Hva er litteraturkritikk i Norge i 2017?

Hvilken betydning har det egentlig at vi har en offentlig samtale om litteratur? Og hvem skal delta i den? Er kritikken truet av bloggere og barn og ungdoms egne litteraturpriser? Har robotifisering og algoritmer tatt over kritikernes rolle i dagsavisene? Dette var utgangspunktet for samtalen mellom Sissel Furuseth, Bernhard Ellefsen og Gro Jørstad Nilsen på Deichmanske bibliotek, avd. Grünerløkka 8. november 2017.

Sissel Furuseth (SF): Jeg tenkte jeg skulle starte med det store spørsmålet om kritikkens funksjon. Hva skal vi med kritikk, og hvilken betydning har det at vi har en offentlig samtale om litteratur?

Gro Jørstad Nilsen (GJN): Jeg synes det er viktig at vi skiller mellom ulike typer kritikk. Du har den essayistisk-inspirerte kritikken med røtter i akademia, og så har du den som jeg liker å kalle dagsaviskritikken, som kanskje er den kritikken folk flest er i kontakt med. Begge disse to har rot i opplysningstiden, en idé om at hvis man blir eksponert for refleksjon, så blir en også invitert til å tenke med … at du danner borgerne til å stille seg kritisk til …

Bernhard Ellefsen (BE): Alt!

GJN: Ja. Jeg mener at kritikken tilhører den kritiske og uavhengige pressen. Den type kritikk som jeg skriver i Bergens Tidende er kulturstoff, nærmere bestemt litteraturstoff. Jeg synes det er helt naturlig at en avis som skriver om politikk, samfunn, sport og spesielt fotballklubben Brann, også skriver om kultur. Det hører hjemme i en kritisk og uavhengig presse som skal opplyse folket.

Jeg synes det er helt naturlig at en avis som skriver om politikk, samfunn, sport og spesielt fotballklubben Brann, også skriver om kultur.

BE: Ja, det er jeg enig i. Hvis vi synes kunst er noe mer enn underholdning, så mener jeg at det er logisk at vi også synes kritikk er viktig. Samtalen om kunst og litteratur bør alltid finne sted. Hvis kritikken forsvant, ville reklame og PR-språk fylle tomrommet, og da er kunsten bare underholdning. Det er et første legitimitetsargument fra min side. Kritikken er selvstendig tenkning om og med utgangspunkt i kunsten. Kritikken har en oppgave i og med at vi skriver i aviser, i en journalistisk sjanger, men vi skal også på et eller annet nivå oversette litteraturen til offentlighetens store språk. Vi skal sette litteraturen i forbindelse med større strømninger i samtiden, politikken, eksistensielle spørsmål osv. Det er et oversettelses- og påkoblingsarbeid som vi gjør hele tiden. Og så er jeg helt enig i at opplysningsidealene også er en viktig del av kritikkens eksistensberettigelse. Det må være et element av ekspertise og noe som fortelles. Kritikeren må kunne noe.

Kritikken er også en litterær sjanger. På samme måten som andre journalistiske sjangre kan ha litterære kvaliteter, så kan selvfølgelig også kritikken ha det. Og i beste fall så er det jo litteratur.

Opplysningstanken

SF: Den tiden som vi ofte idealiserer i kritikkhistorien, er opplysningstiden, og i norsk sammenheng kanskje særlig det såkalte moderne gjennombruddet på 1800-tallet, hvor skriftkulturen dominerte. Aviser og tidsskrifter var det folk hadde å underholde seg med. I dag konkurrerer litteraturen og skriften med veldig mange andre uttrykk. Hva vil dere si om kritikkens posisjon i vår multimediale virkelighet?

GJN: Jeg vil jo fremdeles holde på det, som Bernhard sier, at kritikeren er en fagperson. Idealet og utgangspunktet må være å skille klinten fra hveten, at det finnes gode og dårlige bøker, at det finnes noe som er bedre enn noe annet. Og at det finnes noen med mer kvalifisert utdannelse og erfaring til å si de tingene. Det synes jeg er konstant. I dag er alt lov, men alt er ikke like bra. Det har det jo aldri vært. Men det er klart det er vanskelig. Som kritiker i dag har en selvfølgelig langt flere uttrykk, og et større sammenligningsgrunnlag. Og kanskje mindre makt enn før i kraft av sin posisjon. Det finnes også en slags type kritikk av kritikken. En folkelig forståelse av at «kom nå ikke her og tro du vet så mye bedre enn meg», og der må man jo være litt ydmyk og vite at kritikken alltid er historisk betinget, og vi speiler alltid den tida vi lever i.

