Ungdommens kritikerpris 2018: Nominasjonsjuryens begrunnelser

Nominasjonsjuryen har bestått av kritikerne Eivind Myklebust, Birgitte Bjørnøy og Kristian Wikborg Wiese. Les juryens begrunnelser for nominasjonene her.

Skrevet november 9, 2017 i Nyheter, Presse Legg inn kommentar

Demian Vitanza, Dette livet eller det neste (Aschehoug)
Gjennom en lengre periode intervjuet forfatter Demian Vitanza en hjemvendt fremmedkriger i et fengsel på Østlandet. I Dette livet eller det neste har han fått navnet Tariq, og Vitanza forteller hans historie. På samme tid er boka en kritikk av å formidle en annens historie. Hvor nært kan vi egentlig komme andre mennesker gjennom språket?

Boka består av scener fra intervjusituasjonen i fengslet og lange passasjer fra fremmedkrigeren Tariqs perspektiv, der Tariq forteller historier fra oppveksten og den nære fortiden på Syriakrigens frontlinjer. Vitanza er opptatt av at ingen stemmer er nøytrale eller 100 prosent troverdige, og heller ikke hans egen, delvis fordi han etter hvert utvikler et slags vennskap med Tariq. Det er nettopp i denne problematiseringen av historiefortelling, moral og sannhet at bokas styrke ligger – i tillegg til at den unngår polariseringen som preger samtidas debatt om islam og religion.

Demian Vitanzas språk er preget av mørk humor og slentrende formuleringer som gjenspeiler Tariqs forkjærlighet for amerikansk rap – som etter hvert ble erstattet av Koran-vers. I denne boka finner vi scener som faktisk gir en slags forståelse for hvorfor en ung, norsk gutt velger å bli radikal islamist og kjempe i en krig langt, langt borte fra sitt trygge hjemland.

Olaug Nilssen, Tung tids tale (Samlaget)
Tung tids tale handler om hvordan det er å være foreldrene til et autistisk barn, og om hvor vanskelig det er for familien å få den støtten de og gutten har behov for, så lenge de unnlater å blindt følge kravene fra byråkratiet rundt dem.

Olaug Nilssen har vært åpen om at hun er mor til et autistisk barn, og har ved flere anledninger formidlet sine erfaringer knyttet til utfordringene det byr på, både psykisk og fysisk. Den nære fortellingen i Tung tids tale er både klok og dramatisk. Selv om dette er en svært personlig roman, løfter forfatteren også blikket mot samfunnet som omgir oss og peker på helt fundamentale svakheter ved den velferdsstaten vi alle er stolte av. I Tung tids tale er det først og fremst systemet som er gjenstand for kritikk.

Med et høyt tempo, ofte korte kapitler og setninger, skildrer forfatteren frustrasjonen, sorgen, men også gleden over å ha et barn som er annerledes. Det er ofte vondt å lese om, men også rørende og i blant humoristisk. Boken blir stående som et eksempel på kraften som finnes i skjønnlitteraturen, og på hvordan den kan sette politisk og eksistensielle problemstillinger under debatt.

Jan Kjærstad, Berge (Aschehoug)
Med Berge har Jan Kjærstad skrive ein roman om 22. juli som ikkje handlar om 22. juli. Handlinga er lagt til 2008, då Arbeidarpartipolitikar Arve Storefjeld og familien hans blir funne brutalt drepne på ei hytte i Nordmarka. Er det eit terrorangrep? Kan noko slikt skje i det fredelege Norge?

Berge er ei medrivande kriminalforteljing der tre ulike personar fører ordet: Ein journalist, ein dommar og til slutt mannen som skjuler seg bak romantittelen, Nicolai Berge. Kjærstad formidlar versjonane deira i sitt sedvanlege, fabulerande språk og med ein elegant variasjon av stemmer og stilartar. På snedig vis inviterer han lesaren til å vere med å dikte fram samanhengane i romanen. Parallellane til 22. juli, og til andre kjende drapssaker, er heile tida merkbare, men ingenting er heilt likt. Ved å vri det til på denne måten, tvingar Kjærstad lesaren til å tenkje gjennom forteljingane våre om 22. juli på nytt.

Berge er difor ein engasjerande og tankevekkjande roman, som ikkje gir så mange svar, men som får lesaren til å stille gode spørsmål – om korleis ein nasjon reagerer på eit terroråtak og om behovet for å finne forklaringar som gir oss fred.

Therese Tungen, Ein gong var dei ulvar (Aschehoug)
Ein gong var dei ulvar inneheld seks lange og heilstøypte noveller som alle etterlèt lesaren i uro. Personane til Tungen blir plasserte i krevjande situasjonar, og lesaren får kjenne på eit mangfald av engstelege stemningar: Tungen slepper jamleg ukontrollerte og farlege element inn i forteljingane sine, og dødsmedvitet følgjer lesaren gjennom heile samlinga. Men Tungen meistrar både novelleforma og språket suverent, og temmer såleis denne uroa ttil stor litteratur.

Novellene er forfriskande varierte i miljø, toneleie og tematikk, og dei lener seg lett mot ulike sjangrar. Likevel kjenner lesaren seg ivaretatt av den autoritative forfattarrøysta. Tungen er både tradisjonsmedviten og original. Ho komponerer og timar forteljingane godt, og gjer forsiktig, men finstemt bruk av komikk, utan at det eksistensielle trykket blir dempa av det. Korleis møter mennesket kaos og katastrofar? Kva slags krefter kan vi rå over, og kva slags krefter er for sterke til at vi kan stå imot?

Det er eit mørkt og ganske brutalt univers i Tungens stilsikre og modige noveller. Spørsmåla dei reiser, er like viktige for det einskilde mennesket som for samfunnet og naturen rundt. Og inn i mellom finst det også lys.

