Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Simon og homo sapiens-agendaen

16 år gamle Simon har ikke fortalt venner og familie at han er homofil. Men plutselig må Simon ta stilling til om han tør å tre ut av komfortsonen sin – før han blir dyttet ut av den.

Becky Albertalli Kagge Oversetter: Stian Omland 2016

1 |

DET ER EN UNDERLIG samtale. Jeg legger nesten ikke merke til at jeg blir utsatt for utpressing.

Vi sitter på klappstoler av metall bak scenen, og Martin Addison sier: «Jeg leste e-posten din.»

«Hva?» Jeg løfter hodet.

«Før i dag. På biblioteket. Ikke med vilje, så klart.»

«Leste du e-posten min?»

«Ja, jeg brukte dataen like etter deg», sier han, «og da jeg skrev inn Gmail, kom kontoen din opp. Du burde sikkert ha logget deg ut.»

Jeg stirrer målløs på ham. Han sparker lett på stolbeinet med foten.

«Men du, hva er poenget med det falske navnet?» spør han.

Tja. Jeg vil vel si at poenget med det falske navnet er å sørge for at folk som Martin Addison ikke får vite om den hemmelige identiteten min. Det fungerte jo tydeligvis glimrende.

Han har tydeligvis sett meg sitte foran dataen.

Og jeg er tydeligvis en kjempedust.

Han smiler, faktisk. «Jeg tenkte at det kanskje ville interessere deg at broren min er homofil.»

«Eh. Egentlig ikke.»

Han ser på meg.

«Hva er det du prøver å si?» spør jeg.

«Ingenting. Jeg mener det, Spier, jeg har ingen problemer med det. Det er ikke noen svær greie.»

Bortsett fra at det faktisk er en aldri så liten katastrofe. Eller muligens et episk megafuck av en katastrofe, avhengig av om Martin kan holde kjeft.

«Dette er veldig kleint», sier Martin.

Jeg vet ikke engang hva jeg skal svare.

«I hvert fall», sier han, «er det ganske opplagt at du ikke vil at noen skal få vite om det.»

Nei. Jeg vil vel ikke det. Bortsett fra at hele greia med å komme ut av skapet egentlig ikke skremmer meg. Jeg tror ikke det skremmer meg.

Det er en enorm forundringspakke av kleinhet, og jeg skal ikke late som jeg gleder meg til den. Men det blir sannsynligvis ikke verdens undergang. Ikke for meg.

Problemet er at jeg ikke vet hva det vil bety for Blue. Hvis Martin skulle fortelle det til noen. Greia med Blue er at han er ganske privat av seg. Typen som aldri glemmer å logge seg ut av e-posten sin. Typen som kanskje aldri kommer til å tilgi meg for å være så vanvittig uforsiktig.

Så det jeg prøver å si, er vel at jeg ikke vet hva det ville bety for oss. For Blue og meg.

Men jeg nekter egentlig å tro at jeg sitter og snakker med Martin Addison om dette. Av alle som kunne ha logget seg inn i Gmail etter meg. Du skal vite at jeg aldri ville ha brukt dataen på biblioteket i det hele tatt, hadde det ikke vært for at de blokkerer det trådløse nettet her. Og det var en sånn dag da jeg ikke kunne vente til jeg kom hjem til laptopen. Nei, jeg kunne ikke engang vente til jeg fikk sjekket mobilen på parkeringsplassen. Jeg hadde nemlig skrevet til Blue fra den hemmelige kontoen i morges. Og det var en ganske viktig e-post. Jeg ville bare se om han hadde svart.

«Jeg tror faktisk folk ville syntes det var helt kult», sa Martin. «Du burde være den du er.»

Litt av en kommentar. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. En streit gutt som nesten ikke kjenner meg, gir meg råd om å komme ut. Jeg må på en måte himle med øynene.

«Greit, ja vel, samme det. Jeg skal ikke vise det til noen», sier han.

Et øyeblikk er jeg latterlig lettet. Men så slår det meg.

«Vise det til noen?» spør jeg.