I dag er alt lov, men alt er ikke like bra.

BE: Den type autoritetsskepsis som du hinter til her, den finnes jo på alle felt. «Hvem tror du at du er som kan fortelle meg», sier man til alle som kan noe. Det er vel bare legen man ikke sier sånt til. Vi er i en pressa situasjon, sånn i oppmerksomhetsøkonomien, det er det ikke noen tvil om. Kritikkens legitimitet ligger i dens substans. Vi må ta det derfra, vi kan ikke begynne med lesertallene, vi må begynne med kjernen. Og da må vi tenke at en dårlig bok er en fornærmelse mot leseren og en tapt mulighet. Ideen her er at i litteraturen ligger det et enormt kognitivt, intellektuelt og samfunnsmessig potensial som enten utløses eller ikke. Og det har betydning langt utover smaksdommen å diskutere dette. Det er det kvalitetsspørsmålet er.

GJN: Jo, det er jo ei slags ønsketenkning, et ideal. Som dagsaviskritiker må jeg også skrive for de som bare er der for å se sportssidene og som snubler over en anmeldelse. Da må jeg tenke ordvalg … og kanskje refleksjonsnivå som også skal kunne appellere til … ja … fotballfans.

SF: Hva gjør du da?

(…) en dårlig bok er en fornærmelse mot leseren og en tapt mulighet.

GJN: Nei, hva gjør du da? Du skygger fagspråk, og du prøver å kjøre innganger som folk vil kjenne seg igjen i. Prøver på en måte å skrive for noen som ikke kanskje umiddelbart vil være enige med oss. Så det er en utfordring med en uensartet lesergruppe som vi som dagsaviskritikere har, i mye større grad enn i Morgenbladet, vil jeg tro.

BE: Jo, men med et uensartet publikum vil potensialet for å være geriljasoldat være desto større.

GJN: Ja, det vil det jo så klart. Jeg vet man ikke skal bruke ordet forbrukerveiledende, jeg får sikkert kjeft for det, men noen bruker kritikken til å orientere seg; skal jeg gå å se den filmen, skal jeg kjøpe den musikken, den boka. Og det må man ha in mente når man skriver kritikk i det kortformatet som jeg jobber i. Leserne vil gjerne vite om de skal kjøpe denne boka eller ikke. Jeg her helt enig med deg, Bernhard, at man må ha større vyer enn som så, men plassen krever sitt når det gjelder leserne og hva de vil ha.

BE: Ja, men jeg synes ikke forbrukerveiledning er noe fy-ord i det hele tatt, det er et viktig element. Kritikken gjør flere ting og det er en av dem. Men det som er interessant med litteraturkritikken og dens forbrukerveiledende dimensjon, er at bakgrunnen for veiledninga, altså, bakgrunnen for kvalitetsvurderinga, har stor betydning. Det er en smaksdom, men det er ikke bare en smaksdom i den simple forstand av ordet. Men vi skriver jo i en retorisk sjanger, og vi prøver å overtale noen til å gjøre noe. Den retoriske oppgaven er sikkert den som mange synes er den viktigste og kanskje mest spennende. Vi vil jo påvirke.

Leserne

SF: Men når dere skriver kritikk, hvilke fellesskap forestiller dere dere da? Jeg ser for meg kritikeren, boka og leseren som et minimumsfellesskap, men i hvilken grad tenker dere også inn publikasjonsmediet som en del av fellesskapet dere er en del av? Er dere for eksempel opptatt av at redaktøren må like det dere skriver?

BE: Man har jo en Kairos-forståelse[1] når man skriver på ulike steder. Vi skriver også i ulike sjangre, ikke bare i avis, men i tidsskrift, kanskje et kapittel i en bok, og vi er her nå og snakker om kritikk. Så en forståelse av hvilket rom man snakker i, er utrolig viktig. Særlig for aviskritikken, for vi skriver ikke for forfatteren, ikke for redaktøren vår, redaktøren skal hjelpe oss å gjøre teksten vår bedre, vi skriver for avisleseren. Det er det primære.