Lotta Elstad, Jeg nekter å tenke (Flamme)
Jeg nekter å tenke er en bok du blir andpusten av. Elstad er som den eksentriske lillesøsteren til Vigdis Hjorth, og skriver lett og rastløst, men tidvis også med et underliggende raseri, om tema som abort, EU og den nye underklassen i prekariatet.

Vi møter den unge, men ikke lenger purunge frilansjournalisten Hedda Møller, som ufrivillig har blitt gravid og ønsker å ta abort. Hun blir imidlertid hindret av en lov om tre dagers tenkepause – som KrF i virkeligheten forsøkte å innføre da de tapte kampen om reservasjonsretten. I løpet av de tre dagene beveger boka seg i et akselererende tempo, samtidig som Hedda prøver å holde fast ved sin avgjørelse.

Elstads roman er full av referanser, og hun blander alt fra feministisk kritikk av franske filosofer til abortråd hentet fra internettets avgrunn. Hedda er så tett knyttet til sin egen smarttelefon at det ikke lenger er lett å si hvor hennes egne tanker slutter og Googles algoritmer begynner. Men man trenger ikke forstå alle referansene for å få glede av denne boka. For under samtidens slør ligger litteraturens tidløse tema, som retten til å bestemme over sitt eget liv og forsøket på å kontrollere sin egen skjebne.

Aina Villanger, Baugeids bok (Oktober)
Aina Villanger har ikke bare skrevet en original bok, hun har også foretatt en original kritikk av historieskriving om middelalderen. Hos Villanger ser vi at middelalderens kristendom ligger langt før skillet mellom kropp og sjel, og stikk i strid med hva mange i dag forbinder med katolisismen, er ikke kroppen her ansett som syndig.

Villanger bruker et sanselig språk for å fortelle historien om abbedisse Baugeid Dagsdatter ved Gimsøy kloster i Skien. I denne boka, som på grunn av sitt mangfold har fått merkelappen «prosaverk», skriver Villanger også et stykke kvinnehistorie. Baugeid Dagsdatter har, trass sin viktige historiske rolle, tidligere blitt oversett til fordel for sine brødre og sin far. Villanger gir henne nytt liv gjennom brevvekslinger, kortprosa, små dikt og kuriøse lister og matoppskrifter.

Forfatteren, som tidligere har utgitt den kritikerroste diktsamlingen langsang, mestrer overgangen fra poesiens form sømløst, uten at den poetiske stilen går tapt. Slik viser Villanger at middelalderen ikke bare er et mørkt sted, men også et sted som kan være opplyst av gleden og overveldelsen over å være i verden, og denne gleden smitter over på leseren.

Øyvind Rimbereid, Lenis plassar (Gyldendal)
Få norske forfattere utviser like stor fornyelsesevne som Øyvind Rimbereid. Enten han skriver sci-fi-dikt eller essayistiske dikt om lovenes historie, eller forteller om oljenasjonens framvekst gjennom stemmene til en hest og kjørekaren hans, får vi for hver bok han skriver noe helt nytt og unikt. Samtidig skinner forfatterens særegne stemme gjennom, blant annet i hans bruk av stavangerdialekten. Langdiktet Lenis plassar er i så måte intet unntak.

I boken følger vi en arbeidsløs elektriker som leter etter sin bortkomne kjæreste, Leni, mens han oppsøker alle stedene hvor hun kan tenkes å være – et callsenter, en næringspark, en tidligere arbeidsplass? Det fortellende diktet inneholder lange, dramatiske dialoger, samt et blomsterkor som synger uten å bli hørt, og som står i kontrast til teknologien og de menneskelige inngrepene i naturen. Med letingen etter Leni, som også er en omskrivning av den greske myten om Orfeus og Evrydike, indikerer Rimbereid at noe har forsvunnet. Er det det norske oljeeventyret som er over?

Sjeldent dukker det opp bøker som rommer så mye, og fyller leseren med så mye undring som det Lenis plassar gjør. Boken er engasjerende og smart, og inviterer leseren til å tenke videre om teknologiens makt over mennesket og naturen på vei inn i framtiden.

Erlend O. Nødtvedt, Vestlandet (Aschehoug)
Erlend O. Nødtvedts prosadebut er ein vilter road-roman frå den våte landsdelen i vest. Poeten Erlend og biletkunstnaren Yngve er på kjøret i ein gammal Toyota Camry, og i bagasjerommet ligg hovudskallen til bondeopprøraren Anders Lysne, som blei halshogd i Bergen i 1803. Skallen skal heim til Lærdal, koste kva det koste vil.

Vestlandet er minst like mytisk som det er konkret og fysisk i Nødtvedts versjon. Regnet høljar ned, alkoholen strøymer gjennom strupane, og Nødtvedt skildrar meisterleg dei synene og sinnstilstandane som oppstår. Han brukar eit mangfald av språkformer, og blandar bokmål og nynorsk med dialekt, men også spøk og skjemt med stemningsfulle skildringar av indre og ytre landskap. Som romanforfattar utnyttar han den forteljande forma til å overdrive og karikere, og til å skrive både døde og levande vestlandskunstnarar inn i eit storslått kulturhistorisk portrett av landsdelen.

Vestlandet er ein humørfylt hyllest til små og særprega lokalsamfunn og til Vestlandet som motstandens region. I tillegg er den eit kvast angrep på sentralmakta på Austlandet. Romanen er burlesk og satirisk, men seriøs nok, når det kjem til stykket: Kva kan gå tapt av sjølvstyre og eigenart når kommunar og fylker blir slått saman til store og såkalla robuste regionar? Nødtvedt gir oss både meir og mindre tydelege svar, heile tida med glimt i auget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *