Mysteriet Mamma

Trude var 15 år gammel da moren hennes begikk selvmord. 20 år senere tør hun endelig å lete etter svaret på hvorfor moren gjorde det.

Trude Lorentzen Oktober 2013 2014

Det svir i øynene. Halsen verker. Men så åpner jeg en ny kasse og må le istedenfor å gråte: Mammas tigerklær.

Hvordan kunne hun kjøpe seg dette syntetiske infernoet av et antrekk?

Jeg ser mamma for meg, en gang på begynnelsen av søttitallet, komme inn i en klesbutikk i Oslo. Øynene hennes lyser. Hun har falt pladask for et sett av plagg i hundre prosent akryl som henger i vinduet: En fotsid, tigerstripete slengbukse. En høyhalset, tigerstripete genser. Og, for å toppe det hele: En liten vest, like syntetisk og tigerstripet, den også.

Mamma skal ikke på karneval. Hun er oppriktig ute etter å bli fin. Smilet hennes er stort og hvitt, leppene som vanlig malt knallrøde. Hun holder kleshengeren med antrekket foran kroppen og ler mot seg selv i speilet. Så snur hun seg mot ekspeditøren, hun sjekker ikke engang prisen.

«Du trenger ikke å legge det i pose. Jeg tar det på meg med det samme, jeg.»

Gulbrune tigerstriper fra topp til tå. Det er ikke mulig å gå i noe sånt, tenker jeg. Men jeg husker henne godt, på søtti- og åttitallet, kanskje fordi fotoalbumene våre viser henne i alle disse situasjonene, men også fordi jeg pleide å være en blanding av stolt og forlegen over henne. Mamma tigerkledd og oppspilt. I Syden. På skoletilstelninger.

De andre mammaene hadde pyntelige bluser og skjørt. Min kom i tiger. Buksa var for vid i beina, syntes jeg, sleng var ikke på moten lenger. Men dyremønsteret var stilig. Som om hun tilhørte en annen verden enn blusedamene.

Ingen andre mammaer hadde så røde lepper. Jeg syntes min var den peneste. Alltid munter og snakkesalig. Alltid med perler i ørene.

Tigerstripete mennesker blir ikke deppa, tenker jeg nå. De tør å ta plass på jorda. De fryder seg over å finnes. «Heia deg», roper speilbildet deres om morgenen.

Beina mine prikker. Jeg reiser meg opp og skaller hodet i en takbjelke. På en hylle står luftfukteren mamma kjøpte da jeg var liten og fikk anfall av falsk krupp om natta. Halsen min snørte seg sammen. Vettskremt og alene holdt hun meg over denne grå, runde maskinen. Hun satte den helt inntil senga og lente seg over, med meg på fanget, mens luftfukteren brummet lavt. Våt luft skulle være bra for luftveiene. Jeg kom til å vokse det av meg, sa legen, men kruppen fortsatte å angripe med ujevne mellomrom, alltid om natta, da jeg var to, tre, fire, fem.

Jeg likte å høre mamma fortelle hvor redd hun hadde vært for meg. Jeg husker det selv også. Å henge i armene hennes over dette apparatet er mitt første minne. Bjeffelydene som kom ut av munnen min. Kroppen min, sammenkrøket, i mammas sterke hender. Den kjølige dampen i ansiktet. Og stemmen hennes som prøvde å virke rolig når hun sa: «Sånn ja, pust dypt inn, Trude, pust sakte inn, og så ut igjen. Kjenner du at det slipper?»

Jeg blir andpusten bare av å tenke på det.

Seinere fikk jeg et utslett på halsen som kunne være psoriasis.

Da kjøpte mamma solarium. Det står her, det også. uv-strålene skulle tørke ut utslettet, hadde hun lest.