Han rødmer og fikler med ermet. Det er noe ved uttrykket hans som får magen min til å knyte seg.

«Har du – har du tatt et skjermbilde eller noe sånt?»

«Vel», sier han, «det var det jeg ville snakke med deg om.»

«Unnskyld – tok du et jævla skjermbilde

Han lager trutmunn og stirrer over skulderen min. «Men, du», sier han, «jeg vet at du er venn med Abby Suso, så jeg ville spørre –»

«Kødder du? Kanskje vi heller skulle snakke om hvorfor du tok et skjermbilde av e-postene mine?»

Han nøler. «Jo, jeg lurer vel på om du vil hjelpe meg med å prate med Abby.»

Jeg ler nesten. «Så da – vil du at jeg skal legge inn et godt ord for deg?»

«Eh, ja», sier han.

«Og hvorfor i helvete skulle jeg gjøre det?»

Han ser på meg, og plutselig sier det pling. Abby-greia. Det er det han vil ha. Det, i bytte mot at han ikke sprer de jævlig private e-postene mine.

Og e-postene til Blue.

Herregud. Altså, jeg hadde vel egentlig tenkt at Martin var harmløs. En litt sånn tøysete nerd, kanskje, men det er jo ikke noe galt med det. Og jeg har alltid syntes han var en ganske morsom fyr.

Men nå ler jeg ikke.

«Du kødder ikke, du har tenkt å tvinge meg til å gjøre det», sier jeg.

«Tvinge deg? Hold opp. Det er ikke sånn.»

«Hvordan er det da?»

«Det er ikke som noe som helst. Du, jeg liker henne. Jeg tenkte bare at du kunne ha lyst til å hjelpe meg litt. Invitere meg med når hun er der. Jeg vet ikke.»

«Og hvis jeg ikke gjør det? Så legger du e-postene mine på Facebook? Eller den jævla Tumblren?»

Herregud. Creekhemmeligheter på Tumblr – Creekwood High Schools sladdersentral. Hele skolen ville fått vite det i løpet av en dag.

Ingen av oss sier noe.

«Jeg tror vi har en mulighet til å hjelpe hverandre», sier Martin omsider.

Jeg svelger, tungt.

«Marty neste», sier Ms. Albright fra scenen. «Andre akt, tredje scene.»

«Så bare tenk på det.» Han reiser seg.

«Å ja. For dette er jo så jævlig digg», sier jeg.

Han ser på meg. Og så blir det på en måte stille.

«Jeg vet da faen hva du vil at jeg skal si», legger jeg til slutt til.

«Vel, samme det.» Han trekker på skuldrene. Og jeg tror ikke jeg noen gang har vært så klar for at noen skulle gå. Men idet fingrene hans stryker mot sceneteppet, snur han seg mot meg.

«Jeg er bare nysgjerrig», sier han. «Hvem er Blue?»

«Ingen. Han bor i California.»

Hvis Martin tror at jeg har tenkt å avsløre Blue, er han faen meg helt ute.

Blue bor ikke i California. Han bor i Shady Creek, og han går på skolen vår. Han heter egentlig ikke Blue. Han er en eller annen. Han kan til og med være en jeg kjenner. Men jeg vet ikke hvem.

Og jeg er ikke sikker på om jeg vil vite det. Og jeg er definitivt ikke lysten på familien akkurat nå. Det er vel omtrent en time til middag, noe som betyr en time til å prøve å vri skoledagen til et knippe dødsmorsomme anekdoter. Foreldrene mine er sånn. Man kan ikke bare fortelle at fransklæreren helt tydelig hadde trusa langt oppi sprekken, eller at Garrett mistet matbrettet i kafeteriaen. Man må spille det. Å snakke med dem er mer utmattende enn å skrive blogg.

Men det er rart. Før elsket jeg skravlingen og kaoset før middag. Nå er det som om jeg ikke kan komme meg fort nok ut igjen. Særlig i dag. Jeg er bare innom lenge nok til å hekte reimen på halsbåndet til Bieber og få ham ut av døra.

