Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Neverwhere: London under

Under Londons gater ligger en verden få kan forestille seg. Da Richard Mayhew hjelper en jente som ligger såret på fortauet, endres livet hans på et øyeblikk. Richard blir med på jentas flukt fra to bestialske leiemordere som har tatt livet av hennes familie. For å få svaret på hvem som bestilte drapene, må Richard og jenta få tak i en helt spesiell nøkkel til engelen Islington, som er den eneste som kjenner til sannheten om drapene. Nøkkelen beskyttes av munkene Svartebrødrene fra Blackfriars. Men for å få nøkkelen må Richard først gjennom Nøkkelprøvelsen.

Neil Gaiman Vigmostad & Bjørke Oversetter: Ina Vassbotn Steinman Illustratør: Chris Riddell 2018

 

Kapittel 12

Richard Mayhew gikk bortover perrongen på undergrunnen. Det var en District Line-stasjon, og på skiltet sto det BLACKFRIARS. Perrongen var tom. Et sted i det fjerne hørte han et undergrunnstog buldre og skrangle, og en spøkelsesaktig vind kom farende langs perrongen og fikk et eksemplar av tabloidavisen The Sun til å dele seg etter seksjoner, slik at firefargede bryster og svarthvite kraftuttrykk flakset og falt fra perrongen og ned på skinnene.

Richard gikk til andre enden av perrongen. Så satte han seg på en benk og ventet på at noe skulle skje.

Ingenting skjedde.

Han gned seg i hodet og følte seg litt uvel. Han hørte fottrinn på perrongen i nærheten av ham, og da han så opp, fikk han øye på en pertentlig, liten jente som gikk forbi ham, hånd i hånd med en kvinne som så ut som en større, eldre versjon av henne. De glodde på ham, og så, ganske åpenlyst, så de bort. «Ikke gå for nær ham, Melanie,» rådet kvinnen med svært hørbar hviskestemme.

Melanie så på Richard, og stirret slik bare barn kan stirre, uten blyghet eller selvbevissthet. Så kikket hun på moren sin igjen. «Hvorfor holder folk som ham seg i live?» spurte hun nysgjerrig. «Ikke mot nok til å gjøre slutt på det,» forklarte moren hennes.

Melanie tok sjansen på å se på Richard en gang til. «Patetisk,» sa hun. Føttene deres trippet av gårde nedover perrongen, og snart var de borte. Han lurte på om han hadde innbilt seg det. Han prøvde å huske hvorfor han sto på denne perrongen. Ventet han på banen? Hvor skulle han? Han visste at svaret var et sted inne i hodet hans, et sted i nærheten, men han fikk ikke tak på det, klarte ikke å dra det fram fra glemselen. Han satt der alene og forundret. Drømte han? Med hendene kjente han på det harde, røde plastsetet han satt på, trampet mot perrongen med sko fulle av størknet gjørme (hvor hadde gjørma kommet fra?), berørte ansiktet sitt … Nei. Dette var ingen drøm. Uansett hvor han var, så var det ekte. Han følte seg rar: ensom, deprimert og forferdelig, merkverdig bedrøvet. Noen satte seg ved siden av ham. Richard så ikke opp, snudde ikke på hodet.

«Hei der,» sa en velkjent stemme. «Hvordan har du det, Dick? Går det bra med deg?»

Richard så opp.

Han kjente at ansiktet hans rynket seg sammen til et smil, og at håpet traff ham som et slag i brystet. «Garry?» spurte han, engstelig. Og så: «Du kan se meg?»

Garry gliste. «Du var alltid en spøkefugl,» sa han. «Morsom fyr, morsom.»

Garry hadde på seg dress og slips. Han var glattbarbert og perfekt frisert. Det gikk opp for Richard hvordan han måtte se ut: gjørmete, ubarbert, rufsete … «Garry? Jeg … hør her, jeg skjønner hvordan jeg ser ut. Jeg kan forklare.» Han tenkte seg om et øyeblikk. «Nei … det kan jeg ikke. Ikke egentlig.» «Det er greit,» sa Garry beroligende. Stemmen hans var trøstende og normal. «Ikke sikker på hvordan jeg skal fortelle deg dette. Ganske kleint.» Han stanset. «Hør her,» forklarte han. «Jeg er egentlig ikke her.»

«Jo, det er du,» sa Richard.

Garry ristet forståelsesfullt på hodet. «Nei,» sa han. «Jeg er ikke det. Jeg er deg. Som snakker med deg selv.»

Richard undret seg vagt på om dette var et av Garrys påfunn. «Kanskje dette kommer til å hjelpe,» sa Garry. Han løftet hendene til ansiktet, dyttet på det, knadde det, formet det. Ansiktet hans var mykt som varm plastilin.

«Bedre nå?» sa personen som hadde vært Garry, med en stemme som var skurrende velkjent. Richard kjente igjen det nye ansiktet: Han hadde barbert det nesten hver ukedag siden han var ferdig på skolen. Han hadde pusset ansiktets tenner, klemt på ansiktets kviser, og av og til ønsket at det liknet mer på ansiktet til Tom Cruise, eller John Lennon eller hvem som helst andre. Det var, selvfølgelig, hans ansikt. «Du sitter på Blackfriars stasjon i rushtiden,» sa den andre Richard, uten videre. «Du snakker med deg selv. Og du vet hva de sier om folk som snakker med seg selv. Det er bare at du begynner å komme litt nærmere forstanden, nå.»

Den klamme, gjørmete Richard så inn i ansiktet til den rene, velkledde Richard og sa: «Jeg vet ikke hva du prøver på. Men du er ikke særlig overbevisende engang: Du likner jo ikke på meg engang.» Han løy, og han visste det.

Den andre utgaven av ham smilte oppmuntrende og ristet på hodet. «Jeg er deg, Richard,» sa han. «Jeg er det lille du har igjen av fornuft …»

Det var ikke det pinlige ekkoet av stemmen sin han hadde hørt på telefonsvarere, på kassetter eller hjemmevideoer, den fæle parodien av en stemme som gikk for å være hans: Mannen snakket med den virkelige stemmen til Richard, den stemmen han hørte i hodet sitt når han snakket, ekte og med resonans.

«Konsentrer deg!» ropte mannen med Richards ansikt. «Se deg omkring, prøv å se menneskene, prøv å se sannheten … du er allerede nærmere virkeligheten enn du har vært på ei uke …»

«Dette er tullprat,» sa Richard uttrykksløst, desperat. Han ristet på hodet og fornektet alt den andre utgaven av ham sa, men likevel så han på perrongen og lurte på hva det var meningen at han skulle se. Så var det noe som blafret i øyekroken hans, og han fulgte det med blikket, men det var borte.

«Søk,» hvisket dobbeltgjengeren hans. «Se.»

«Se hva da?» Han sto på en tom, dårlig opplyst perrong på en stasjon, et ensomt mausoleum av et sted. Og så …

Lyden og lyset traff ham som ei flaske i ansiktet: Han sto på Blackfriars stasjon, midt i rushtiden. Folk skyndte seg forbi ham: et voldsomt utbrudd av lyd og lys, av dyttende, bevegende mennesker. Et tog sto og ventet på perrongen, og i vinduet kunne Richard se sitt eget speilbilde. Han så helt gal ut: Skjegget hadde vokst i en uke, mat hadde størknet rundt munnen og i skjegget hans, ett øye hadde nylig blitt blått, og en byll, en illsint, rød karbunkel bredte seg oppover langs siden av nesa. Han var skitten, dekket av svart, skorpete skitt som fylte porene hans og bodde under neglene hans. Øynene var røde og slitne, håret var fett og flokete. Han var en gal hjemløs person som sto på perrongen på en travel undergrunnsstasjon, midt i rushtiden.

