Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Mer

Den skoleflinke gutten, Gazâ, er 12 år og drømmer om å få en utdannelse. Han vokser opp med en far som er menneskesmugler. De skjuler flyktninger som venter på å få plass på en båt over til Europa. Det er en brutal bransje hvor flyktningene ikke sees på som mennesker, men som en inntektskilde. Gazâ hjelper faren og har selv begått overgrep mot flyktninger. Yadigar er sersjant i gendarmeriet som kontrollerer byen. Han har lurt Gazâ med seg og sperret han inne i en celle.

Hakan Günday Aschehoug Oversetter: Alf Storrud 2018

To netter. Jeg tilbrakte to hele netter i den cellen. Uten å sove et øyeblikk. Døra ble åpnet fire ganger. Fire ganger trodde jeg at jeg skulle få slippe ut. Hver gang spratt jeg opp og løp bort til døråpningen. Akkurat som de illegale innvandrerne i vannreservoaret… Og fire ganger tok jeg feil, for det eneste de gjorde, var å sette en tallerken med mat foran meg. Det var en ny soldat hver gang … Jeg prøvde å stille dem spørsmål. Jeg prøvde å snakke med dem, rope, gråte. Men ingen av dem ville høre på meg. De oppførte seg akkurat slik jeg gjorde i reservoaret… Så ble jerndøra åpnet for femte gang, og denne gangen reiste jeg meg ikke. Jeg bare løftet hodet. Yadigâr sto foran meg. Og det gjorde faren min også…

«Kom igjen», sa Yadigâr. «Dra hjem …»

Jeg kom meg på beina og skyndte meg forbi dem. Jeg gikk opp trappa. Jeg gikk bortover korridoren. Jeg forlot bygningen og begynte å løpe uten vente på faren min. Jeg gråt og hadde ikke lyst til å stoppe. Jeg ville løpe så langt jeg bare kunne. Da jeg passerte markedet, kjørte Ahad opp på siden av meg i lastebilen og sa: «Hopp inn.» Jeg stanset. Først så jeg på armen til faren min som hang ut av det åpne bilvinduet, deretter på ansiktet hans, og til slutt på fortauet der jeg sto som frosset fast. Jeg forsøkte å få igjen pusten …Da jeg fikk øye på sagflisen på bakken, innså jeg at det ikke var noe sted å rømme og satte meg inn i bilen.

Vi sa ikke et ord på veien tilbake…Jeg kikket bare bort på faren min én gang. Siden jeg ikke fant noe annet å tenke på, tenkte jeg bare på hvor like ansiktene våre var. Men kanskje vi ikke var så like likevel, jeg var sannelig ikke sikker. Han så i hvert fall like trøtt ut som meg. Han hadde svettet også. Hvem vet hva som hadde skjedd mens jeg satt i den cellen? Hvordan hadde han hatt det? Kanskje han faktisk hadde vært bekymret for meg. Kanskje de hadde satt ham i en annen celle… Katastrofen som hadde rammet oss, måtte være så stor at vi ikke kunne snakke om det før vi kom hjem, tenkte jeg og tidde. Ingen av oss sa noe. Da vi hadde kommet inn i huset, spurte jeg:

«Pappa … har vi blitt avslørt?»

Han lo. Samtidig som han åpnet kjøleskapet og tok ut en øl.

«Hva mener du med ’avslørt’…»

Men jeg lo ikke. For første gang i mitt liv skrek jeg til faren min. Selv da var alt jeg kunne få til: «Pappa!»

Han stanset og så på meg, som om noen hadde fiket til ham, og smilet forsvant langsomt inn mellom leppene hans. Han jekket korken av ølflasken og kastet den bort på kjøkkenbordet. Så satte han flasken til munnen, tørket leppene med baksiden av hånda og sa:

«Det er ikke noe å være redd for…Det er bare den horungen Yadigâr som vil ha mer penger… Skjønner du?»

Det gjorde jeg ikke.

«Hvorfor vil han ha penger?»

Han snudde hodet for å stirre mot det fjerne, men siden veggene hindret ham endte blikket opp på meg. Han trakk pusten dypt, og så slapp han den samme lufta ut igjen sammen med et: «Sett deg ned.»…Det sto en stol på hver side av bordet. Det var nok, siden det ikke var noen andre enn oss. Jeg trakk ut den som sto nærmest og satte meg. Han satte seg overfor meg… Så tok han en ny slurk av ølen og stirret på flasken han holdt i hånda mens han snakket.