GJN: Ja, det er klart, det er jo i bakhodet hvem avisleseren er. Morgenbladets avislesere er nok mer akademisk skolert. Men klart vi har akademikere som leser Bergens Tidende også.

SF: Hvordan forholder dere dere til den kritikken som av og til kommer om at profesjonelle kritikere skriver for elitistisk? For eksempel har enkelte bokbloggere klaget over at de ikke kjenner seg igjen i den profesjonelle kritikkens lesninger. Er det noe dere overhodet tenker på?

BE: Nei!

GJN: Nei!

BE: Det er klart man snakker om leseren. Det er veldig viktig. Hva man vet om leserne er en kombinasjon av empiri og kvalifisert gjetning. Og man vet en hel del fordi avisene gjør undersøkelser om hvem leseren er, så det er en kommersiell vurdering der. Og så har man ønske om å ikke skuffe leseren. Og … elitistisk er litt sånn … det er en litt vanskelig dimensjon å legge på det. Men det skal i hvert fall være en sterk analyse, det skal være kunnskapsrikt, det skal gi leseren ledetråder og, ikke minst, det skal være en kvalitetsvurdering som leseren kan tro på. Så det handler om å ta leseren sin på alvor og selvfølgelig være nysgjerrig på hvem leseren er.

Det er i hvert fall et ideal at man som kritiker ikke har noen bindinger med reklame, slik som bloggere har. Vi har jo ikke noen kommersielle interesser av å sitte å skrive kritikker.

GJN: Det er ikke en statisk, men hva skal man si, en stram struktur på den klassiske avisanmeldelsen. Jeg har inntrykk av at mange bloggere hermer aviskritikere. Mer enn vi hermer bloggere, men det er klart du kan låne fra bloggere også. Bloggsjangeren er mer personlig, og det her med den litt mer emosjonelle stilen, det kunne vi kanskje lært litt av.

Kritikeryrket

SF: Dere er opptatt av at kritikken er en profesjon, og dere viser en tydelig yrkesstolthet. Men hvis man ser på kritikkens rolle historisk, har det jo ikke vært slik at det å være kritiker er en yrkesbetegnelse. Man har hatt kritikervirket som sidegeskjeft til det å være f.eks. jurist eller lærer og vurdert litterære temaer i sammenheng med større politiske diskusjoner. Tenker dere noen ganger at det burde vært slik det var på 1800-tallet?

BE: Nei, jeg synes profesjonaliseringen av kritikken, som vel er drøyt 100 år gammel, og som er en gradvis prosess, er positiv. Det handler igjen om leserens tillit mer enn posisjonens autoritet. At faget profesjonaliseres og at det kommer inn under journalistikkens vinger, og dernest de yrkesetiske, og at kravene man stiller til en journalist med selvfølgelighet også gjelder for kritikeren, er et udelt gode. Men mye sterk kritikk er skrevet utenfor den profesjonsforståelsen også. Det har vært en gradvis og etter hvert også en ganske lang profesjonalisering av rollen. Det er ikke noe vi fant på i går, og jeg synes det er en positiv utvikling. 1800-tallets amatørisme, i ordets egentlige forstand, er ikke noe å ønske seg tilbake til, selv om det var mye bra kritikk. Det var sannelig mye drit også.

SF: Ja, dårlig kritikk har alltid eksistert.

GJN: Jeg er enig med Bernhard i akkurat det her med profesjonalisering, at du har en kritisk og uavhengig stemme som ikke kjører agenda. Det er i hvert fall et ideal at man som kritiker ikke har noen bindinger med reklame, slik som bloggere har. Vi har jo ikke noen kommersielle interesser av å sitte å skrive kritikker.

BE: Jon Refsdal Moe sa for ikke lenge siden at han ikke stolte på en kritiker som ikke hadde en agenda. Rett forstått, så er jeg enig med ham fordi en kritiker bør ha et litteratursyn for eksempel, og kan jo med fordel fronte det. Men jeg er helt enig med deg i at poenget er uavhengigheten fra den kommersielle delen av feltet.

GJN: Ja, men jeg er også opptatt av propaganda-delen. Jeg tenker, som Bernhard sa, at hvis vi ikke hadde kritikk, hva hadde vi hatt da? Og så har du propagandaversjonen, den ideologiske kritikeren.