Richard begravde ansiktet dypt i hendene.

Da han løftet ansiktet, var de andre menneskene borte. Perrongen var mørklagt igjen, og han var alene. Han satte seg på en benk og lukket øynene. En hånd fant hans, holdt den i noen sekunder og klemte den. En kvinnehånd: Han kjente lukten av en velkjent parfyme.

Den andre Richard satt på venstre side av ham, og nå satt Jessica på høyre side, mens hun holdt ham i hånda og så medfølende på ham. Han hadde aldri sett det uttrykket i ansiktet hennes før.

«Jess?» sa han.

Jessica ristet på hodet. Hun slapp hånda hans. «Nei, dessverre,» sa hun. «Jeg er fremdeles deg. Men du må høre etter, kjære. Du er nærmere virkeligheten enn du har vært –» «Jeg hører dere sier det, nærmere virkeligheten, nærmere forstanden, jeg vet ikke hva dere –» Han stanset. Nå husket han noe. Han så på den andre utgaven av seg selv, på kvinnen han hadde elsket. «Er dette en del av prøvelsen?» spurte han.

«Prøvelse?» spurte Jessica. Hun utvekslet et bekymret blikk med den andre Richard-som-ikke-var-ham.

«Ja. Prøvelse. Med svartebrødrene som bor under London,» sa Richard. Idet han sa det, ble det mer virkelig. «Det er en nøkkel jeg må få tak i til en engel som heter Islington. Hvis jeg kan skaffe ham nøkkelen, kommer han til å sende meg hjem igjen …» Han ble tørr i munnen og klarte ikke å prate lenger.

«Hør på deg selv,» sa den andre Richard forsiktig. «Hører du ikke hvor sprøtt det lyder, alt sammen?»

Jessica så ut som om hun forsøkte å la være å gråte. Øynene hennes glinset. «Du gjennomgår ingen prøvelse, Richard. Du – du har hatt et slags nervøst sammenbrudd. For et par uker siden. Jeg tror det bare raknet for deg. Jeg brøt forlovelsen vår – du har oppført deg så rart, det var som om du var en helt annen person, jeg – jeg taklet det ikke … Så forsvant du …» Tårene begynte å strømme nedover kinnene hennes, og hun tidde for å pusse nesa med et papirlommetørkle.

Den andre Richard begynte å snakke. «Jeg vandret, alene og gal, gjennom Londons gater, og jeg sov under broer, spiste mat fra søppelkasser og containere. Skjelvende og fortapt og alene. Mens jeg mumlet for meg selv og snakket til folk som ikke var der …»

«Jeg er så lei for det, Richard,» sa Jessica. Nå gråt hun, og ansiktet hennes var forvridd og lite tiltrekkende. Mascaraen begynte å renne, og nesa var rød. Han hadde aldri sett henne lei seg før, og det gikk opp for ham hvor høyt han ønsket å ta bort smerten hennes. Richard strakte en hånd ut mot henne, for å prøve å holde omkring henne, å trøste og berolige henne, men verden rundt ham gled og vred og forandret seg …

Noen snublet i ham, bannet og gikk sin vei. Richard lå utstrakt på perrongen, i det skarpe rushtidslyset. Den ene siden av ansiktet hans var klissete og kald. Han løftet hodet fra bakken. Han hadde ligget i en dam av sitt eget oppkast. I det minste håpte han at det var hans eget. Forbipasserende stirret på ham med avsmak, eller, etter å ha kastet et raskt blikk på ham, så de ikke på ham igjen.

Han tørket ansiktet med hendene og prøvde å reise seg, men kunne ikke lenger huske hvordan han gjorde det. Richard begynte å klynke. Han lukket øynene hardt igjen, og holdt dem lukket. Da han åpnet dem, tretti sekunder eller en time eller en dag seinere, var perrongen delvis mørklagt. Han stablet seg opp på beina. Det var ingen der. «Hallo?» ropte han. «Hjelp meg. Vær så snill.»