«Så, du har vært og spist kjøttboller hos dem.» «

Når? Hos hvem?»

«Hos Yadigâr og familien hans …»

«Hos Yadigâr? Jeg husker ikke … Det er mulig … For to år siden, kanskje.»

«Var de gode?»

«Kjøttbollene? Det kan jeg ikke huske …»

«Salime er en vakker kvinne, virkelig … Men hun kunne godt vært litt tynnere… Så, hvordan var huset deres?»

Han hadde fortsatt blikket festet på flasken som han holdt med begge hender. Og det var tydelig at det ikke var flasken han så på. Det var noe annet. Noe jeg ikke kunne se. Som i det diktet Rimbaud skrev for over hundre år siden, og som jeg skulle komme til å lese mange år etterpå: Og iblant har jeg sett det mennesket trodde det så.

«Det var bare et hus… Et helt vanlig et …»

«Hvordan var møblene deres? TV-en… lenestolene …»

Hva var det faren min så i den flasken?

«Fine, tror jeg … Jeg husker TV-en… En sånn med stor skjerm, vet du? Vi koblet til og med Enders PlayStation til den og spilte …»

«Hvordan virket de? Var de glade?»

Hvorfor spurte han om alt dette? Hadde det noe å si?

«Jeg tror det …Ja.»

«Det er nemlig jeg som betaler for den lykken. All den dritten du finner i det huset, har jeg betalt for!»

Siden hjernen min fortsatt befant seg i cellen der jeg hadde forlatt den, forsto jeg ikke hva han mente. Jeg var bare et vettskremt barn.

«Hvorfor det?»

«Fordi det er lenge siden vi ble avslørt, Gazâ…Mange år siden. Hvordan tror du vi kan holde på med dette uten å få problemer? Har du aldri lurt på det?»

I forlegningen til gendarmeriet gled døra til varetektscellen i kjelleren opp. Hjernen min fór ut av cellen og rett inn i skallen på meg, og i samme sekund forsto jeg både den matematiske formelen for tankens hastighet og hva faren min nettopp hadde sagt.

«Bestikker du ham?»

«Hvordan i helvete fikk du toppkarakterer?»

Ja vel … Så Yadigâr hadde tatt meg som gissel for å øke beløpet han mottok i bestikkelse. Det var noe jeg kunne forstå. Han hadde til og med gjort det rett foran nesa på soldatene, og brukt varetektscellen i forlegningen til gendarmeriet som sitt private fangehull. Det var noe jeg kunne forstå. Det betydde at onkel Yadigâr, den tapre sersjant, ikke bare var forlegningens kommandant, men også garantibeviset på det fiffige forbrytelsesmaskineriet man hadde konstruert i fellesskap her i den sjarmerende småbyen vår, og som ble operert av far og meg. Det var noe jeg kunne forstå. Det fantes ingen helter likevel. Det var noe jeg kunne forstå. Det eneste jeg ikke kunne forstå, var hvorfor jeg ble sittende i den cellen i to netter.

«Greit, men hvorfor ga du ham ikke pengene med en gang, og fikk meg ut derfra?»

Han løftet hodet, tok blikket fra flasken for første gang siden vi hadde satt oss, og så på meg.

«Den viktigste regelen i forretningslivet …»

«Hva er det?»

«Forhandlinger… Vi satt og kjøpslo …»

Dette hadde jeg selvsagt ikke ventet! Og derfor skrek jeg til faren min for andre gang i mitt liv:

«Jeg har vært der i to dager, i et hull som likner reservoaret vårt, bare sittet der uten å få sove! Og nå sier du at du har drevet og kjøpslått?»

Skremt av hvor høyt jeg hadde skreket og hva som kunne bli konsekvensene, skyndte jeg meg å styre tungen over i en løgn:

«Og hele tiden var jeg bekymret for deg! Hvor er han, sa jeg! Tenk om de har satt inn faren min også, tenkte jeg!»

Latteren hans var som et sukk. Han tok en slurk av ølen og satte flasken på bordet før han svarte.

«Hvorfor det, Gazâ? Hvorfor tenke på meg? Tenk på deg selv, gutten min. Drit i meg!»