Jeg leste et intervju med han som oversetter Haruki Murakami til kinesisk. Han sier at det kinesiske folk oppfatter Murakami som en dårlig forfatter fordi han er en lettvekter, en borgerlig sentimentalist som de kaller det. Slik bruk av politisk-ideologiske kvalitetskriterier  vil oversetteren av Murakami til livs, og jeg er enig. Jeg er glad for at vi ikke bruker slike kriterier som i verste fall gjør kritikken dogmatisk og litteraturen til et redskap for andre formål.

Mot-offentlighet

SF: Historien viser også at det ofte er de politiske mot-offentlighetene som setter kritikkfeltet i bevegelse, slik som for eksempel kvinne-offentligheten, arbeider-offentligheten, og landsmålsbevegelsen gjorde på slutten av 1800-tallet. De opprettet sine egne tidsskrifter og aviser i opposisjon til den konservative etablerte pressen. Dermed utvidet man også rommet for deltakelse i offentligheten. Av og til har jeg tenkt at 1800-tallets mot-publisister på en måte var datidens bloggere.

GJN: Jeg er helt enig med deg.

SF: Det vil si at hvis man hele tiden skulle ha appellert til den profesjonelle kritikken i den etablerte pressen, ville vel kritikkfeltet aldri ha forflytta seg?

GJN: Det er jo det jeg sier; vi må huske at vi alltid er historisk betinga, det gjelder oss også. Men jeg tenker også at vi tilhører et dannelsesprosjekt når det gjelder det å takle nye uttrykk. Tenk tilbake på debatten hvor Øverland slaktet den moderne lyrikken fordi den manglet rim og rytme. Hvis du refererer det til ungdom i dag, at det på 50-tallet var full krig i Norge på grunn av lyrikken, da rister de jo på hodet, de forstår ikke hva vi snakker om. De har dannet seg til å tåle ganske mange forskjellige uttrykk. Så det er klart vi trenger motstemmer som kommer inn og forskyver ting.

SF: Noe av det Foreningen !les jobber med er Ungdommens kritikerpris og Uprisen, og dere har vært involvert som kritikerfaddere[2] ved flere anledninger. Det at barn og ungdom kommer inn i kritikkfeltet, er det et eksempel på en ny type deloffentlighet?

BE: Ja, men jeg er uenig i premisset. Det er ikke helt riktig å si at de kommer inn på kritikkfeltet. Men det er klart at prosjekter som Ungdommens kritikerpris, eller kritikkverksteder i den kulturelle skolesekken som jeg har jobbet med, låner fra kritikkens verktøykasse og er produktiv og fin litteraturformidling. De bruker innganger og metoder, og tenkemåter og noen triks fra kritikken, for å nærme seg litteraturen. Jeg synes ikke det er riktig å kalle det en kritisk deloffentlighet, men det formidler litteraturkritisk tenkning og litteratur på gode måter. Det er ikke sånn at Ungdommens kritikerpris primært skal rekruttere kritikere. Så mange kritikere trenger vi jo ikke. Men det er en veldig fin måte å nærme seg litteraturen på.

Det er en diskusjon om voksensmaken og barnesmaken er den samme, og skal voksensmaken nødvendigvis være den som er rett?

GJN: Man kan nyansere litt her. Det er en diskusjon om voksensmaken og barnesmaken er den samme, og skal voksensmaken nødvendigvis være den som er rett? Eller kan du ha barn som medkritikere?

BE: Ja, man kan definitivt skape interessante diskusjoner.

GJN: Ja, i hvert fall utfordre den autoriteten vi har i kraft å være voksne kritikere, hvis vi da snakker om smaksdommer.

Kritikeren i klasserommet

SF: Når dere som kritikerfaddere presenterer et opplegg for ungdom, hva er det dere lærer dem? Hva vil dere at de skal kunne om kritikk?