Garry satt på benken og så på ham. «Hva, trenger du fremdeles noen som kan fortelle deg hva du skal gjøre?» Garry reiste seg og gikk bort til der Richard sto. «Richard,» sa han alvorlig. «Jeg er deg. Det eneste rådet jeg kan gi deg, er det du forteller deg selv. Eller kanskje er du så redd at du ikke klarer å lytte.»

«Du er ikke meg,» sa Richard, men han trodde ikke lenger på det.

«Ta på meg,» sa Garry.

Richard strakte ut en hånd: Hånda hans traff ansiktet til Garry og moste og forvrengte det, som om den rørte ved varm tyggis. Richard kjente ingenting i lufta rundt hånda si. Han trakk fingrene ut av ansiktet til Garry.

«Ser du?» sa Garry. «Jeg er ikke her. Alt som er her, er du, som går fram og tilbake langs perrongen mens du snakker med deg selv og prøver å finne mot nok til å …»

Richard hadde ikke tenkt å si noe, men munnen hans beveget seg, og han hørte at stemmen hans sa: «Finne mot nok til å gjøre hva da?»

En mørk stemme kom over høyttaleren og ga en forvrengt gjenklang nedover perrongen. «London Transport beklager forsinkelsen. Dette skyldes en ulykke ved Blackfriars stasjon.»

«Til å gjøre det der,» sa Garry og bøyde hodet. «Bli en ulykke ved Blackfriars stasjon. Til å gjøre slutt på alt sammen. Livet ditt er en gledesløs, kjærlighetsløs, tom bløff. Du har ingen venner –»

«Jeg har deg,» hvisket Richard.

Garry gransket Richard med ærlige øyne. «Jeg synes du er en drittsekk,» sa han oppriktig. «Ikke annet enn en vits.»

«Jeg har Door, og Hunter og Anaesthesia.»

Garry smilte. Det var ekte medfølelse i det smilet, og det såret Richard mer enn hat eller fiendtlighet noensinne kunne ha gjort. «Flere fantasivenner? Vi pleide alltid å le av deg på kontoret på grunn av de trollene. Husker du dem? På skrivebordet ditt.» Han lo. Richard begynte å le, han også. Etter en stund sluttet han å le. Garry stakk hånda i lomma og tok fram et lite plasttroll. Det hadde krusete, lilla hår, og hadde på et tidspunkt stått oppå dataskjermen til Richard. «Her,» sa Garry. Han kastet trollet til Richard. Richard prøvde å ta imot. Han strakte ut hendene, men det falt gjennom dem som om de ikke var der. Han gikk ned på alle fire på den tomme perrongen, og famlet etter trollet. Det virket på ham, plutselig, som om det var det eneste han hadde igjen av det virkelige livet sitt: at hvis han bare kunne få tilbake trollet, så kunne han kanskje få tilbake alt …

Glimt.

Det var rushtid igjen. Et tog spyttet hundrevis av mennesker ut på perrongen, og hundrevis av andre forsøkte å gå om bord, og Richard sto på alle fire, mens han ble sparket og dyttet av pendlerne. Noen tråkket hardt på fingrene hans. Han skrek høyt og puttet fingrene instinktivt i munnen, som et barn som hadde brent seg. De smakte motbydelig. Han brydde seg ikke: Nå kunne han se trollet på kanten av perrongen, bare tre meter unna, og så krabbet han, sakte, på alle fire gjennom folkemengden, tvers over perrongen. Folk bannet til ham, stilte seg i veien for ham, dyttet ham. Han hadde aldri forestilt seg at tre meter kunne være en så lang avstand å forflytte seg. Richard hørte en skingrende stemme som fniste mens han krabbet, og lurte på hvem den kunne tilhøre. Det var en foruroligende fnising, ekkel og merkelig. Han lurte på hva slags gal person som kunne fnise på den måten. Han svelget, og fnisingen stanset, og så visste han svaret.

