Simon og homo sapiens-agendaen
16 år gamle Simon har ikke fortalt venner og familie at han er homofil. Men plutselig må Simon ta stilling til om han tør å tre ut av komfortsonen sin – før han blir dyttet ut av den.
1 |
DET ER EN UNDERLIG samtale. Jeg legger nesten ikke merke til at jeg blir utsatt for utpressing.
Vi sitter på klappstoler av metall bak scenen, og Martin Addison sier: «Jeg leste e-posten din.»
«Hva?» Jeg løfter hodet.
«Før i dag. På biblioteket. Ikke med vilje, så klart.»
«Leste du e-posten min?»
«Ja, jeg brukte dataen like etter deg», sier han, «og da jeg skrev inn Gmail, kom kontoen din opp. Du burde sikkert ha logget deg ut.»
Jeg stirrer målløs på ham. Han sparker lett på stolbeinet med foten.
«Men du, hva er poenget med det falske navnet?» spør han.
Tja. Jeg vil vel si at poenget med det falske navnet er å sørge for at folk som Martin Addison ikke får vite om den hemmelige identiteten min. Det fungerte jo tydeligvis glimrende.
Han har tydeligvis sett meg sitte foran dataen.
Og jeg er tydeligvis en kjempedust.
Han smiler, faktisk. «Jeg tenkte at det kanskje ville interessere deg at broren min er homofil.»
«Eh. Egentlig ikke.»
Han ser på meg.
«Hva er det du prøver å si?» spør jeg.
«Ingenting. Jeg mener det, Spier, jeg har ingen problemer med det. Det er ikke noen svær greie.»
Bortsett fra at det faktisk er en aldri så liten katastrofe. Eller muligens et episk megafuck av en katastrofe, avhengig av om Martin kan holde kjeft.
«Dette er veldig kleint», sier Martin.
Jeg vet ikke engang hva jeg skal svare.
«I hvert fall», sier han, «er det ganske opplagt at du ikke vil at noen skal få vite om det.»
Nei. Jeg vil vel ikke det. Bortsett fra at hele greia med å komme ut av skapet egentlig ikke skremmer meg. Jeg tror ikke det skremmer meg.
Det er en enorm forundringspakke av kleinhet, og jeg skal ikke late som jeg gleder meg til den. Men det blir sannsynligvis ikke verdens undergang. Ikke for meg.
Problemet er at jeg ikke vet hva det vil bety for Blue. Hvis Martin skulle fortelle det til noen. Greia med Blue er at han er ganske privat av seg. Typen som aldri glemmer å logge seg ut av e-posten sin. Typen som kanskje aldri kommer til å tilgi meg for å være så vanvittig uforsiktig.
Så det jeg prøver å si, er vel at jeg ikke vet hva det ville bety for oss. For Blue og meg.
Men jeg nekter egentlig å tro at jeg sitter og snakker med Martin Addison om dette. Av alle som kunne ha logget seg inn i Gmail etter meg. Du skal vite at jeg aldri ville ha brukt dataen på biblioteket i det hele tatt, hadde det ikke vært for at de blokkerer det trådløse nettet her. Og det var en sånn dag da jeg ikke kunne vente til jeg kom hjem til laptopen. Nei, jeg kunne ikke engang vente til jeg fikk sjekket mobilen på parkeringsplassen. Jeg hadde nemlig skrevet til Blue fra den hemmelige kontoen i morges. Og det var en ganske viktig e-post. Jeg ville bare se om han hadde svart.
«Jeg tror faktisk folk ville syntes det var helt kult», sa Martin. «Du burde være den du er.»
Litt av en kommentar. Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. En streit gutt som nesten ikke kjenner meg, gir meg råd om å komme ut. Jeg må på en måte himle med øynene.
«Greit, ja vel, samme det. Jeg skal ikke vise det til noen», sier han.
Et øyeblikk er jeg latterlig lettet. Men så slår det meg.