Han måtte ha sett det jeg ikke kunne se, enda en gang. Men jeg begynte å bli lei av det. Av alt jeg ikke kunne se, og av alltid å bli sittende igjen i mørket. Jeg gjorde et siste forsøk. For aller siste gang.

«Som om det er mulig! Ikke tenk på meg! Hva betyr det? Du er jo faren min!»

Han så meg inn i øynene der han satt urørlig som en byste. Så sprakk bysten og en glisende Ahad dukket fram. En Ahad som flirte uten å si noe og ristet på hodet som om han ikke trodde et ord av det jeg hadde sagt… Jeg hatet faren min. Han hadde latt meg sitte i den cellen i to dager bare for å kunne betale litt mindre til den idioten Yadigâr. To dager i helvete! Han brydde seg tydeligvis ikke om meg i det hele tatt!

«Pappa, jeg tok opptaksprøven likevel. Og antakelig kommer jeg inn på en skole i Istanbul. Jeg drar mot slutten av sommeren …»

Stemmen min hadde dirret så kraftig at de siste stavelsene nærmest bare hadde bikket ut av munnen min og falt ned på bordet og blitt knust. Faktisk hadde jeg satt min lit til det bordet. At jeg rakk å skvette bakover og stikke av hvis han så mye som rørte på seg. Men han gjorde ikke noe. Han fortsatte bare å se på meg mens han smilte.

«Det vet jeg. Rektor ringte her om dagen og fortalte det. Sønnen din er veldig smart, sa han. Meget intelligent. Vi i skolestyret vil gjøre alt vi kan for ham. Vær så snill, ta hensyn til utdannelsen hans …Jeg spår Gazâ en lys framtid, sa han. Han kommer til å bli noe stort!»

Jeg kan ikke ha blunket mer enn to ganger mens jeg hørte på alt dette. Så lang tid hadde det tatt å få alt jeg visste erstattet av noe fullstendig ukjent. Jeg var i en ny verden nå. På en ny planet. Og her var det også tyngdekraft. Det merket jeg, for jeg kom meg ikke opp fra stolen jeg satt på. Men var det oksygen også? Kunne jeg puste? Jeg prøvde.

«Så, du visste det?»

«Ja.»

Jeg prøvde en gang til.

«Får jeg dra, altså? Lar du meg få lov?»

«Selvfølgelig skal du dra …Bare hjelp meg fram til slutten av sommeren, etterpå kan du begynne på skolen og få deg en utdannelse.»

Jeg kunne definitivt puste. Faktisk var det så mye oksygen her at det gjorde meg ør. Jeg trodde, i tillegg, at jeg på denne nye planeten elsket faren min.

«Hvorfor nektet du meg å ta opptaksprøven da?»

«For å se.»

«Hva da?»

«For å se om du likner på meg …For jeg ville aldri ha hørt på faren min. Han kunne si hva han ville, jeg brydde meg ikke det minste om det… Og det gjør ikke du heller. Gjør du vel?»

Kanskje alt sammen hadde skjedd mens jeg var i cellen. Mens jeg satt der og brennmerket meg selv med en kvart pakke sigaretter, hadde de trukket den jorden jeg hadde levd på, vekk under meg og erstattet den med en ny. Kanskje de hadde festet en ny duk til enden av den enorme duken som het jorden og nappet til av alle krefter. Eller kanskje jorden et øyeblikk hadde spunnet fryktelig fort rundt. Dermed hadde duken blitt byttet ut med en ny uten at noe ble knust. Nå sto vi kanskje alle sammen på den nye duken og sverget på at vi ikke ville skitne den til denne gangen…

Akkurat da kunne jeg ha grublet i ti år og fortsatt ikke ha visst hva jeg skulle mene. Jeg ble bare stående og se på faren min. På håret hans, på panna, på øyenbrynene og på øynene… Øyekontakt klarte vi imidlertid ikke å oppnå. For han så på håndleddet mitt. På det høyre håndleddet som lå på bordet. Han så på et av brannsårene mine, et som ikke ble dekket av skjorteermet mitt. En vannblemme. Den så ikke særlig pen ut. Det visste jeg. For i halvannet døgn hadde jeg, minutt for minutt, kunnet studere hvordan huden kjempet for å gjenoppbygge dette området som jeg hadde gjort til en slagmark …