Jeg hadde virkelig alt den gangen. Eget solarium, eget hammondorgel i imitert mahogni med tangenter i to etasjer og rytmeboks, og egen brusmaskin, en ekte Soda Stream. Som en av de første på Eidsvoll fikk jeg datamaskin, en Commodore Vic 20, fordi mamma hadde hørt at EDB var framtiden. Jeg hadde Levi’s 501 – eller Fendulen, som jeg lenge gikk rundt og trodde olabuksen het, til jeg oppdaget at det alle snakket om var et nummer – med rifter og flenger og påsydde lapper. Jeg hadde Atomic slalåmski, Peugeot racersykkel, gul Sony sportswalkman, hvit saccosekk, udempa vannseng og reise-tv på rommet. Hvit den også. Til konfirmasjonen fikk jeg et videokamera. Jeg husker fortsatt at det kostet 16 000 kroner, inkludert en grønn skulder bag, i 1989.

Alt står lagret her på pappas loft. Til og med Levi’sbuksene er stuet vekk, i en søppelsekk, i tilfelle de skulle komme på moten igjen.

Jeg vet ikke om vi hadde spesielt god råd eller om mamma måtte strekke budsjettet for å gi meg alle disse tingene. Hun jobbet på en videregående skole, først som lærer, etter hvert som inspektør og rektor vikar. Egen telefonlinje innlagt på rommet fikk jeg også mast meg til, så jeg kunne ligge i vannsenga, drikke Soda Stream-cola og skravle med venninner til langt på natt.

I en skoeske finner jeg kort og papirer. Innbydelser til bryllup mellom mennesker som ikke er gift lenger, som har elsket ferdig, gått fra hverandre og startet nye liv, kanskje sendt nye invitasjoner. Her er takkekort fra babyer som for lengst er voksne. Et gratulasjonskort til konfirmasjonen min.

Mammas gule skrivebordslampe ligger også på loftet, i en kasse. Hun pleide å rette norskstiler under den mens hun spiste mandler og drakk nypeekstrakt.

Pæra fra 1990 sitter fortsatt i. Osram, 40 watt.

Og der, en dokumentmappe. En skatt i brunt, imitert skinn. Mappa er bulende full av fakta fra et førtiseks år langt menneskeliv: Karakterbøker, vitnemål, attester. Helsekort. Avisutklipp. Diplomer. Selvangivelser. Skjøter. Garantibevis. Brev til og fra offentlige kontorer.

I en av trekkspill-lommene ligger mammas søknad om barselpermisjon i 1974, da hun fikk meg. På den tiden jobbet hun som saksbehandler i Akershus fylkeskommune. Tre måneder hadde hun krav på sammen med den nyfødte.

Jeg finner passet hennes, der både fornavnet og etternavnet er blitt forandret etter at hun ble syk. Hun fikk det brått for seg, husker jeg, at navnet hennes var feil. Kunne mamma reparere noe inni seg ved å bytte etternavn, fra Lorentzen som hun hadde fortsatt å hete i mange år etter skilsmissen fra pappa, tilbake til pikenavnet Skøien? Fornavnet var heller ikke greit, mente hun. Hun var døpt Else Marie, men for alle som kjente henne som voksen var hun Mia.

Ville det hjelpe at Else Marie Lorentzen ble til Mia Skøien?

Hun må ha håpet det. Selv om hun var alvorlig syk, innlagt på psykiatrisk sykehus, fylte hun ut skjemaer og sørget for at de ble stemplet og godkjent for å få sitt nye jeg registrert overalt.

Postverkets ID-kort er også endret. Og førerkortet, utstedt fire måneder før hun døde. Hun var suicidal, med flere selvmordsforsøk bak seg, men det diskvalifiserte henne ikke fra å kjøre bil.

Plasten på det nye førerkortet er fortsatt glatt. Mamma smiler ikke på bildet, som er tatt på det lokale Biltilsynet i Eidsvoll. Leppene hennes er ikke lenger røde. Bak brilleinnfatningen i hvit plast er øynene rare og redde.

 

Rettighetene for utdraget gjelder for aksjonsperioden, derfor har vi måttet fjerne resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 21-31.