Vitanza: – Vil riste i leseren

14. mars mottok Demian Vitanza Ungdommens kritikerpris for «Dette livet eller det neste». – Jeg vil at leseren skal ristes ut av forutinntatte ideer, sier hovedpersonen selv i et intervju med Foreningen !les.

Skrevet april 26, 2018 i Bibliotek/lærer, Formidling, Lærer videregående, Nyheter, Ungdommens kritikerpris, Videregående Legg inn kommentar

Prisvinner: Demian Vitanza har akkurat mottatt Ungdommens kritikerpris for «Dette livet eller det neste». Foto: Vibeke Røgler/Foreningen !les

Vi mener at dette er en utrolig viktig bok, både på grunn av temaene den belyser, men også på grunn av den nye vinklingen vi får. Boken gir et innblikk i hvordan en ung gutt formes av samfunnet, kulturen og religionen som omgir ham. Fremmedkrigeren gjøres mindre fremmed ved at vi får hans historie i hans eget muntlige språk.

Det sa blant annet elevjuryen i sin begrunnelse for hvorfor de valgte Dette livet eller det neste av Demian Vitanza til vinner av Ungdommens kritikerpris 2018. Vil din klasse bli juryklasse i Ungdommens kritikerpris 2018/19? Søk her

– Demian, hva betyr det å vinne denne prisen?

– Det føles veldig beærende og det betyr at boka treffer unge lesere. Det setter jeg stor pris på, fordi det er en bok som på mange måter handler om nettopp det å vokse opp i Norge.

Hvordan opplevde du å møte ungdommene på forfattermøtene?

– Det var så fint og spennende, for de stilte så smarte og dristige spørsmål. Man kunne ikke bare kjøre de innøvde standardsvarene. Det var også veldig fin atmosfære i rommet, tilstedeværende ungdom og topp stemning.

Fikk du spørsmål som overrasket deg?

– Hehe. Da de spurte meg hva den største løgnen i boka er. Da måtte jeg smile.

– Boka har hatt mye medgang, og jeg sitter nå på et hotellrom i New York og svarer på disse spørsmålene, fordi boka kommer ut her i USA. Og likevel er det de små intime møtene med lesere som gjør mest inntrykk. Som da jeg holdt foredrag på en ungdomsskole, og insisterte på at jeg måtte ta med bøker dagen etter så de kunne kjøpe. Da jeg hadde gått tom for bøker sto det en 14-åring der og gråt fordi han ikke hadde fått bok. Det var rørende. Han fikk selvfølgelig bok i posten.

Boken er fiksjon basert på et virkelig liv. Hvordan har leserne reagert på det?

– Leserne har reagert veldig forskjellig. Noen ønsker å få på plass hva som er sant og ikke sant. Mens andre bryr seg mindre om akkurat det og leser boka som en roman. Men jeg er mest opptatt av hvor nær vi kan komme et menneske nettopp uten å vite hva som er sant og ikke sant. Det er en mer krevende og mer interessant øvelse å forholde oss til ikke-viten. Målet med boka er å skape problemer for leseren. Det er det alltid.

– Det er ganske mange som har ment og synset om syriafarerne før denne boka kom på banen. Det er mennesker mange liker å snakke om, men som ikke så mange har snakket med. Så der prøvde jeg å komme med noe nytt, som kan bryte med de stereotype forestillingene vi hadde til de som reiste ned til Syria. Målet med boka er å skape problemer for leseren. Det er det alltid. Jeg vil at leseren skal ristes ut av forutinntatte ideer og møte et menneske som man kanskje både liker og misliker. Jeg ønsket å vise den menneskelige kompleksiteten.

– Jeg var ikke spesielt opptatt av tematikken før dette, så det var mye å sette seg inn i. Det ble en god del bøker, for å si det sånn.

150 timers samtale ligger til grunn for boka. Du ble med andre ord veldig godt kjent med «Tariq». Hvilke dilemma oppstår når du skal skrive en bok om en du kommer så tett på?

– Mange er redd for at et vennskap med kilden gjør at jeg forholder meg ukritisk til kilden. Jeg mener det er motsatt, at når man kjenner hverandre godt, kan man ta en mer kritisk rolle. Sånn var det i dette prosjektet.

Ungdommene berømmer romanens form som er et intervju hvor alle spørsmålene er utelatt. De synes det er originalt og et grep som gir elevene lyst til å lese videre. Hvordan ble det til at romanen fikk denne formen?

– Forfattere er tyver. Det jeg har gjort er ikke så originalt egentlig. Både Ingvild Risøi og svenske Khemiri har brukt lignende grep, i hhv novellen «Det Jimmy sa» og romanen «Alt jeg ikke husker». Det viktige er uansett ikke hvor noe kommer fra, mer hvor man tar det hen, som filmskaperen Godard brukte å si. Jeg trengte dette grepet i nettopp denne historien, fordi jeg ville la leseren gå inn i min posisjon, som en som lytter, helt nærme, uten et annet menneske i mellom.

Se intervju med av Demian av Ole Jakob og Lone fra Oslo by steinerskole under:

Er du i gang med et nytt bokprosjekt? Følger det prosjektet i noen spor fra Dette livet eller det neste?

– Jeg skriver på et teaterstykke som heter «TYNGDE» som skal opp på Nationaltheatret under Ibsenfestivalen. Men jeg ble også inspirert av samtaleformen som utgangspunkt for romaner, så kanskje det blir mer av det i framtiden.

Har du skrivetips til ungdom?

– Ja, skriv om noe som betyr mye for deg selv, og ikke vær redd for at det ikke blir perfekt med en gang. Skriving tar tid.

Er det en bok du anbefaler?

– Ja, jeg anbefaler Imot kunsten av Tomas Espedal og diktsamlingen Alfabet av Inger Christensen. Sistnevnte er min store favoritt i livet!

Intervju av Bjarte Bakken, Foreningen !les

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *