Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Uthengt: Ydmykelse og skam på nettet

I 2012 fikk Jon Ronson plutselig identiteten sin frastjålet. Han konfronterte tyvene på YouTube, og frydet seg da han så at folk over hele den virtuelle verden strømmet til for å støtte ham. Men så begynte det å gå over styr. Ronson tar for seg hvordan vi, ikke minst i sosiale medier, fører en eskalerende krig mot menneskelige feil og svakheter. Hvilken rolle spiller vi i denne krigen?

Jon Ronson Mime Forlag Oversetter: Kristian Bjørkdahl 2016

 

HERREGUD, DET VAR FETT

I MÅNEDENE SOM FULGTE ble offentlige ydmykelser nærmest rutine. Hver dag ble folk, noen av dem med små barn, tilintetgjort for å ha tvitret en dårlig formulert vits til sine hundre-og-noe følgere. Jeg møtte dem på restauranter og flyplasskaféer—spøkelsesaktige skikkelser som vandrer rundt på jorden som levende døde, i business-klærne fra sine tidligere liv. Det skjedde med en slik regelmessighet at det ikke engang virket tilfeldig at en av dem, Justine Sacco, hadde jobbet i samme bygning som Michael Moynihan frem til for bare tre uker siden, da hun—idet hun mellomlandet på Heathrow Airport—skrev en tweet som ikke ble helt riktig.

Det var 20. desember 2013. De foregående to dagene hadde hun tvitret små, syrlige vitser til sine 170 følgere om feriereisene sine. Hun var en slags Sally Bowles på sosiale medier, dekadent og lettsindig og lykkelig uvitende om at det lurket ordentlig politikk rundt neste hjørne. Ta for eksempel vitsen om den tyske mannen på et fly fra New York: «Fjern tysk fyr: Du er på første klasse. Det er 2014. Få deg litt deo. —Indre dialog mens jeg inhalerer svette. Takk gud for farmasien.» Så på stoppet på Heathrow: «Chili—agurk-sandwicher—dårlige tenner. Tilbake i London!» Så, på den siste etappen av reisen: «På vei til Afrika. Håper jeg ikke får AIDS. Bare tuller. Jeg er hvit!»

Hun humret for seg selv, trykket på Send, og vandret rundt på flyplassen i en halvtime, mens hun sporadisk sjekket Twitter.

«Jeg fikk ingenting», fortalte hun meg. «Ingen svar».

Jeg forestilte meg at hun hadde vært noe nedfor over dette—den triste følelsen når ingen klapper deg på skulderen for at du har vært morsom, den sorte stillheten når Internett ikke svarer. Hun gikk ombord i flyet. Hun hadde en elleve timers flytur foran seg. Hun sov. Da flyet landet, skrudde hun på telefonen. Umiddelbart fikk hun en tekstmelding fra noen hun ikke hadde snakket med siden videregående: «Det er så leit å se på det som skjer.»

Hun så forvirret på den.

«Og så eksploderte nærmest telefonen min», sa hun.

Denne samtalen fant sted tre uker senere, på Cookshop i New York City—restauranten der Michael hadde gjenfortalt historien om Jonahs ødeleggelse. Det hadde vært hennes forslag. For meg var den i ferd med å bli Restauranten for de Ødelagte Livs Historie. Men det var bare delvis en tilfeldighet. Den lå nemlig i nærheten av bygningen der de begge jobbet. Michael hadde blitt tilbudt en jobb på Daily Beast som en følge av sitt store Jonah-skup, og Justine hadde kontor i etasjene over, der hun drev PR-avdelingen for bladets forlag IAC—som også eide Vimeo og OkCupid og Match.com. Grunnen til at hun ville møte meg her, og grunnen til at hun var ikledd sine tilsynelatende dyre jobbklær, var at hun kl. 18:00 skulle møte der for å rydde ut av kontoret.

Idet hun satt på landingsbanen på Cape Town Airport, dukket det opp en ny tekst: «Du må ringe meg umiddelbart.» Det var fra bestevennen hennes, Hannah. «Du er topptrenden i verden på Twitter akkurat nå.»