«Vise det til noen?» spør jeg.
Han rødmer og fikler med ermet. Det er noe ved uttrykket hans som får magen min til å knyte seg.
«Har du – har du tatt et skjermbilde eller noe sånt?»
«Vel», sier han, «det var det jeg ville snakke med deg om.»
«Unnskyld – tok du et jævla skjermbilde?»
Han lager trutmunn og stirrer over skulderen min. «Men, du», sier han, «jeg vet at du er venn med Abby Suso, så jeg ville spørre –»
«Kødder du? Kanskje vi heller skulle snakke om hvorfor du tok et skjermbilde av e-postene mine?»
Han nøler. «Jo, jeg lurer vel på om du vil hjelpe meg med å prate med Abby.»
Jeg ler nesten. «Så da – vil du at jeg skal legge inn et godt ord for deg?»
«Eh, ja», sier han.
«Og hvorfor i helvete skulle jeg gjøre det?»
Han ser på meg, og plutselig sier det pling. Abby-greia. Det er det han vil ha. Det, i bytte mot at han ikke sprer de jævlig private e-postene mine.
Og e-postene til Blue.
Herregud. Altså, jeg hadde vel egentlig tenkt at Martin var harmløs. En litt sånn tøysete nerd, kanskje, men det er jo ikke noe galt med det. Og jeg har alltid syntes han var en ganske morsom fyr.
Men nå ler jeg ikke.
«Du kødder ikke, du har tenkt å tvinge meg til å gjøre det», sier jeg.
«Tvinge deg? Hold opp. Det er ikke sånn.»
«Hvordan er det da?»
«Det er ikke som noe som helst. Du, jeg liker henne. Jeg tenkte bare at du kunne ha lyst til å hjelpe meg litt. Invitere meg med når hun er der. Jeg vet ikke.»
«Og hvis jeg ikke gjør det? Så legger du e-postene mine på Facebook? Eller den jævla Tumblren?»
Herregud. Creekhemmeligheter på Tumblr – Creekwood High Schools sladdersentral. Hele skolen ville fått vite det i løpet av en dag.
Ingen av oss sier noe.
«Jeg tror vi har en mulighet til å hjelpe hverandre», sier Martin omsider.
Jeg svelger, tungt.
«Marty neste», sier Ms. Albright fra scenen. «Andre akt, tredje scene.»
«Så bare tenk på det.» Han reiser seg.
«Å ja. For dette er jo så jævlig digg», sier jeg.
Han ser på meg. Og så blir det på en måte stille.
«Jeg vet da faen hva du vil at jeg skal si», legger jeg til slutt til.
NB! Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget.
Genre: Homofeelgood
De siste årene har det kommet en bølge med gode bøker med homofile hovedpersoner der hovedtemaet ikke nødvendigvis er homofili, men heller hvordan det er å være et menneske.
Her er noen lesetips:
Jens er redd for å drite seg ut, redd for vann og redd for blod.Edor er sammen med Beate, øver på nye skatetriks, bader naken sammen med Celia og svømmer lengre ut enn han burde. Det eneste Edor er redd for, er måten Jens får det til å krible i magen på.
En roman om altoppslukende kjærlighet, vond og fantastisk på én gang. En kjærlighet alle kan kjenne seg igjen i, enten de er homo, streite, bi eller bare litt på skrå.