Jeg måtte finne på noe å si i tilfelle han spurte. For å kunne det måtte jeg skyve unna det han nettopp hadde sagt og rydde plass i hodet mitt. I tillegg var det selvfølgelig en arm som måtte bort fra bordet. En høyrearm. Jeg skulle akkurat til å trekke den til meg da faren min la hånda si på mi. Da fikk vi øyekontakt. Han smilte. Jeg smilte tilbake…Jeg kunne ikke huske sist han hadde holdt meg i hånda. Kanskje en gang da vi hadde krysset hovedgata inne i småbyen. For mange år siden… Det kunne godt hende at han grep hånda mi nå, etter så lang tid, av samme grunn. For å hjelpe meg over. Til et annet liv…

Akkurat da jeg så ham inn i øynene og smilte, mens jeg tenkte på livet på den andre siden av gata som vi skulle krysse sammen, brøt en vulkan ut på håndleddet mitt. Lavaen flommet utover og i løpet av noen få sekunder hadde den rustningen vi kaller smerte dekket hele kroppen min. Jeg klarte verken trekke pusten eller skille leppene for å skrike. Faren min trykket tommelfingeren mot vannblemmen en gang til, så hardt at det var øynene mine som fyltes med vann. To små vannballonger med tåkesyn. De sprakk med en gang og tårene strømmet nedover kinnene mine. Jeg forsøkte det eneste jeg kunne komme på, grep håndleddet til faren min med venstre hånd og prøvde å dra bort hånda hans. Men jeg klarte ikke å rikke den. Jeg prøvde å komme meg opp av stolen og rygge bakover, men det gikk heller ikke, for Ahad avsluttet saken ved å plassere den andre hånda si på venstrehånda mi. Og dermed presenterte vi et nytt tablå for dem som måtte betrakte oss på avstand. Et fotografi som framstilte oss litt forskjellig fra hvordan vi var. En følelsesladet scene mellom far og sønn. En far og en sønn som sitter rett overfor hverandre på kjøkkenet i et hus og ser på hverandre, mens de holder hverandre i hendene på bordplaten. En far og en sønn som har grepet hengivenheten de føler for hverandre med alle fire hender så den ikke skal forsvinne… Jeg hadde sett jorden slik den ser ut på lang avstand mange ganger. I dokumentarfilmer. En knallblå, grønn og kritthvit kule som svevet i det beksorte, tomme verdensrommet! Det var garantert umulig å se at barn der nede ble voldtatt! På en slik avstand kunne man heller ikke se hælene som ble sprengt av i krig, eller tungene som ble revet ut i fredstid. Verken skrikene eller løgnene kunne høres. En klode som dreide langsomt, fredfylt og lykkelig. Man sier at synsvinkelen er avgjørende. Tull! Det som er viktig, er hvilken avstand man ser tingene på! Akkurat nå betraktet jeg, for eksempel, tilværelsen og alt annet gjennom et mikroskop slik at alt virket fryktelig skremmende. En sverm av virus! Mikroskopiske slanger og drager! En hær av bakterier som vred og vrikket på seg i jakten på kjøtt å synke inn i! Hadde jeg klart å åpne munnen, ville jeg kanskje klart å utstøte et brøl. Da kunne jeg ha kuttet et hull på størrelse med et skrik i smerten som dekket porene mine og munnen min, og kanskje fått i meg litt luft. Men jeg var som et barn med låst kjeve, der jeg holdt på å fryse i hjel. Det eneste jeg klarte å presse ut mellom tennene, var en hvesing, tynn som et hårstrå. Samtidig brøt tordenværet ut:

«Jeg skal drepe deg! Hvor i helvete tror du at du skal? Tror du du bare kan forlate meg? Har du noen idé om hva jeg har gjennomgått for din skyld? For å oppdra deg! Alt jeg har ofret for å passe på deg! Vet du hvorfor det ikke er noen kvinne her i huset? Hvorfor jeg aldri har giftet meg? Moren din prøvde å begrave deg, din dritt! Hun ville ha begravd deg levende! Så jeg slapp aldri noen kvinne inn i dette huset, så ingen noensinne skulle skade deg igjen eller såre deg! Nå står du her og sier at du vil dra! Jeg skal slå inn nesa og kjeften på deg! Så lenge du har en far, som elsker deg av hele sitt hjerte, drar du ikke noe sted!»

Til toppen