«I lys av @JustineSaccos avskyelige rasistiske tweet, tenker jeg å donere til @care i dag» og «Hvordan fikk @JustineSacco jobb innenfor PR? Hun fremviser en type rasistisk uvitenhet som hører hjemme på Fox News. #AIDS kan ramme hvem som helst!» og «Har ikke ord for den grusomt avskyelige, helvetes rasistiske tweeten fra Justine Sacco. Jeg er mer enn skrekkslagen» og «Jeg er ansatt ved IAC og jeg vil ikke at @JustineSacco skal stå for noen kommunikasjon på våre vegne noen gang igjen. Aldri» og «Kan alle rapportere denne fitta @JustineSacco» og, fra arbeidsgiveren hennes, IAC, «Dette er en skandaløs, fornærmende kommentar. Den aktuelle ansatte er ikke tilgjengelig, på en intl flyvning» og «Fascinert av @JustineSacco-vraket. Det har spredd seg globalt, og hun er *fortsatt på flyet*» og «Det jeg ønsker meg til jul er å se ansiktet til @JustineSacco når hun lander, og hun sjekker inn boksen/telefonsvareren» og «Å fyttirakkeren, @ JustineSacco kommer til å få den mest smertefulle skru-på-telefonen-opplevelsen når flyet hennes lander». En hashtag ble brukt stadig oftere over hele verden: #hasjustinelandedyet. «Seriøst. Jeg har bare lyst til å gå hjem og legge meg, men alle på baren er SÅ opptatt av #HasJustineLandedYet. Klarer ikke se bort. Klarer ikke dra» og «Det er litt vilt å se at noen ødelegger seg på den måten uten at de er klar over at det skjer. #hasjustinelandedyet» og «#hasjustinelandedyet er kanskje det beste som skjedde meg denne fredagskvelden». Noen fant ut hvilken flyvning hun befant seg på, og lenket til en webside der man kunne følge reisen hennes mens den skjedde. «Ser ut til at @ JustineSacco lander om omtrent ni minutter, dette blir interessant» og «Vi kommer nå til å bivåne at denne @JustineSacco-hurpa får sparken. På DIREKTEN. Før hun engang VET at hun får sparken» og «Greit. Er det noen i Cape Town som tenker å tvitre om ankomsten hennes fra flyplassen? Kom igjen, Twitter! Jeg kunne tenke meg bilder #HasJustineLandedYet» og så, etter at hun i desperasjon hadde slettet tweeten, «Sorry @JustineSacco—tweetene dine lever for evig», og så videre, til totalt 200 000 tweets, ifølge beregninger gjort av websiden Buzzfeed. Frem til noen uker senere: «Hui, noen som husker Justine Sacco? #HasJustineLandedYet. Herregud, det var fett. MILLIONER av mennesker som ventet på at hun skulle lande».

Jeg spurte en gang et offer for en bilulykke hvordan det hadde føltes å være i en kollisjon. Hun sa at det nifseste minnet hun hadde var at bilen, i det ene øyeblikket, var hennes venn, som jobbet for henne, og som hadde former som passet henne perfekt, alt var så jevnt og glatt og luksuriøst, og så at den, et øyeblikk senere, hadde blitt et taggete torturvåpen—som om hun var inni en jernjomfru. Vennen hadde blitt hennes verste fiende.

I årenes løp hadde jeg sittet på andre siden av bordet for mange mennesker som hadde fått ødelagt sine liv. Vanligvis var det myndighetene som sto for ødeleggelsen, eller militæret, eller Big Business, eller, som med Jonah Lehrer, i bunn og grunn dem selv (i alle fall i begynnelsen med Jonah—vi tok over idet han forsøkte å be om unnskyldning). Justine Sacco var den første jeg noen gang hadde intervjuet som hadde blitt ødelagt av oss.

*

Google har en søkemotor—Google AdWords—som forteller deg hvor mange ganger navnet ditt har blitt søkt på i løpet av en gitt måned. I oktober 2013 ble Justine googlet 30 ganger. I november 2013 ble hun googlet 30 ganger. I løpet av de 11 dagene mellom 20. desember og slutten av den måneden, ble hun googlet 1 200 000 ganger.

En mann hadde ventet på henne på Cape Town Airport. Han var Twitter-bruker, @Zac_R. Han fotograferte henne og la ut bildet på nettet. «Yup», skrev han, «JustineSacco HAR faktisk landet på Cape Town International. Hun valgte solbriller som forkledning

Tre uker hadde gått siden hun trykket Send på tweeten. New York Post hadde fotfulgt henne til treningsstudioet. Avisene ransaket Twitter-kontoen hennes for å finne flere avskyeligheter.