BE: De tingene som jeg synes er produktive å snakke om, er for eksempel kritikkens objekt. Er det verket eller opplevelsen av den? Min oppfatning er at det er opplevelsen som er kritikkens materiale. Jeg opplever det som en myndiggjørende ting å snakke om i klasserommet. Det er en form for introspektiv øvelse. Å lære og loggføre eller registrere sin egen estetiske erfaring av et kunstverk, er en veldig produktiv ting. Den distansen som man må ta ut i sin egen reaksjon, er alltid interessant å diskutere og utrolig anvendelig i livet. Verden blir mer hyper-medialisert, og man beskytes med meninger og inntrykk hele tiden. Så det å ikke bare reagere, men å agere på noe, er også en frigjørende ting med kritikken. Det å svare på et kunstverk er å skape noe, istedenfor bare passivt å reagere. I den settingen er jeg mer interessert i det blikket på egen reaksjon enn på kritikkens faglighet.

SF: Men samtidig munner jo disse vurderingene, som virvles opp i forbindelse med Ungdommens kritikerpris, ut i en dom. Det handler ikke bare om hva som skjer i opplevelsen til den enkelte eleven, det får jo også noen konsekvenser for hvem som mottar prisen. De agerer jo i praksis som en type kritikere ved at de er jurymedlemmer.

BE: Ja, ja. Det er en form for litteraturkritisk aktivitet. Å sitte i en jury er jo litteraturkritikk «by committee». Men jeg vil jo tro for prosjektets del, og for den formidlingsdelen som ligger bak, så er dommen, altså selve avsigelsen, litt underordnet det man lærer underveis. Men det blir nå morsommere på den måten.

GJN: Jeg har et helt forskjellig ståsted fra Bernhard. Jeg er veldig opptatt av at elevene skal forstå at det de har å gjøre med, er et kunstverk. De skal komme bort fra handlingsreferatet og inn i tanker om komposisjon, og forstå hvordan en forfatter har brukt byggesteiner til å skape en egen verden. Det er det de skal vurdere. Hvordan bruker forfatteren de elementene han har til rådighet, og hva sier det om verden utenfor? Jeg ønsker at de skal forstå at et litterært språk er noe helt annet enn det språket jeg sitter her og prater med dere nå, og at det er det konnotative aspektet som gjør litteratur til litteratur. Jeg vil ikke bruke ordet estetisk objekt, men det er det jeg mener, for jeg synes det er en truet tankegang i disse virkelighetslitteraturtider.

Jeg er opptatt av elevene skal si ærlig og oppriktig hva de mener. Vi er ofte veldig glade for at forfatteren ikke er til stede i klasserommet. Norske kritikere er veldig snille.

BE: Altfor snille.

GJN: Og her kan man lære noe av ungdommene. De er tydelige, de er veldig røffe og de er ofte treffsikre i sine vurderinger. De er ikke pakket inn i alle disse merkelige diskusjonene som ofte foregår på det litterære feltet. De vet jo ingenting om det. De har ingen respekt for kritikere heller, og det synes jeg er veldig deilig.

«Det at norske kritikere er for snille høres ut som en mening, men det er jo et reelt faglig problem.»

BE: Der har du et sånt korrektiv som du etterlyste. Det at norske kritikere er for snille høres ut som en mening, men det er jo et reelt faglig problem. I den grad kritikken skal ha den faglig litterære kvaliteten den trenger, så må kvalitetsvurderingen stå i stil med det som leserne opplever når de oppsøker verket de har lest anmeldelsen av. Når de ikke gjør det, fordi kritikere sløves ned av en overdreven diett av middelmådighet, så mistes fagdimensjonen. Det er et korrektiv som man kanskje kan snakke om. At «faen heller» er en reaksjon som kritikere burde lære av.

Kvalitetskriterier

SF: Jeg leste et foredrag som du, Gro, publiserte for to år siden på Arena for Fabelaktig formidling, som handlet om dine erfaringer med Ungdommens kritikerpris gjennom flere år.[3]Der kommer du inn på hva slags kriterier ungdomskritikerne er opptatt av, og peker blant annet på at identifikasjon er viktigere for ungdom enn for voksne profesjonelle kritikere. En annen faktor ungdom er særlig opptatt av, er narrativ fremdrift. Hvis bøkene har dårlig fremdrift, så slår de hardt ned på det. Men da lurer jeg på: Er ungdomskritikernes utålmodighet med manglende fremdrift i bøkene tegn på estetiske svakheter ved tekstene de leser, eller peker det snarere mot en type samfunnsdiagnose eller kort og godt at det å ha det travelt er en del av det å være ung?

