Hvordan få barn og ungdom til å mene?

Jeg er litteraturkritiker, og jobben min går ut på å bedømme bøker for barn og unge. Men hvordan kan jeg bestemme kvaliteten til bøker som ikke primært er ment for meg? Selv om jeg har aldri så god kontakt med barnet i meg selv, er det et barn med 47 års livserfaring som feilkilde. Det barnet har ingen erfaring med hvordan det er å vokse opp under dagens betingelser. Derfor har jeg stor glede av å reise rundt og diskutere med barn og unge om hva de mener gjør en bok god eller dårlig. Her er ti spørsmål som kan sette samtalen i gang.

1. Ytringsfrihet. Skal du hjelpe barn med å mene noe, bør du først forsikre dem om at de er fri til å mene hva de vil. La oss derfor slå fast: Det fins altfor mange dårlige bøker for barn og unge. Dette vet elevene godt, men de har samtidig lært at de skal ha respekt for litteratur. Det er likevel misforstått å respektere litteratur ved å anta at den er god. Å respektere en bok er å gi den en sjanse. Deretter mener du hva du vil. Første punkt på programmet er derfor å kjenne på friheten til å ytre misnøye. Send for eksempel noen elever til skolebiblioteket på jakt etter fem bøker med forsider de misliker. Hold en avstemning over forsidene: Hvilken av forsidedesignerne har hatt den dårligste dagen på jobben?
2. Ærlighet. Det klassiske oppfølgingsspørsmålet er «hvorfor det?». Hvorfor-spørsmål får lett en lei smak av tran. I dette tilfellet vil du unngå å gi inntrykk av at det fins noen svar som er mer korrekte enn andre. Du ønsker ærlighet, og forhåpentlig er du oppriktig interessert i hvorfor denne eleven mener akkurat dette. Prøv derfor heller: Hva får deg til å mene det? Med vekt på «deg» sidestiller dette spørsmålet personlige grunner med faglige begrunnelser, og dermed engasjerer det flere enn de flinkeste. Det ærlige svaret kan like gjerne være «fordi jeg ikke liker rosa» som at «forsida virker rotete og gjør det vanskelig å vite hvor man skal feste blikket».
3. Vurderingskriterier. I prinsippet kan elever vurdere hva som helst. Det kan like gjerne være kvaliteten til en sykkel som en film eller bok. Uansett trenger de noen kriterier til hjelp i arbeidet. Skal de vurdere på sine egne premisser, må de selv få utarbeide kriteriene. Be dem tenke på en fin litteraturopplevelse (eller sykkelopplevelse). Hva gjør en bok god? Alle skriver ned to-tre punkter. Du oppsummerer på tavla. Ved å la alle komme til orde, sikrer du et mangfold av kriterier. Nå blir de mest personlige begrunnelsene ubrukelige. Omformuler slik at kriteriene kan brukes av flest mulig elever på flest mulig bøker. «Det må handle om biler» kan omformuleres til «temaet må angå meg». «Morsom» eller «skummel» kan bli «få meg til å føle». Diskuter kriterier som kommer i konflikt med hverandre. Er det bedre med en åpen slutt så man kan fantasere videre selv, eller en avklart slutt der vi får vite hvordan alt henger sammen?
4. Vær kritisk. Tradisjonelt har skolen brukt bokanmeldelser i sammenhenger der elevene skal anbefale til hverandre. Da er det naturlig å trekke fram positive sider. Men å mene noe er mer enn begeistra formidling. Samtalen blir bedre hvis du ber elevene spare 6-erne til det aller beste. Motstå fristelsen til å spørre hva som fikk dem til å gi akkurat dette terningkastet. Spør heller: Hva er det som gjør at den ikke får terningkast 6? Mangelen sier noe om hva eleven mener er optimalt, slik vil vurderinga strekke seg ut over denne konkrete boka. Motsatt kan du motivere elever som gir terningkast 2 til å lete etter noe positivt ved å spørre: Hva gjør at den ikke får terningkast 1? Hva gjør sekserboka perfekt?