Hvite jenter kan ikke synge blues av Martine Johansen
Hvite jenter kan ikke synge blues er en energisk og heltent fortelling om June, en musiker uten spillejobber,som legger ut på reise i Europas storbyer med en gitar og farens LP-samling i bagen. Her møter hun kunstnere, dagdrømmere, idealister og fatalister som alle er på leting etter lykke. Romanen beskriver kunstens og de unges nye Europa, og forener blues, beatpoesi, ungdommelig frustrasjon og europeiske togturer med et rocka østkantspråk. (Forlagets omtale)
Slagside av Heidi Sævareid
Jeg er en som aldri finner ordene, jeg er en som stivner, jeg er en som kjenner raseriet presse på under overflaten, men jeg gjør aldri noe, jeg bare stivner eller går, jeg bare stikker av, jeg er så sint, jeg er så feig – så feig at jeg egentlig fortjener å lide for det.Vilde drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Hun forlater det hun har i Norge – inkludert kjæresten Markus. I Bristol beveger hun seg inn i miljøet rundt den brutale kampsporten Krav Maga, og treffer den underlige og manipulerende Fiona. Dette blir et bekjentskap som skal vise seg å være skjebnesvangert, og som fører Vilde inn i et hjørne hun ikke kommer seg ut av.
En svært skarp og velskrevet roman om å forsøke å leve med seg selv og alle sine skjevheter.
(Forlagets omtale)
Som ild av Sara Lövestam 
De får øye på hverandre allerede på fergen ut til øya. Anna og Lollo. Anna med den loslitte pappaen og den enda mer loslitte hytta; hytta med utedo og tak som lekker. Lollo med det blanke, skinnende håret og den fine familien, på vei ut til det nye sommerhuset og de lekre båtene. Båter i flertall.
Så en dag. Lollo kan ikke forklare hvorfor hun gikk akkurat dit. Eller hvorfor hun ikke gikk derfra. Da Anna kom overraskende på henne, kunne hun ha sagt ‘unnskyld’ og gått. Hun kunne ha sagt nei til å gi henne bensintanken, og nei til å gå ned i båten. Hun kan fremdeles kjenne Annas hånd rundt håndleddet, og se henne for seg da hun bøyde seg ned for å vise hvordan man startet motoren. (Forlagets omtale)
Som ild er en historie om den deilige, farlige, uimotståelige og umulige kjærligheten.
Min mor sier av Stine Pilgaard 
En ung kvinne blir forlatt av kjæresten, og flytter inn på sin fars prestegård. Her snakker hun i telefonen og drikker seg full, får dårlige råd av sin dominerende mor, velment coaching fra spinndoktorvenninnen Mulle, mens hun stadig prøver å få en diagnose av legen sin.
Hun har en sjøhest i hjernen og en bygning i hjertet. «Min mor sier» er utdrag fra samtaler mellom mennesker som snakker forbi hverandre.
«Hater vi henne eller vil vi ha henne tilbake, spør Mulle. Vi hater ingen, sier jeg, det er ikke lov i min familie. Så vi skal få henne tilbake, sier Mulle. Jeg nikker. Mulle er spinndoktoren min. Vi legger en strategi, sier hun. Mulle studerer statsvitenskap og liker godt å sette ting i systemer og diagrammer. Hele verden kan settes inn i en firefeltstabell, sier Mulle, hva er det hun vil ha. Barn og den slags, sier jeg. Det er vi ikke klare for, sier Mulle. Hun får ingen barn, her står vi fast, men du må komme med noen andre utspill, sier Mulle, nå går vi til forhandlingsbordet.» (Forlagets omtale)
Et lite liv av Hanya Yanagihara 
Da fire studiekamerater flytter til New York for å slå seg opp der, er de blakke og rotløse, uten annet enn vennskap og ambisjoner som drivkraft. I løpet av nesten 700 sider og et halvt århundre blir relasjonene mellom vennene dypere og mørkere – preget av kjærlighet og tillitsbrudd, suksess og hovmod. I sentrum står Jude. Midt i livet er han en skremmende dyktig advokat og likevel en ødelagt mann. Han hjemsøkes av traumer fra barndommen som ikke bare virker umulig å overvinne, men som han frykter vil forme livet hans en gang for alle …
Et lite liv er en rå, emosjonell berg-og-dalbane av en roman. En opprivende, vakker og grenseoverskridende hyllest til vennskap, fellesskap og nestekjærlighet. En bladvender av de sjeldne.