Jeg prøver å fortape meg i Tegan and Sara på iPod-en. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på Blue og Martin Addison og de gudsjammerlige greiene på dagens teaterprøve.

Martin har altså sansen for Abby, i likhet med alle de andre nerdete streite guttene som allerede tar collegefag på high school. Og egentlig vil han bare at jeg skal la ham henge på når jeg er sammen med henne. Når jeg tenker på det på den måten, er det vel egentlig ikke så mye å bry seg om.

Bortsett fra at han driver med utpressing. Og dermed presser han Blue også. Det er det som gir meg lyst til å sparke til noe.

Men Tegan and Sara hjelper. Det hjelper dessuten å gå bort til Nick. Lufta har det friske, tidlige høstdraget, og folk har allerede begynt å sette ut gresskar på trappa. Jeg elsker det. Jeg har elsket det siden jeg var liten.

Bieber og jeg skjærer rundt til hagen bak huset til Nick og inn gjennom kjelleren. En enorm TV står vendt mot døra, og på skjermen blir tempelriddere brutalt lemlestet. Nick og Leah har flyttet inn et par dødskule TV-spillstoler. Det ser ut som de ikke har flyttet seg på flere timer.

Nick setter spillet på pause idet jeg kommer inn. Det kan man si om Nick: Han legger ikke fra seg gitaren for deg, men han setter spill på pause.

«Bieber!» sier Leah. Nesten med det samme sitter han ustøtt med rumpa i fanget hennes, tunga ut og dunkende bein. Han er så jækla skamløs når det gjelder Leah.

«Nei da, for all del. Bare hils på bikkja. Lat som jeg ikke er her.»

«Åååh, vil du at jeg skal klø deg bak ørene også?»

Jeg smiler så vidt. Dette er bra, helt normalt. «Fant dere forræderen?» spurte jeg.

«Har drept ham.» Nick klapper kontrollen.

«Pent.»

Seriøst, jeg finnes ikke interessert i hvordan det går med snikmordere eller tempelriddere eller noen andre spillfigurer overhodet. Men jeg tror jeg trenger dette. Jeg trenger volden i spillene og lukta av denne kjelleren og det velkjente ved Nick og Leah. Rytmen i tale og taushet. Det formålsløse i ettermiddager midt i oktober.

«Simon, Nick har ikke hørt om le trusekryp.»

«Oooh. Le trusekryp. C’est une histoire touchante.»

«På engelsk, er du snill», sier Nick.

«Eller pantomime», sier Leah.

Og det viser seg at jeg er ganske dritbra til å gjenskape episke trusekryp.

Så kanskje jeg liker å framføre ting. Litt.

Jeg tror jeg begynner å få den Nick-og-Leah-påklassetur- i-sjette-følelsen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Men når det bare er oss tre, får vi noen ganger til helt perfekte, teite øyeblikk. Martin Addison eksisterer ikke i sånne øyeblikk. Hemmeligheter finnes ikke.

Teit. Perfekt.

Leah river i stykker et sugerørpapir, og de har hver sin enorme isoporkopp med søt te fra Chick-fil-A. Jeg har faktisk ikke vært på Chick-fil-A på en stund. Søsteren min hørte at de gir penger til å motarbeide homofile, og da begynte det vel å føles ganske rart å spise der. Selv om Oreo-milkshakene deres er enorme formidlere av skummende deilighet. Ikke at jeg kan nevne det for Nick og Leah. Jeg snakker egentlig ikke om homogreier med noen. Bortsett fra Blue.

Nick tar en slurk te og gjesper, og Leah prøver umiddelbart å skyte en papirkule inn i munnen hans. Men Nick smekker igjen kjeften og stenger for den.

Hun trekker på skuldrene. «Bare gjesp i vei, du, trøtting.»

«Hvorfor er du så trøtt?»

«Fordi jeg fester hardt. Hele natta. Hver natt», sier Nick.

«Hvis du med ’fest’ mener matteleksene dine.»

