Lesetips fra Foreningen !les

Halvannet år har gått siden vi møtte Billie sist. Det er vår og snart skoleferie. Mens Billie ble bråmoden allerede på barneskolen, har bestevenninna Nina vokst i rekordfart. Det er ikke lenger Billie som vet mest og best om voksenlivet. Det er Nina. Billie rekker henne ikke til knærne engang.

Tredje og siste bok om Billie og vennene hennes, på starten av 1980-tallet. Det er om å gjøre å miste uskylden. Og bevare gamle vennskap, på nye måter.

Linde Hagerup skriver treffende, frekt, overraskende, morsomt og sårt om pubertet og identitet, mot et politisk radikalt bakgrunnsteppe fra 80-tallet. Med denne avsluttende boka har hun skrevet en ungdomstrilogi av høy litterær kvalitet.

22. november 1963 blir den amerikanske presidenten John F. Kennedy skutt i Dallas, Texas. Nyheten slår ned som en bombe over hele verden, også i utkanten av Oslo der 12 år gamle Arne bor i en blokkleilighet sammen med foreldrene sine.

I uka etter presidentmordet merker Arne at mora, faren og frøken på skolen ikke oppfører seg som de pleier. Stemningen er nummen og vanskelig. Derfor blir han usikker på hvordan han selv skal oppføre seg og hva som er riktig å føle, om det er akseptabelt å ha det morsomt, om han kan være opptatt av jenter når hele verden sørger.
Med det ene beinet godt plantet i barndommen, og det andre på hålkeføret vi kaller voksenverdenen, står Arne og stirrer inn i vintermørket, og prøver å forstå det han ser.

Espen er en av de beste på fotballaget, men gutta rundt ham begynner å lure på om det er noe galt. Han hører stemmer og oppfører seg veldig merkelig. Men ingen gjør noe. Det gjør ikke familien heller. De er vant til at Espen er annerledes. Bare søsteren Sofie blir bekymret – for Espen oppfører seg langt fra normalt.

Denne høsten har Sofie begynt å legge merke til Jonna på laget til Espen – som også har lagt merke til henne. Og hun vil ikke at rare Espen skal ødelegge for henne. Hun vil kysse Jonna på klubbhustrappa uten å måtte tenke på Espen. Hun vil være sammen med jentene på laget: Julie for eksempel, som har skadet kneet og som er forelsket i treneren.

Hvem har tid til å se Espen og hjelpe ham oppi alt dette?

Anne Østby har skrevet en slags kollektivroman om det å være syk selv om det ikke synes. Om hvordan vi reagerer når det skjer uventede ting med folk rundt oss, og om hva vi velger å gjøre. For er det egentlig min sak?

«Plutselig hørte hun noen skrike, langt borte, men likevel nært. Raske skritt. Ett skrik til. Så stillhet. Skremmende stillhet. Hun hatet dette stedet.»

Synne bor i fosterhjem. Hun mangler biter i hukommelsen sin, som må på plass. Hun husker vagt at noe forferdelig skjedde med henne da hun var yngre, men ikke hva. Hver gang hun kommer inn på noe, forsvinner det igjen. Etter hvert som bitene faller på plass får hun vite sterke ting, samtidig som hennes egen historie blander seg sammen med en annen, gammel historie.

Lisette Askø (f. 1981) er fra Åros, i Røyken. Hun har utdannelse i teater og pedagogikk. Hun har jobbet store deler av livet med teater, og har også skrevet en del teaterstykker. Det ene stykket hun skrev, satte hun selv opp med ungdommer ute i skogen, i mørket. Den historien har i ettertid ikke gitt henne fred, og hun bestemte seg for å gjøre den til en roman, og den ble hennes debutroman. «Synnes puslespill» er i utgangspunktet inspirert av en gammel spøkelseshistorie.