Og premien for den flotteste tweeten noensinne går til… «Jeg hadde en sex-drøm om et autistisk barn i natt.» (4. februar 2012)
—«16 Tweets Justine Sacco Regrets»,
Buzzfeed, 20. desember 2013

Dette var den første og eneste gangen Justine kom til å snakke med en journalist om hva som skjedde, fortalte hun meg. Det var simpelthen for opprivende. Og utilrådelig: «Som PR-menneske», skrev hun i en e-post, «vet jeg ikke om jeg noensinne ville ha anbefalt en klient å delta i boken din. Jeg er svært nervøs for det hele. Jeg er faktisk skrekkslagen for å åpne meg for fremtidige angrep. Men jeg tror det er nødvendig. Jeg vil at noen bare skal vise hvor sprø min situasjon er».

Den var sprø fordi «bare en sinnssyk person kunne forestille seg at hvite mennesker ikke får AIDS». Det var omtrent det første hun sa til meg etter at hun hadde satt seg. «For meg var det en så sinnssyk kommentar fra en amerikaner at jeg trodde det ikke var noen måte at noen under noen omstendigheter kunne tenke at jeg mente den bokstavelig. Jeg vet at det finnes hatefulle mennesker der ute som ikke liker andre mennesker og som generelt er ekle. Men det er ikke meg.»

Justine hadde vært i flyet i omtrent tre timer—antagelig sov hun der oppe i luften over Spania eller Algerie—da retweets av hennes tweet begynte å overstrømme Twitter-strømmen min. Etter et første, lite «Å, jøss, noen er fucked», begynte jeg å tenke at de som utdelte skam til Justine måtte være grepet av en slags gruppebasert sinnssykdom eller noe sånt. Det virket åpenbart at tweeten hennes, om det nå ikke var en spesielt god vits, ikke var rasistisk, men snarere en selvrefleksiv kommentar om de hvites privilegier—om vår tendens til å naivt forestille oss at vi er immune mot livets grusomheter. Var det ikke det den var?

«Det var en vits om en reell situasjon», skrev Justine i en e-post. «Det var en vits om den alvorlige situasjonen som hersker i Sør-Afrika etter apartheid, som vi ikke vier noen oppmerksomhet. Det var en fullstendig skandaløs kommentar om den uforholdsmessige AIDS-statistikken. Uheldigvis er jeg ikke en av karakterene fra South Park, eller en komiker, så det var ikke min oppgave å kommentere en epidemi på en så politisk ukorrekt måte på en offentlig plattform. For å si det enkelt, forsøkte jeg ikke å gjøre folk oppmerksomme på AIDS, eller irritere folk, eller ødelegge mitt eget liv. Å bo i Amerika betyr å bo i en boble når det gjelder det som skjer i den tredje verden. Jeg gjorde narr av den boblen.»

Rent tilfeldigvis hadde jeg en gang levert en lignende—dog morsommere—vits i en spalte for The Guardian. Den handlet om en gang jeg fløy til USA og ble sendt for å få «secondary processing» (på det tidspunktet var det en mafioso-leiemorder på rømmen, med et navn som etter sigende hørtes ut som Jon Ronson). Jeg ble tatt med til et stappfullt venterom og bedt om å vente.

Det er skilt overalt hvor det står: «Bruk av mobiltelefoner er strengt forbudt.» Jeg er sikker på at de ikke ville bry seg med at jeg sjekker tekstmeldingene mine, tenkte jeg. Jeg mener, jeg er tross alt hvit.

Min vits var morsommere enn Justines vits. Den var bedre formulert. Og fordi den ikke henledet folks oppmerksomhet mot folk som led av AIDS, var den ikke like ubehagelig. Derfor: Min vits var morsommere, bedre formulert, og mindre ubehagelig. Men det føltes plutselig som scenen med russisk rulett i Hjortejegeren, der Christopher Walken setter pistolen mot hodet og skriker mens han trykker på avtrekkeren og pistolen ikke går av. Det var langt på vei Justines egen feil at så mange mennesker trodde hun var en rasist. Den selvrefleksive sarkasmen hennes var dårlig formulert, og hennes Twitter-persona for øvrig var noe anstrengt. Men jeg trengte ikke tenke på tweeten hennes mer enn noen få sekunder før jeg forsto hva hun forsøkte å si. Blant dem som bidro til å henge henne ut, måtte det ha vært mange folk som av en eller annen grunn misforsto med vilje.

«Jeg kan ikke fullt ut forstå vrangforestillingen som har etablert seg rundt om i verden», sa Justine. «De har tatt navnet mitt og et bilde av meg, og så har de laget en Justine Sacco som ikke er meg, og så har de kalt denne personen rasist. Jeg er redd for at om jeg havnet i en bilulykke i morgen og mistet hukommelsen og kom tilbake og googlet meg selv, så ville dette være min nye virkelighet.»