GJN: Ja, det kan jeg si, det er jo ikke sånn samstemthet mellom disse kriteriene. Du må lese på bokas premisser, men manglende fremdrift kan være et generelt problem med norske romaner, ja.

BE: Daniel Mendelsohns nye bok, An Odyssey (Knopf 2017)[4], er et sånt klasseromsdrama, hvor professor Mendelsohn underviser i klassikerne for førsteårsstudenter på Bard College. Han tar oss med gjennom et semester hvor de snakker om Odysseen, og det første som slår en som har studert litteratur, er at det han underviser i er identifikasjon og sympati. Det er et seminar, så det er samtaler vi får del i, og studentenes reaksjoner er utelukkende sånn: «jeg liker ikke han», «dette var jo dumt», «dette var jo ikke dumt». Det er rent sentimentalt reaktivt. Jeg vil absolutt hevde at gjenkjennelse, identifikasjon, innlevelse og det medrivende er reelle estetiske kriterier. Men det å øve seg gjennom kritiske tenkemåter, og det å utvikle en form for skepsis til den umiddelbare identifikasjonen, til den umiddelbare sympatien og den umiddelbare underholdningsverdien, det er en kritisk verdi.

GJN: Ja, men mange av ungdommene har nesten bare lest ungdomsbøker. Ungdomslitteraturen er veldig målgruppeorientert, det er sånn «skriv om 14-åringen til 14-åringer og 17-åringen til 17-åringer». Så de har lite kjennskap til litteraturen om middelaldrende menn med ekteskapskrise. Det umiddelbare: «nei, det her kjenner jeg meg ikke igjen i, jeg er jo bare 17 år gammel», er veldig ok å diskutere i klasserom. Må hovedpersonen være like gammel som deg og drive med blogging for at du skal like en bok? Etter hvert kan de faktisk identifisere seg med middelaldrende menn som har ekteskapskrise. Det har med kvaliteten på bøkene å gjøre.

SF: Ja, det er åpenbart mye som skjer underveis i diskusjonen, i selve forhandlingene om hvilken bok som er best. Noe av det som slår meg når jeg leser avisreportasjene fra fjorårets juryarbeid, er, som du sier, at ungdom er veldig forskjellige som lesere. Da jeg leste Klassekampens[5] sympatiske versjon av saken, merket jeg meg særlig en gutt som selv ble overrasket over at han likte Kjartan Hatløys diktsamling Den kvite vegen (Oktober 2016) så godt. Det illustrerer vel ganske tydelig hvordan ungdommene gjennom diskusjonene kan lære å like litteratur som de i utgangspunktet ikke liker?

GJN: Ja, og det gjør de også. Det foregår en modning i klasserommet fra kritikerfadderen er der og introduserer kritikkredskapene, til siste gangen man er der som kritikerfadder. De forstår at jo flere argumenter de har, desto mer overbevisende blir vurderingen, og i diskusjonen seg imellom kommer de frem til at denne boka var jo bra likevel.

BE: Eller hvorfor den var dårlig, noe som er like verdifullt.

GJN: Hvorfor den var dårlig, ja. Diskusjonene i klasserommet bør vi, som kan sitte i to dager og lure på en setning, bli utfordret av. Du kan ikke sitte å gnure på noen ting når diskusjonene pågår, det er veldig intenst. Særlig guttene liker dette, det er noen gutter som liker å … slakte.

SF: Du liker å slakte, Bernhard?

BE: Nei. Nei, men det at man skal lære å like … da får jeg autoritetsproblemer. Det å kunne argumentere for, og kanskje til og med overbevise noen om at sin egen vurdering er god, det er det viktigste. Litteraturformidling til ungdommer skal definitivt ikke være en leksjon i å like de rette tingene.

SF: Ikke leksjon, kanskje, men handler ikke litteraturkritikk om en slags øvelse i empati også, om å lære å forstå at bøkene man leser handler om mennesker med ulike problemer, med ulike utfordringer?

BE: Jo, jo. Møtet med den gode litteraturen vil jo alltid være «empathy-exam», og god litteratur er jo empati-teknologi som Steven Pinker[6] sier. Men overdreven innlevelse i det man har forsøkt å begrunne, er nødvendigvis ikke idealet. Det som er problemet med kritikken og estetiske regimer generelt, er at de har en tendens i kritikkhistorien til å vurdere kritikerne som liker de samme tingene som oss, høyest. Det er en ufruktbar måte å tenke på. Og det samme gjelder her. Det er ikke enighet som nødvendigvis er idealet, men en god diskusjon.