«SAMME DET, LEAH.» Han lener seg tilbake og gjesper igjen. Denne gangen treffer Leahs papirkule ham så vidt utenfor munnviken.

Han knipser den tilbake til henne.

«Men jeg har noen skikkelig rare drømmer», legger han til.

Jeg hever øyebrynene. «Ai. Kommer det litt mye info her nå?»

Leah blir rød i hele ansiktet.

«Nei», sier Nick, «egentlig bare skikkelig rare drømmer. Jeg drømte at jeg var på badet og tok på linsene, og så skjønte jeg ikke hvilken linse som skulle i hvilket øye.»

«Nei vel. Og så, da?» Ansiktet til Leah er begravd i nakkepelsen til Bieber, og stemmen hennes er utydelig.

«Ingenting. Jeg våknet, jeg tok på meg linsene som vanlig, og alt var helt greit.»

«Verdens aller kjedeligste drøm, der, altså», sier hun. Og så, like etter: «Er det ikke derfor de merker etuiene med høyre og venstre?»

«Eller derfor folk bare burde gå med briller og slutte å ta seg på øynene.» Jeg synker ned på teppet med beina i kors. Bieber glir ned fra fanget til Leah og rusler mot meg.

«For brillene dine får deg til å se ut som Harry Potter, ikke sant, Simon?»

Én gang. Jeg sa det én gang.

«Vel, jeg tror underbevisstheten prøver å fortelle meg noe.» Nick kan være ganske ensporet når han føler seg intellektuell. «Temaet i drømmen er åpenbart syn. Hva er det jeg ikke ser? Hva er blindsonen min?»

«Musikksamlingen din», foreslår jeg.

Nick gynger bakover i spillstolen og tar en slurk te.

«Visste du at Freud tolket sine egne drømmer da han utviklet teorien sin? Og at han trodde at alle drømmer er en form for ubevisst ønsketenkning?»

Jeg har selvfølgelig en streng regel om ikke å falle for streite gutter. I hvert fall ikke gutter som er bekreftet streite. Jeg har i hvert fall en regel om ikke å falle for Nick. Men Leah har falt. Og det har skapt all verdens problemer, spesielt nå som Abby er inne i bildet.

I begynnelsen skjønte jeg ikke hvorfor Leah hatet Abby, og da jeg spurte henne rett ut, kom jeg ingen vei.

«Å, hun er helt super. Ja, hun er jo cheerleader. Og hun er så søt og tynn. Betyr ikke det at hun bare er helt utrolig?»

Her er det viktig å skjønne at ingen kan måle seg med Leah i den svarte humorens kunst.

Men etter hvert la jeg merke til at Nick byttet plass med Bram Greenfeld i lunsjen – bytting med overlegg, med det mål for øye å øke sjansen for å havne i nærheten av Abby. Og så var det øynene. Nick Eisners berømte, dvelende, lengselsfulle øyne. Vi hadde tilbakelagt den samme kvalmeframkallende distansen med Amy Everett på slutten av førsteåret. Selv om jeg må innrømme at det er noe fascinerende ved Nicks nervøse intensitet når han har sansen for noen.

Når Leah ser det uttrykket stryke over Nicks ansikt, skalker hun lukene fullstendig.

Som betyr at det faktisk finnes en god grunn til å være Martin Addisons sjekkeassistent-bitch. Hvis Martin og Abby blir sammen, blir Nick-problemet kanskje bare borte. Da kan Leah bare chille helt, og balansen er gjenopprettet.

Så det handler ikke bare om meg og hemmelighetene mine. Det handler nesten ikke om meg i det hele tatt.

Genre: Homofeelgood

De siste årene har det kommet en bølge med gode bøker med homofile hovedpersoner der hovedtemaet ikke nødvendigvis er homofili, men heller hvordan det er å være et menneske.

Her er noen lesetips:

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
Jens er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod.
Edor er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader naken sammen med Celia og svømmer lengre ut enn han burde. Det eneste Edor er redd for, er måten Jens får det til å krible i magen på.
En roman om altoppslukende kjærlighet, vond og fantastisk på én gang. En kjærlighet alle kan kjenne seg igjen i, enten de er homo, streite, bi eller bare litt på skrå.