Jeg husket plutselig hvor underlig matt jeg hadde følt meg da spambot-mennene hadde skapt sin falske Jon Ronson. Med karaktertrekk som var helt feil, gjorde de meg til en skrekkelig pratmaker og foodie, og fremmede trodde det var meg, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Det var det som hadde skjedd med Justine, men istedenfor en foodie var hun en rasist, og istedenfor 50 mennesker var det 1 220 000.

*

Journalister skal være fryktløse. Vi skal stå rake i møte med urettferdighet og ikke frykte gærne gjenger. Men verken Justine eller jeg så noe særlig til fryktløshet i hvordan historien hennes hadde blitt fortalt i mediene. «Selv artikler om hvordan ‘vi kan alle være bare noen minutter fra et Justine Sacco-øyeblikk’ understreket at ‘jeg forsvarer PÅ INGEN MÅTE det hun sa’», fortalte hun meg.

Om hun nok ga uttrykk for en råtten følelse, så er det kanskje noen formildende omstendigheter her som ikke unnskylder oppførselen hennes, men som svekker udåden litt. Så frastøtende denne vitsen enn var, så er det forskjell på reelt hatprat og selv det dårligst gjennomtenkte forsøk på humor…
—Andrew Wallenstein, «Sympathy for This Twitter Devil», Variety, 22. desember 2013.

Andrew Wallenstein var modigere enn de fleste. Likevel— dette så ut som om de gamle mediene sa til de sosiale mediene: «Ikke skad meg.»

Justine gikk ut med en offentlig unnskyldning. Hun avkortet familieferien i Sør-Afrika «på grunn av sikkerheten. Folk truet med å streike på hotellene jeg var booket inn på om jeg dukket opp der. Jeg ble fortalt at ingen kunne garantere for sikkerheten min.» Det spredte seg et rykte på nettet om at hun var arving til en formue på $4,8 milliarder, og at faren hennes var den sørafrikanske gruvemagnaten Desmond Sacco. Jeg antok at dette stemte helt frem til jeg, under lunsjen, hintet til milliardene hennes, og hun så på meg som om jeg var gal.

«Jeg har vokst opp på Long Island», sa hun.

«Og ikke på et Jay Gatsby-type gods?» sa jeg.

«Ikke på et Jay Gatsby-type gods», sa Justine.

«Moren min var alenemor hele livet. Hun var flyvertinne. Faren min solgte tepper.»

(Senere sendte hun meg en e-post der hun skrev at selv om hun «vokste opp med en alenemor som var flyvertinne og hadde flere jobber, giftet hun seg godt da jeg var 21 eller 22. Stefaren min har ganske mye penger, og jeg tror det er et bilde av bilen til moren min på Instagram, og det kan kanskje ha gitt et inntrykk av at jeg kommer fra en rik familie. Kanskje er det en annen grunn til at folk går ut fra at jeg er en bortskjemt drittunge. Jeg vet ikke. Men jeg tenkte det kunne være verdt å nevne for deg.»)

For mange år siden intervjuet jeg noen uttalte rasister fra Aryan Nations i Idaho. De var overbevist om at Bilderberg Group—et hemmelighetsfullt årlig møte mellom politikere og forretningsfolk—var en jødisk konspirasjon.

«Hvordan kan dere kalle det en jødisk konspirasjon når det knapt er noen jøder som drar på det?» spurte jeg dem.

«De er kanskje ikke faktiske jøder», svarte en, «men de er…» Han stoppet opp. «…jødeaktige».

Sånn var det: I Aryan Nations måtte man ikke være jøde for å være jøde. Og det samme var tilfelle på Twitter for den privilegerte rasisten Justine Sacco, som verken var spesielt privilegert eller en rasist. Men det betydde ingenting. Det var nok at det på en måte virket som om hun var det.

De var tilhengere av ANC. Noe av det første tanten til Justine fortalte henne da hun kom hjem til familien fra Cape Town Airport var: «Det er ikke dette familien vår står for. Og fordi vi assosieres med deg, har du nå svertet nesten hele familien.»

Da Justine gjenfortalte dette, begynte hun å gråte. Jeg satt og så på henne et øyeblikk. Så prøvde jeg å si noe håpefullt, som kanskje kunne få opp stemningen.

«Noen ganger må ting nå et grusomt bunnpunkt før folk ser fornuftig på det», sa jeg. «Og kanskje er du vårt grusomme bunnpunkt.»