GJN: Det er ofte sprik i klassene, og jeg er ofte kritikerfadder i to klasser parallelt, og jeg vet aldri hvem som vinner. Men et år var det en bok som traff unisont, og det var kommuneromanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (Cappelen Damm 2012) av Eivind Hofstad Evjemo. Det handla overhodet ikke om innlevelse i karakterene på samme måte som når en leser en psykologisk realistisk roman. Det var mer en sosiologiroman. Den traff vanvittig. Og det kommer det til å komme mer av, fordi ungdommen har en teft på hva som kommer. Det er dette med fasadepresset som ikke vi forstår, rett og slett fordi vi er så gamle. Dette med sosiale medier og digitalisering og å skape seg selv, å være i en offentlighet som vi hele tiden får respons på, og at du er ingen hvis ingen ser deg. Boka er konstruert som en type tv-serie hvor du følger forskjellige karakterer litt her og litt der, der det klippes mellom scenene.

SF: Som ungdommene var spesielt gode til å lese?

GJN: Ja, de overrasker stadig med hva de liker. Kommuneromaner, altså. Den traff godt!

Barn og unges medvirkning

SF: Lisa Nagel skrev i høst en artikkel på periskop.no[7] hvor hun tok opp hvordan man bruker barn og unge i kultur og kunstformidling. Hun spør om vi nå er blitt så opptatt av barn og unges medvirkning at det kan oppfattes som ansvarsfraskrivelse. Har vi kommet dit hen at voksne skyver barn og unge foran seg i medvirkningens navn istedenfor å ta ansvar for selv å tilegne seg kunnskap om hvordan barn opplever kunst? Hva tenker dere om den økende bruken av ungdomsjuryer? Er det et entydig gode, eller ser dere også noen problematiske sider ved denne utviklingen?

GJN: Hvis alt ble overlatt til de unge selv, så ville det vært et problem, men i en sånn mangfoldstenkning er det vel bare bra. At det blir litt friksjon.

BE: Dette er et reelt og intenst press i den offentlige kunstformidlinga til barn og unge generelt. For eksempel i den kulturelle skolesekken så er det et veldig press på medvirkning, og der vil en sånn type kritikk, etter mitt syn, ramme ganske hardt. Men jeg synes ikke det gjør det her. Ungdommens kritikerpris er jo forbilledlig autoritær. Med voksenbøker og denne Goncourt-modellen[8] så iscenesetter den et ganske overraskende og interessant møte mellom leser og bok. Litteraturformidling og kritikk er ikke det samme. Det er to forskjellige fagområder, med en viss overlapp, men hvor man altså kan låne fra hverandres verktøykasser. Men formidlingsfaget må selvfølgelig jobbe med målgruppekunnskap og forståelse, og ta det på alvor, og ikke skyve medvirkningsmerkelappen foran seg. Det er en form for latskap. I dette lille fine ekteskapet mellom formidling og kritikk, som dette prosjektet her er, så tror jeg ikke det er relevant. Men det er en veldig relevant innvending mot formidlingsfeltet.

GJN: Er det en sånn type salgsreklame her, et ønske om å treffe, at barn vet best hva barn liker og ikke liker, er det det som er motivasjonen?

SF: Det er sikkert en pedagogisk side, og kanskje også en kommersiell side. En del av problemet var kongefamiliens medvirkning i et kunstprosjekt, som selvfølgelig også fungerer som en type «branding». Dette er riktignok ikke temaet for vår diskusjon, men jeg tenkte jeg likevel ville nevne det, fordi det utgjør en del av bakteppet for diskusjonen om hvor kritikken står i dag. Kritikken befinner seg, som du sier, hele tiden i spenn mot formidlingsfeltet og de kommersielle interessene, og man er jo også helt avhengig av en økonomisk base for å holde kritikken oppe.

BE: Men selv om kritikkens legitimitet er under åpenbart press, innenfra ved at noen kritikere ikke gidder å skrive sine egne anmeldelser, og utenfra ved at kulturministeren mener at kritikk er tull, er ikke kritikken spesielt ekskluderende. Kritikkens faglige verktøykasse er tilgjengelig, og i likhet med mange andre fag kan man lære seg det. Det er ikke et ekskluderende fag på noen måte, selv om man vil holde på dets faglighet.