5. Identifikasjon. Det er praktisk å sirkle inn en bok ved å spørre hva den handler om. Så lenge det ligger et narrativ til grunn, er dette spørsmålet konkret. Handlingsreferat er likevel mer håndgripelig når de splittes opp i flere deler. Hvem er hovedkarakter(ene)? Hva er problemet eller prosjektet til hovedkarakteren? Hvilke hindringer kommer i veien? Engasjert diskusjon får du først når du spør mer åpent: Er denne hovedkarakteren verdt å bli kjent med? Her er faglige og personlige grunner like relevante. Det kan være objektive faktorer som holder elevene på for stor avstand, for eksempel dårlig språk (film: dårlig skuespill), eller det kan være en stereotyp og forutsigbar type de har møtt for ofte før. På et personlig plan kan hovedpersonen framstå som komplett uinteressant, eller som en fortrolig venn, som en trøst og påminnelse om at du ikke er alene – eller som en inspirerende helt. Eller er det en usympatisk person det er trygt å bli kjent med fordi det er i en oppdikta verden?
6. Driv. Mange elever bruker ordet «spennende» synonymt med kvalitet. Heller enn å spørre hva som gjør noe spennende, spør jeg mer personlig: Hva ga deg lyst eller ulyst til å lese videre? For noen vil et utsøkt språk kunne trekke dem med på hva det måtte være. Noen trenger en person de kan bry seg om. Noen fascineres av psykologi og gåter i fortida og leser videre i undring over hvorfor personene oppfører seg så underlig. Krimleserne lurer på hvem som har begått forbrytelsen. Thrillerleserne sitter på ank for hvordan hovedpersonen skal unnslippe. Jo mer som står på spill, desto mer spennende blir det. Test om det står nok på spill ved å spørre: Hva risikerer bokas befolkning hvis prosjektet ikke lykkes eller problemet ikke blir løst?
7. Kjedelig. Alt som ikke er spennende, avskrives lett som kjedelig. Hvis du sjekker i synonymordboka, vil du finne ut at samtlige synonymer er mer presise: langtrukken, monoton, begivenhetsløs osv. Heng lista på veggen. Hva mener dere med kjedelig her?
8. Betydning. Litteratur er mer enn underholdning, men å be elevene finne budskapet er litt som å innføre målstyring i deres møte med litteratur. Spør heller: Hva tror dere er grunnen til at forfatteren har brukt måneder av sitt liv på å arbeide med dette? Vi kan ikke vite sikkert og må hjelpe hverandre. Kan vi finne en tydelig beskjed? Eller virker det som forfatteren utforsker eller tester noe? Selv om det skulle vise seg vanskelig å identifisere prosjektet til forfatteren, er de fleste elever enige i at noen bøker er viktigere enn andre. Skjer det noe her det føles betydningsfullt å få vite eller være med på? God samtidslitteratur kjennetegnes av at tematikken oppleves relevant. Da blir spørsmålet: Angår dette dere?
9. Troverdighet. Å skape fiksjon er kunsten å juge. Det blir opp til hver enkelt om de tror på resultatet. Iblant kan vi finne faktiske feil der virkeligheten ikke er korrekt gjengitt eller der fantastiske univers ikke følger sine egne regler. Mer interessant er det der fortellingene tar oss med til virkelighetens randsoner, til sånt vi sjelden vil få oppleve i egne liv, til det som er usannsynlig, men likevel ikke helt umulig. Tror du på at akkurat denne personen i akkurat denne situasjonen vil oppføre seg sånn?
10. Kunsten å skifte mening. Den som begrunner synspunktene sine best, den som klarer å forklare akkurat hva som gjør en bok god eller dårlig, vil ha størst sjanse til å overbevise andre. En undervurdert del av en demokratisk prosess, er evnen til å la seg overbevise. Derfor er det fint å la elevene gi terningkast både før og etter gruppesamtaler og klassediskusjoner. Hva fikk deg til å skifte mening?

Vis kommentarer