«Wow», sa Justine. Hun tørket øynene. «Av alt jeg kunne ha vært i samfunnets kollektive bevissthet, har det aldri slått meg at jeg kunne ende som et grusomt bunnpunkt.»

En kvinne nærmet seg bordet vårt—restaurantsjefen. Hun satte seg ned ved siden av henne, så empatisk på henne, og sa noe så lavt at jeg ikke hørte det.

«Å, så du mener jeg kommer til å bli takknemlig for dette?» svarte Justine.

«Ja, det kommer du til å bli», sa kvinnen. «Hvert steg forbereder deg på det neste, og spesielt når du ikke tror at det er tilfelle. Jeg vet at du ikke innser det akkurat nå. Det er greit. Jeg skjønner det. Men kom igjen. Var det der egentlig drømmejobben?» Justine så på henne. «Ja, det tror jeg at det var», sa hun.

*

Jeg fikk en e-post fra Gawker-journalisten Sam Biddle— mannen som muligens hadde startet det voldsomme angrepet på Justine. En av Justines 170 følgere hadde sendt ham tweeten. Han retweetet den til sine 15 000 følgere. Og det kan ha vært sånn det begynte.

«Det at hun var PR-sjef, gjorde det hele så deilig», skrev han i en e-post. «Det er noe tilfredsstillende ved å kunne si, ‘OK, la oss sørge for at den rasistiske tweeten fra seniorrådgiveren ved IAC virkelig teller.’ Og det gjorde vi. Jeg hadde gjort det igjen.»

Man kunne rettferdiggjøre å ødelegge Justine, sa Sam Biddle, fordi hun var rasist, og fordi å angripe henne var å sparke opp over. De tok ned et medlem av medieeliten, og på den måten fortsatte de kampen for sivile rettigheter som hadde startet med Rosa Parks—det var de tidligere forstummede og mindreverdige medlemmene av samfunnet som tvang den mektige rasisten til å underkaste seg. Men jeg trodde ikke på noe av dette. Hvis det å sparke Justine Sacco var å sparke oppover—og det virket ikke sånn for meg, gitt at hun var en helt ukjent PR-kvinne med 170 Twitter-følgere—ble sparkingen bare forsterket idet hun raste mot bakken. Å sparke Jonah Lehrer var heller ikke å sparke oppover—ikke når han ba om tilgivelse foran en gigantisk skjerm med direkte overføring av en Twitter-strøm.

Et liv hadde blitt ødelagt. Og hva var hensikten—bare et drama på sosiale medier? Jeg tror at vår naturlige tilbøyelighet som mennesker er å traske avgårde til vi blir gamle, for så å holde opp. Men med de sosiale mediene har vi skapt en scene for konstant og kunstig høydramatikk. Hver eneste dag er det en ny person som trer frem som helt eller skurk. Det hele er veldig storslått, men ikke i det hele tatt slik vi faktisk er som mennesker. Hva slags jag var det som tok kontrollen over oss i slike tilfeller? Hva fikk vi ut av det?

Jeg forsto at Sam Biddle også fant det forbløffende—litt som når man avfyrer en pistol og kraften i den sender deg tilbake med en voldsom rekyl. Han sa at han var «overrasket» over å se hvor raskt Justine hadde blitt ødelagt: «Jeg våkner aldri og ønsker at jeg kan gi noen sparken—og jeg håper i alle fall aldri at jeg skal ødelegge noens liv.» Likevel, skrev han til slutt i e-posten, han hadde følelsen av at hun «kommer til å klare seg fint, om hun ikke gjør det allerede. Folk har så kort oppmerksomhetsspenn. I dag kommer de til å fyre seg opp over noe annet.»

*

Da Justine forlot meg den kvelden, for å rydde ut av kontoret sitt, kom hun bare så langt som til lobbyen i kontorbygningen hvor hun hadde jobbet, før hun kollapset på gulvet i gråt. Senere snakket vi sammen igjen. Jeg fortalte henne hva Sam Biddle hadde sagt—om at hun nå antagelig klarte seg bra. Jeg var sikker på at han ikke ville være frekk med vilje. Han var bare som alle andre som deltar i masseødeleggelsene på nettet. Og hvem ville vel like å kjenne til konsekvensene? Uansett hva det er, den deilige følelsen som kommer over oss—gruppebasert sinnssykdom eller hva det er—vil ingen ødelegge den ved å tenke på at denne følelsen har en pris.

Til toppen