Ekkokammer

GJN: Men det kan jeg si som jobber i Bergens Tidende, hvor det har vært nedskjæringer over lang tid; det som er prekært for kritikken er at den ikke har klart overgangen til det digitale. Vi ser at alle typer kritikk i avisene, film, musikk, bøker, har veldig lave lesertall. Og i en sånn offentlighet som vi har med mediekrisen hvor det skjæres ned, så skjæres det selvfølgelig ned på det som er minst populært. Det er en type utfordring som kritikken står ovenfor her og nå. Hvorfor klarer vi ikke overgangen til det digitale? Hva er problemet? Tilhører kritikken avismediet? Det er ikke et godt nok argument for de som må fortsette med å skjære ned på kostnader. Morgenbladet er i en annen posisjon i og med at dere ikke krymper, men vokser. Bergens Tidende har nærmest halvert inntektene på fem-seks år. Det er den hverdagen jeg lever i, og da må vi tilbake til de forbrukerveiledende anmeldelsene. Jeg tror at lesere, ikke de som aktivt oppsøker kritikk, men de som snubler over det, de bruker rett og slett anbefalinger på Netflix og Spotify, slik som jeg gjør. Liker du den, så liker du denne. Det samme skjer i nettbokhandel og også innenfor bibliotekappen for e-bøker, de som har sett på den, har også likt den. Så algoritmer styrer mer enn hva jeg har vært klar over. Det er veldig, veldig mye kulturkonsum i våre dager, ikke bare, selvfølgelig, men forbrukerveiledningen som har legitimert en del av kritikken, den legitimeres ikke lenger. Den gjør dessverre ikke det.

BE: Eller så gjør den det sterkere ved at algoritmer, som bekrefter ekkokammerets kraft, kanskje bare kan motvirkes gjennom offentlig kritikk.

GJN: Ja, men det argumentet må komme opp i dagen. Det er vi som må si det. Du får ikke vite hva det er som alltid kommer opp, og hva som ble borte?

BE: Hva er det som utfordrer ditt verdensbilde?

GJN: Ja. Det er på vei til å bli et ekkokammer, og det skjer jo på en måte bevisstløst, tenker jeg.

SF: Kritikken trenger flere lesere. Det lyder som konklusjonen her. I den forstand er det veldig fornuftig at Foreningen !les har satt i gang tiltak som nettopp Uprisen og Ungdommens kritikerpris, for disse prosjektene er i praksis også utdannelse av kritikklesere: Flere får øynene opp for hva kritikk er. I tillegg til at ungdom lærer å forstå sin egen kunst- og litteraturopplevelse bedre, blir de også mer oppmerksom på den profesjonelle kritikken.

[1] Kairos (gresk: καιρός, «(det rette) tidspunkt») er et begrep fra retorikken og betegner talesituasjonen, den tid og det sted en tale fremføres. En videre betydning utledet fra denne er å gjøre/si noe i riktig øyeblikk. (Kilde: Wikipedia)

[2] I kåringene av Uprisen og Ungdommens kritikerpris knyttes en kritiker til skoleklassene som utgjør juryen. Kritikerfadderen veileder klassene.

[3] Nilsen, Gro Jørstad: „Ungdom som leser voksenlitteratur: En beretning fra virkeligheten“, Fabelaktig formidling 2015,  http://www.fabelaktigformidling.no/artikkel/ungdom-som-leser-voksenlitteratur-en-beretning-fra-virkeligheten

[4] Norsk utgave: Daniel Mendelsohn: En Odyssé: En far, en sønn og et epos. Press 2017

[5] Klassekampen 10.03.2017

[6] Steve Pinker er professor i psykologi ved Harvard University. Empati-teknologi begrepet er hentet fra boka The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined (2011) Penguin Books.

[7] Nagel, Lisa: Er det riktig at barn skal vurdere hva som er god og dårlig kunst og kultur for barn?. Publisert på periskop.no 29.10.2017

[8] Ungdommens kritikerpris er inspirert av Goncourt des Lycéens, ungdomsvarianten til den franske litteraturprisen, Prix Goncourt.

Vis kommentarer