 

Hvite jenter kan ikke synge blues av Martine Johansen

Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent fortelling om June, en musiker uten spillejobber,som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de unges nye Europa, og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og europeiske togturer med et rocka østkantspråk. (Forlagets omtale)

Slagside av Heidi Sævareid

Jeg er en som aldri finner ordene, jeg er en som stivner, jeg er en som kjenner raseriet presse  på under overflaten, men jeg gjør aldri noe, jeg bare stivner eller går, jeg bare stikker av, jeg er så sint, jeg er så feig – så feig at jeg egentlig fortjener å lide for det.Vilde drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer seg ut av.

En svært skarp og velskrevet roman om å forsøke å leve med seg selv og alle sine skjevheter.
(Forlagets omtale)

Som ild av Sara Lövestam 

De får øye på hverandre allerede på fergen ut til øya. Anna og Lollo. Anna med den loslitte pappaen og den enda mer loslitte hytta; hytta med utedo og tak som lekker. Lollo med det blanke, skinnende håret og den fine familien, på vei ut til det nye sommerhuset og de lekre båtene. Båter i flertall.

Så en dag. Lollo kan ikke forklare hvorfor hun gikk akkurat dit. Eller hvorfor hun ikke gikk derfra. Da Anna kom overraskende på henne, kunne hun ha sagt ‘unnskyld’ og gått. Hun kunne ha sagt nei til å gi henne bensintanken, og nei til å gå ned i båten. Hun kan fremdeles kjenne Annas hånd rundt håndleddet, og se henne for seg da hun bøyde seg ned for å vise hvordan man startet motoren. (Forlagets omtale)

Som ild er en historie om den deilige, farlige, uimotståelige og umulige kjærligheten.

Min mor sier av Stine Pilgaard 

En ung kvinne blir forlatt av kjæresten, og flytter inn på sin fars prestegård. Her snakker hun i telefonen og drikker seg full, får dårlige råd av sin dominerende mor, velment coaching fra spinndoktorvenninnen Mulle, mens hun stadig prøver å få en diagnose av legen sin.

Hun har en sjøhest i hjernen og en bygning i hjertet. «Min mor sier» er utdrag fra samtaler mellom mennesker som snakker forbi hverandre.

«Hater vi henne eller vil vi ha henne tilbake, spør Mulle. Vi hater ingen, sier jeg, det er ikke lov i min familie. Så vi skal få henne tilbake, sier Mulle. Jeg nikker. Mulle er spinndoktoren min. Vi legger en strategi, sier hun. Mulle studerer statsvitenskap og liker godt å sette ting i systemer og diagrammer. Hele verden kan settes inn i en firefeltstabell, sier Mulle, hva er det hun vil ha. Barn og den slags, sier jeg. Det er vi ikke klare for, sier Mulle. Hun får ingen barn, her står vi fast, men du må komme med noen andre utspill, sier Mulle, nå går vi til forhandlingsbordet.» (Forlagets omtale)

Et lite liv av Hanya Yanagihara 

Da fire studiekamerater flytter til New York for å slå seg opp der, er de blakke og rotløse, uten annet enn vennskap og ambisjoner som drivkraft. I løpet av nesten 700 sider og et halvt århundre blir relasjonene mellom vennene dypere og mørkere – preget av kjærlighet og tillitsbrudd, suksess og hovmod. I sentrum står Jude. Midt i livet er han en skremmende dyktig advokat og likevel en ødelagt mann. Han hjemsøkes av traumer fra barndommen som ikke bare virker umulig å overvinne, men som han frykter vil forme livet hans en gang for alle …

Et lite liv er en rå, emosjonell berg-og-dalbane av en roman. En opprivende, vakker og grenseoverskridende hyllest til vennskap, fellesskap og nestekjærlighet. En bladvender av de sjeldne.

 

 

Til toppen