Både elever og lærere gir uttrykk for at prosessen gjør de unge leserne til mer bevisste og selvstendige lesere, gjennom å øve seg på å begrunne egen smak i møtet med ulike tekster og med andre synspunkter. Her er et sitat fra en elev på 6. trinn:
«Jeg synes det er veldig gøy og lærerikt å være med på Bokslukerprisen. Jeg synes det er morsomt at vi er juryklasse, fordi jeg er veldig glad i å lese. Jeg synes at man lærer å stå for sine egne meninger og begrunne meningene sine når man er med i Bokslukerprisen.»
Kritisk lesing i et flerstemmig klasserom
Den kritiske lesingen har vist seg å være en fruktbar vei inn i litteraturen. Kritikerens verktøy egner seg selvsagt veldig godt til anmeldelser og til ulike skriverammer som hjelper elevene med å formulere synspunkter og begrunnelser. Samtidig passer den kritiske metoden også svært godt som utgangspunkt for muntlig arbeid i form av klassediskusjoner og litterære samtaler. I og med at det er ny litteratur som vurderes, og at målgruppen for bøkene i flere av prosjektene er barn/ungdom, egner prosjektet seg godt til å skape et mer dialogisk klasserom. Den nye litteraturen er ikke kanonisert, og elevene står friere til å mene noe om kvalitet. Læreren kan innta rollen som tilrettelegger og la elevene slippe til i diskusjonene. Det legges til rette for at elevene får en mer aktiv rolle i samtalene og mulighet til å ta opp deler av tekstene som de opplever som særlig relevante. Dialogiske samtaler og samarbeidslæring har vist seg å føre til god læring og økt engasjement blant elevene.[3] Gode tekster – så vel skjønnlitteratur som sakprosa – bidrar til dette, fordi de ofte inneholder et stort antall «tomme plasser» som fører til at tekstene kan aktualiseres og forstås på ulike måter av elevene i klassen.[4]
Når elevene opplever at deres stemmer, erfaringer og synspunkter blir hørt og besvart av andre stemmer, øker engasjementet og eierskapet til litteraturen, og de erfarer klasserommet som en arena for diskusjon og demokrati. Dette bekreftes av forskning og av erfaringer fra de ulike prisprosjektene.[5] Som en lærer skrev til oss etter å ha deltatt på Bokslukerprisen: «Dette prosjektet har for øvrig også lært oss mykje om det å snakke om bøker, det å kunne diskutere (og å respektere fleire meiningar) og å bøye seg for fleirtalet. «Dette er demokrati» som elevane sjølv seier.»
Samtidig med at det å involvere barn og unge i slike prisarbeider kan sies å representere en demokratisering av kritikken, gir lærere og elever altså uttrykk for at de opplever det kritiske arbeidet i klassen som en trening i demokrati.
Kritisk formidling og formidling av kritikk
Ungdommens kritikerpris, Uprisen og Bokslukerprisen er et uttrykk for barn og unges litterære preferanser og tegner et bilde av hva de unge leserne tenker om litteratur, hva de liker og misliker, hva de oppfatter som litterære kvaliteter og hva som gir dem lyst til å lese mer. I tillegg til å utvikle elevenes engasjement og evne til å lese kritisk, egner prisene seg derfor også godt som utgangspunkt når lærere, bibliotekarer og andre skal formidle og anbefale bøker for unge lesere. Akkurat som voksne lesere er forskjellige og foretrekker ulike bøker, er ikke barn og unge en homogen gruppe. En bok som ikke har nådd fram til nominasjon, kan ha gitt sterke leseopplevelser til noen lesere. Dette er noe litteraturformidlere må ta høyde for, og vi anbefaler derfor å bruke resultatene fra prisarbeidet på en bevisst og kritisk måte.
Erfaringer fra de ulike prisprosjektene våre viser dessuten tydelig at elevene utvikler seg under arbeidet med kritisk lesing. Elevene blir naturligvis ikke profesjonelle kritikere, men de får nyttige erfaringer med kritikkens verktøy og øvelse i å formulere og begrunne egne synspunkter. På den måten utvikler de kompetanse som de kan bruke ellers i norskfaget, i andre fag og i livet etter skolen.
I arbeidet med litteraturprisene opplever vi gang på gang at de unge leserne bryter med forventninger og fordommer. Det er en del interessante trekk som ofte går igjen når elevene begrunner sine valg: Litteraturen må være spennende, inneholde et driv som gir dem lyst til å lese videre, troverdige karakterer osv. Men blant de mange positive virkningene som de unge leserne trekker fram etter å ha deltatt på et leseprosjekt i regi av Foreningen !les, er også at de har lest bøker som sier dem noe om hvem vi er som mennesker og hvilket samfunn vi vil ha. Et eksempel på dette er eleven som var med på Ungdommens kritikerpris i fjor, og som oppsummerte prosjektet slik:
«Å lese bøker fører til at vi bryr oss om de andre og vi kan forstå andre mennesker og bli bedre kjent med andre folk. Jeg likte å lese bøker, spesielt fordi jeg likte den ene av dem veldig godt, og det har hjulpet meg til å lære bedre norsk.»
Fotnoter:
[1] Se f.eks. John T. Guthrie (red): Engaging Adolescents in Reading, Corwin 2007.
Se også Astrid Roe: Lesedidaktikk, Universitetsforlaget 2014
[2] Se for eksempel John Chr. Jørgensen: Sprogblomster i spinatbedet – en bog om kritikersproget, Forlaget Fremad 1999
[3] Se Martin Nystrand og Adam Gamoran: Opening Dialogue: Understanding the Dynamics of Language and Learning in the English Classroom, Teachers College Press 1997
Se også Olga Dysthe: Det flerstemmige klasserommet, Ad Notam 1995
[4] Uttrykket «tomme plasser» stammer opprinnelig fra Wolfgang Iser. I norsk sammenheng er begrepet bl.a. omtalt i Agnes Margrethe Bjorvand og Elise Seip Tønnessen (red): Den andre leseopplæringa: utvikling av lesekompetanse hos barn og unge, Universitetsforlaget 2012
I Procesorienteret litteraturpædagogik, Dansklærerforeningen 2004, bruker Thomas Illum Hansen begrepene «underbestemhet» og «overbestemthet» til å kvalifisere litteraturens pedagogiske muligheter med inspirasjon fra Wolfgang Isers fenomenologiske litteraturteori.
I forbindelse med lesing av sakprosatekster vil den delen av den kritiske lesingen som handler om kildekritikk spille en større rolle.
[5] Se f.eks.: Laila Aase: Litterære samtaler. I: Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik og Laila Aase: Kulturmøte i tekstar. Litteraturdidaktiske perspektiv, Samlaget 2005.
Se også: Åsmund Henning: Effektive lesere snakker sammen. Innføring i litterære samtaler. Gyldendal Akademisk, 2012.
På nettsidene til Utdanningsdirektoratet finnes dessuten en god veiledning i «Hvordan gjennomføre litterære samtaler»: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/lareplanverket/grunnleggende-ferdigheter/lesing/lesing-i-fag/Lesing-i-norsk1/Hvordan-gjennomfore-litterare-samtaler/ (sett 2. januar 2018)