Han var nesten borte ved kanten av perrongen. En eldre kvinne gikk inn på toget, og idet hun gjorde det, veltet foten hennes det lillahårede trollet ned i mørket, ned i sprekken mellom toget og perrongen. «Nei,» sa Richard. Han lo fremdeles, en pinlig, hvesende latter, men tårene sved i øynene hans og trillet nedover kinnene. Han gned seg i øynene med hendene, og de sved enda mer.

Glimt.

Perrongen var øde og mørk igjen. Han reiste seg og gikk ustødig den siste meteren bort til kanten av perrongen. Han kunne se det der nede i sporet, ved den tredje skinnen: en liten lilla flekk. Trollet hans. Han så foran seg: Digre plakater hang på veggen på andre siden av sporet. Plakatene reklamerte for kredittkort og sportssko og ferier på Kypros. Mens han så på, forvandlet ordene på plakatene seg.

Nye beskjeder:

GJØR SLUTT PÅ ALT SAMMEN var en av dem.

GJØR SLUTT PÅ LIDELSENE DINE

VIS DEG SOM EN MANN – TA KNEKKEN PÅ DEG SELV

OPPLEV EN DØDSULYKKE I DAG

Han nikket. Han snakket til seg selv. Det sto egentlig ikke det på plakatene. Ja, han snakket til seg selv, og det var på høy tid at han lyttet. Han kunne høre skranglingen fra et tog, ikke langt unna, som kom mot stasjonen. Richard bet tennene sammen og svaiet fram og tilbake, som om han fremdeles ble dyttet av pendlere, selv om han var alene på perrongen.

Toget kom mot ham, med frontlykter som stirret ut av tunnelen som øynene til en enorm drage i et mareritt fra barndommen. Og så forsto han akkurat hvor lite som skulle til for å gjøre slutt på smerten – å ta bort all smerten han noensinne hadde opplevd, all smerten han noensinne kom til å oppleve, og få den til å forsvinne for evig og alltid. Det hadde vært så enkelt. Et øyeblikks smerte, og så kom alt til å være over …

Det var noe i lomma hans. Han kjente det med fingrene: noe glatt og hardt og nesten kuleformet. Han tok det ut av lomma og undersøkte det: en kvartsperle. Da husket han at han hadde plukket den opp. Han hadde vært på motsatt side av Night’s Bridge. Perlen hadde vært en del av smykket til Anaesthesia.

Og fra et eller annet sted, i hodet hans eller utenfor det, trodde han at han hørte rottejenta si: «Richard. Hold ut.» Han visste ikke om det var noen som hjalp ham i det øyeblikket. Han mistenkte at han bare snakket til seg selv. At dette faktisk var han som snakket, og at han endelig lyttet.

Han nikket og puttet perlen tilbake i lomma. Og så ble han stående på perrongen og vente på at toget skulle komme. Det ankom perrongen, sakket farten og stanset.

Togdørene freste opp. Vogna var full av alle slags mennesker, som alle var, helt åpenbart, ganske døde. Det var ferske lik der, med takkete kutt på halsen eller kulehull i tinningene. Det var gamle, uttørkede kropper der. Kadavre hang i stropper, dekket av spindelvev, og grisete, svulstdekkede ting lå henslengt på setene. Hvert lik syntes, så langt det var mulig å se, å ha dødd som følge av selvmord. Noen var menn, og andre var kvinner.

Richard trodde han hadde sett noen av ansiktene på en lang vegg, men han husket ikke hvor han hadde sett dem, og heller ikke når. Vogna luktet sånn som det kanskje kunne lukte på et likhus på slutten av en lang, varm sommer, der kjøleanlegget hadde tatt kvelden for godt. Richard ante ikke hvor han var lenger, ante ikke hva som var og ikke var sant, og heller ikke om han var modig eller feig, gal eller tilregnelig, men han visste hva han måtte gjøre. Han gikk inn på toget, og alle lysene ble slukket.

Til toppen